Han hjalp meg før han møtte meg
Jeg ble døpt i Comayaguela i Honduras i februar 1992. Etter at jeg hadde vært på misjon i El Salvador, flyttet jeg til San Pedro Sula i Honduras. Der traff jeg Brenda, en vakker ung kvinne som var kommet hjem fra misjon bare ni dager tidligere. Noen måneder senere giftet vi oss i Guatemala City Guatemala tempel.
Vi bosatte oss i Fesitranh menighet i Honduras, og ikke lenge etterpå ble jeg kalt til førsterådgiver i biskopsrådet. På et møte i prestedømmets utøvende komité opplyste biskopen oss om at et av menighetens medlemmer, bror Fidel Durón, skulle flytte til en annen menighet i staven. Han sa at bror Durón var en svært tjenestevillig person og at alle medlemmene i menigheten uten tvil hadde noe å takke ham for.
Bror Durón hjalp alle som trengte hjelp, enten det dreiet seg om et elektrisk problem, noe byggearbeid, et ødelagt rør eller en tur til sykehuset en tidlig morgen. Hans tjenester var ikke begrenset til medlemmer av Kirken, men omfattet også naboer og bekjente. Han ble elsket og respektert av alle. Biskopen ga oss i oppdrag å finne alle de medlemmene som hadde noe å takke bror Durón for. Det ble planlagt et møte hvor han skulle hedres for den uselviske tjeneste han hadde ytet i så lang tid.
Jeg sa til meg selv: «Jeg har ikke noe å takke bror Durón for.» Jeg hadde vært så kort tid i menigheten og hadde bare snakket med ham noen få ganger. Han virket som en hyggelig person, men jeg mente at jeg ikke hadde fått anledning til å ta imot noen tjeneste fra ham.
En tid senere ble jeg kalt til medlem av høyrådet og ble tildelt López Arellano menighet, den menigheten bror Durón nå tilhørte. En søndag var jeg på Søndagsskolen i denne menigheten, og læreren ba klassens medlemmer fortelle om personlige erfaringer med tjeneste.
Jeg satt tilfeldigvis til venstre for en søster ved navn Adela Rosa de Santos. Hun begynte å fortelle at mannen til høyre for henne, bror Durón, hadde vært hennes hjemmelærer da hun og familien var nye medlemmer av Kirken. Hun fortalte hvordan hans vennlighet og tjeneste hadde gitt dem styrke og oppmuntring da de trengte det, og hvordan han hadde vært til velsignelse for dem. Hun avsluttet med å si: «Hvis det ikke hadde vært for deg, bror Durón, hadde jeg ikke vært her.»
Jeg kunne nesten ikke tro mine ører. Søster Adelas datter, Suyapa, var den misjonæren som hadde banket på min dør fem år tidligere, og nå var jeg medlem av Kirken, og mitt liv var blitt fylt av de største velsignelser som finnes. Jeg hadde fått anledning til å reise på misjon, det privilegium å motta tempelordinansene og det storslagne håp om å få en evig familie.
I det øyeblikket forsto jeg at 20 år tidligere hadde en ydmyk mann som var trofast mot sine forpliktelser om å tjene andre, uten å vite det arbeidet for min sjels velferd. Jeg ble fylt av en glede som er vanskelig å beskrive, og med kjærlighet til min bror Fidel Durón. Jeg hadde en gang trodd at jeg ikke hadde noe å takke bror Durón for. Nå mente jeg at jeg sto aller øverst på den listen som biskopen hadde bedt oss lage.
Det spesielle møtet for bror Durón ble aldri holdt, for han kom tilbake til Fesitranh menighet en tid. Nå har vi et herlig vennskap. Jeg har så mange grunner til å være takknemlig overfor Jesus Kristus for alt han har gjort for meg, og også overfor bror Durón for den kjærligheten han viste meg 20 år før han noen gang møtte meg.
José Salvador Yanez López er medlem av Fesitranh menighet, Fesitranh Honduras stav.