Et «tilfeldig» møte
Det var en grå regnværsdag – svært uvanlig for det solfylte sydlige California. Min mann og jeg hadde nettopp vært på en overfylt begavelsessesjon som var en del av stavens tempeldag. Min mann trosset regnet for å hente bilen mens jeg ventet innenfor døren til templet.
Mens jeg pratet stille med et medlem i menigheten, kom en søster jeg ikke kjente igjen, bort til oss. Hun var dryppende våt, og jeg syntes det så ut som hun hadde grått. Hun forklarte at hun hadde glemt å slå av lysene på bilen og nå fikk hun ikke startet. Hun kjente oss igjen fra tempelsesjonen – hun var den eneste på den sesjonen som ikke var fra vår stav – og lurte på om vi hadde startkabler hun kunne låne.
Mens vi snakket sammen, begynte hun å se oppmerksomt på meg og spurte til slutt: «Er ikke du Cathy West?» (Navnene er forandret.)
Overrasket utbrøt jeg: «Det er pikenavnet mitt!»
«Jeg er Diane Cody Hart,» svarte hun, «Anne Codys lillesøster.»
Anne Cody – jeg ble svært overrasket da jeg hørte navnet. Jeg hadde ikke sett Anne på mange år. Tre tiår tidligere og mange tusen kilometer unna hadde Anne vært min barndomsvenninne – og mitt bindeledd til Kirken. Min mor og mine søstre og jeg var medlemmer av Kirken, men ikke min far. Ingen i familien min var aktive. Anne tok meg stillferdig og vedvarende med til kirken og til Unge kvinner og Kirkens aktiviteter. I disse viktige årene holdt jeg meg aktiv mer på grunn av Annes vennskap enn på grunn av mitt eget vitnesbyrd om evangeliet.
Denne spinkle forbindelsen med Kirken holdt meg oppe gjennom mine foreldres skilsmisse. Jeg ble inspirert til å råde min sønderknuste far til å begynne å gå i kirken og høre på misjonærdiskusjonene. Forbindelsen ble styrket da min far ble medlem av Kirken og mine foreldre giftet seg igjen. Den var min veileder gjennom de turbulente tenårene.
Hele tiden var Anne min venn og mitt eksempel. Da hun bestemte seg for å studere ved Brigham Young University, ville jeg ikke bli værende igjen, så jeg dro også dit. I løpet av tiden der bidro gode venner og full deltakelse i Kirkens programmer til at mitt vitnesbyrd utviklet seg.
Da jeg holdt på med det andre året, opplevde familien min en uventet tragedie. Min eldste søster, som i mange år hadde hatt psykiske problemer, tok sitt eget liv. Våre nyutviklede vitnesbyrd trøstet oss i denne vanskelige tiden.
Deretter traff jeg en hjemvendt misjonær, og vi planla å gifte oss i templet. Dagen før vi skulle vies, mottok mine foreldre sin begavelse, og vi – også min avdøde søster ved stedfortreder – ble beseglet som familie. Annes stille innflytelse hadde bragt templets velsignelser ikke bare til meg, men også til min familie.
Jeg omfavnet Diane og uttrykte min takknemlighet for søsterens vennskap og eksempel. Da mannen min kom med bilen, fortalte han at vi ikke hadde startkabler, men han insisterte på at Diane skulle bli med oss til et forretningssenter i nærheten for å kjøpe.
Diane og jeg ventet i bilen mens min mann gikk inn for å lete etter startkabler. Jeg spurte Diane hvordan det sto til med familien, og hun fortalte at de alle hadde vært samtidig tilstede på tempelsesjoner denne kvelden – Anne i Chicago, Diane i San Diego og foreldrene i Reno – mens det ble utført hellige tempelordinanser ved stedfortreder for hennes yngre bror, som hadde dødd året før. Diane var kommet alene til templet for å delta i den spesielle sesjonen mens hennes mann tok seg av deres tre barn.
Jeg klemte Dianes hånd og spurte hvordan broren hadde dødd. Hun begynte å gråte og hvisket at broren – som hun hadde stått svært nær – hadde tatt sitt eget liv. Gjennom tårer fortalte Diane hvor alene hun hadde følt seg, selv under den overfylte begavelsessesjonen, mens hun tenkte på omstendighetene rundt brorens død.
Jeg kunne se at Herren sto bak vårt møte denne kvelden. Ledsaget av den lette trommingen av regn på biltaket fortalte jeg henne om min søsters selvmord mange år tidligere og familiens kamp for å forstå og takle dette. Jeg holdt henne i hånden og ga uttrykk for min forståelse og empati til min mann kom tilbake like etterpå med startkabler.
Vi kjørte tilbake til templet, og min mann startet Dianes bil. Før hun kjørte bort, omfavnet Diane og jeg hverandre mens regnet falt lett på oss. «Jeg føler meg ikke alene lenger,» hvisket hun.
Da Diane forsvant i regnet, undret jeg meg over vår himmelske Faders godhet. Han hadde bragt meg sammen med en av sine døtre som trengte trøst som akkurat jeg var rede til å gi. Og han hadde gitt meg en uvurderlig anledning til å gjøre i hvert fall litt igjen for den spesielle tjenesten en kjær venn hadde gjort for meg 30 år tidligere.