“En lærer i prestedømmet”, Liahona, feb. 2005, 46
En lærer i prestedømmet
Da Darron Moller og hans familie flyttet til en ny menighet i New Zealand, fikk Darron en ung mann ved navn Scott, som var lærer i Det aronske prestedømme, som hjemmelærerledsager.
“Jeg visste ikke hvem Scott var, og da jeg spurte, fikk jeg høre: ‘Bare se etter en som er høyere enn deg.’ Jeg fant ham snart,” minnes Darron.
Scott, 15, er rådgiver i lærernes quorumspresidentskap, og i likhet med Nephi, som er en av heltene hans i Mormons bok, er Scott stor av vekst. Han har også den samme besluttsomheten som Nephi når det gjelder å følge Herrens bud.
“På skolen hører jeg at andre i klassen gratulerer hverandre når de har gjort tåpelige ting, og jeg tenker: ‘Jeg er så glad jeg ikke gjør det’,” sier Scott. “Helt siden jeg var liten, har jeg hatt klart for meg at det er galt å gjøre slikt, og fordi jeg vet hva det fører til, er det lettere å ikke gjøre gale ting.”
Som medlem av lærernes quorum, som har ansvaret for å tilberede nadverden, sto Scott overfor en uheldig situasjon en søndag – det var ikke nok nadverdsbegre til den store menigheten.
“Jeg hadde en vond følelse – jeg følte at vi ikke hadde utført plikten vår,” sier Scott. “Vi besluttet at lærerne måtte være mer organisert, og nå har quorumspresidentskapet vårt et møte en time før nadverdsmøtet for å forsikre oss om at alt er i orden til nadverden og for å planlegge noen uker fremover. Jeg liker orden i Kirken. Når det hersker orden, trenger vi ikke bekymre oss.”
Darron har oppdaget at Scott, som hans hjemmelærerledsager, tilfører en ny dimensjon til hans kall. “Jeg bestemte meg for å ha 100 prosent besøk hos våre familier, og Scott gjør så absolutt dette mulig. Han ringer meg for å forsikre seg om at jeg har gjort avtaler. Og da han skulle ha leksjonen for første gang, ba han meg komme tidlig så jeg kunne høre hva han hadde forberedt. Til og med småbarna som vi underviste, hørte på ham.”
Hva føler så Scott for det å være hjemmelærer? “Jeg liker å dra ut som hjemmelærer sammen med bror Moller. Hvis vi var to lærere som skulle gå ut sammen, ville vi ikke ha visst så mye. Men fordi jeg har en som er eldre enn meg, får jeg høre forskjellige synspunkter fra forskjellige aldersgrupper. Noen ganger er det skremmende å fremlegge en leksjon for noen få – man vet ikke hvordan man vil bli mottatt. Men det føles godt når de lytter.”