BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP
Å virkelig se
Da Jesus vandret og underviste blant menneskene, talte han ofte om å ha et hjerte som kunne vite og føle, ører som kunne høre og øyne som virkelig kunne se.
Vi kjenner alle noen som ikke kan se. Vi kjenner også mange andre som kan se, men som vandrer i mørke midt på dagen. De som tilhører sistnevnte gruppe, går kanskje aldri med den vanlige hvite stokken og tar seg forsiktig frem etter den kjente dunkelyden. De har kanskje ingen trofast førerhund ved sin side og ikke noe skilt hengende rundt halsen der det står: «Jeg er blind», men blinde er de. Noen har blitt blindet av sinne, andre av likegyldighet, av hevn, av hat, av fordommer, av uvitenhet, av å ha forsømt dyrebare anledninger. Om slike sa Herren: «Med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.»1
Slike kan godt klage: «Jesu Kristi evangelium er blitt gjengitt, og likevel er jeg blind.» Enkelte, som vennen til Filip i oldtiden, roper: «Hvordan skulle jeg [finne veien] når ingen rettleder meg?»2
Da jeg var på en stavskonferanse for mange år siden, la jeg merke til at en rådgiver i stavspresidentskapet var blind. Han arbeidet utmerket og utførte sine plikter som om han kunne se. Det var en uværskveld da vi møttes på stavskontoret i annen etasje i bygningen. Plutselig kom det et høyt tordenskrall. Lyset i bygningen gikk nesten straks. Instinktivt grep jeg etter vår leder som ikke kunne se, og sa: «Her, ta armen min, så skal jeg hjelpe deg ned trappen.»
Jeg er sikker på at han må ha hatt et smil om munnen da han svarte: «Nei, bror Monson, gi meg din arm så jeg kan hjelpe deg. Du er nå på mitt territorium.» Uværet stilnet, lyset kom tilbake, men jeg kommer aldri til å glemme turen ned den trappen, ledet av mannen som ikke kunne se, men likevel var fylt med lys.
Verdens lys
For lenge siden og på et sted langt borte gikk Jesus forbi og så en mann som var født blind. Disiplene spurte Mesteren hvorfor denne mannen var blind. Hadde han syndet, eller hadde hans foreldre syndet, siden han hadde denne lidelsen?
«Jesus svarte: Hverken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham…
Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.
Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans.
Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa!… Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.»3
Det oppsto straks en diskusjon blant fariseerne om dette miraklet:
«De kalte da for annen gang til seg mannen som hadde vært blind, og sa til ham: Gi Gud ære! Vi vet at denne mannen [Jesus] er en synder.
Han svarte da: Om han er en synder, vet jeg ikke. Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!»4
Vi tenker på fiskeren Simon, bedre kjent for oss som Peter, lederen blant apostlene. Den tvilende, lite troende, impulsive Peter oppfylte Mesterens profeti og fornektet ham virkelig tre ganger. Midt under presset, spottingen og slagene, «i ydmykelsens kvaler, i sin majestetiske taushet, … “ vendte Herren seg og så på Peter”. »5 Slik har en forsker beskrevet forandringen: «Det var nok… “[Peter] tenkte ikke lenger på faren, han fryktet ikke lenger døden.” … [Han] løp ut i natten … “for å møte morgengryet”. … Denne sønderknuste og angrende mannen [sto] foran sin egen samvittighets domstol, og der ble hans tidligere liv, hans tidligere skam, hans tidligere svakhet, hans tidligere selv dømt til den død av bedrøvelse etter Guds sinn som skulle innvarsle en ny og [edlere] fødsel.»6
Apostelen Paulus opplevde noe lignende som Peter. Helt fra sin omvendelsesdag til sin død ba Paulus inntrengende menneskene «avlegge det gamle menneske» og «ikle [seg] det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten».7
Fiskeren Simon hadde blitt apostelen Peter. Forfølgeren Saulus hadde blitt misjonæren Paulus.
Kristi lys
Tiden har ikke forandret Forløserens evne til å forandre menneskeliv. Han sier det samme til deg og meg som han sa til den avdøde Lasarus: «Kom ut!’»8
President Harold B. Lee (1899-1973) sa: «Enhver sjel som vandrer på jorden, uansett hvor han bor, uansett i hvilket land han har blitt født, uansett om han er rik eller fattig, ble ved fødselen begavet med det første lys som kalles Kristi lys, sannhetens Ånd eller Guds ånd – dette universelle lys av intelligens som enhver sjel er velsignet med. [Mormon] talte om denne Ånd da han sa:
«”For se, Kristi Ånd er gitt til alle mennesker, så de kan skjelne godt fra ondt. Derfor forteller jeg dere hvordan dere skal dømme, for alt som innbyr til å gjøre godt og tilskynder til å tro på Kristus, kommer ved Kristi kraft og gave. Derfor kan dere ha en fullkommen kunnskap om at det er av Gud.” (Moroni 7:16)»9
Både dere og jeg kjenner dem som kvalifiserer seg til Frelserens velsignelse i overensstemmelse med denne definisjonen.
Slik var Walter Stover i Salt Lake City. Walter ble født i Tyskland, tok imot evangeliets budskap og kom til Amerika. Han startet sin egen forretning. Han ga rikelig av sin tid og sine midler.
Etter 2. verdenskrig ble Walter Stover kalt til å dra tilbake til sitt fedreland. Han ledet Kirken i det landet og ble til velsignelse for alle han møtte og alle han virket sammen med. For sine egne midler bygget han to møtehus i Berlin – en vakker by som var blitt så ødelagt av krigen. Han planla en samling i Dresden for alle medlemmer av Kirken i landet, og så leide han et tog til å bringe dem dit fra hele landet, så de kunne komme sammen, ta del i nadverden og bære vitnesbyrd om hvor god Gud hadde vært mot dem.
Ved Walter Stovers begravelse sa hans svigersønn, Thomas C. LeDuc, om ham: «Han hadde evnen til å se Kristus i hvert ansikt han møtte, og han handlet deretter.»
Lyrikeren skrev:
Jeg møtte en fremmed i natten,
uten lys på lampen sin.
Jeg stoppet og lot ham tenne
den med min.
Siden kom et uvær
som raserte verdens frukt,
og da vinden la seg.
var min lampe slukt.
Men den fremmede kom tilbake –
hans lampe brant så menn!
Han holdt den frem mot meg
og tente min igjen.10
Moralen i dette diktet er kanskje ganske enkelt at hvis man ønsker å gi andre lys, må man ha en flamme selv.
Evangeliets lys
Da profeten Joseph Smith gikk inn i en lund som ble hellig på grunn av det som skjedde der, beskrev han hendelsen slik:
«Det var en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve. Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.»11
Etter en rystende opplevelse med en makt han ikke kunne se, fortsatte Joseph:
«Jeg [så] en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg…
Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» 12
Joseph lyttet. Joseph lærte.
Av og til blir jeg spurt: «Bror Monson, hvis Frelseren viste seg for deg, hva ville du da spurt ham om?»
Mitt svar er alltid det samme: «Jeg ville ikke spurt ham om noe. Jeg ville heller lyttet!»
Sent en kveld på en øy i Stillehavet gled en liten båt stille inn på plassen sin ved den primitive kaien. To polynesiske kvinner hjalp Meli Mulipola ut av båten og ledet ham til den velbrukte stien som førte til landsbyveien. Kvinnene beundret de klare stjernene som lyste på midnattshimmelen. Det gode månelyset ledet dem på veien. Men Meli Mulipola kunne ikke nyte disse naturens gleder – månen, stjernene, himmelen – for han var blind.
Synet hans hadde vært normalt helt til den skjebnesvangre dagen da han arbeidet på en ananasplantasje og lyset plutselig ble til mørke og dagen til evig natt. Senere lærte han om gjengivelsen av evangeliet og læresetningene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han hadde bragt sitt liv i overensstemmelse med disse læresetningene.
Han og hans kjære hadde foretatt denne lange reisen etter å ha hørt at en som hadde Guds prestedømme, var på besøk på øyene. Bror Mulipola søkte en velsignelse fra dem som hadde det hellige prestedømmet. Hans ønske ble innvilget. Tårene strømmet fra de blinde øynene og rant nedover de brune kinnene, for til slutt å dryppe ned på hans tradisjonelle klesdrakt. Han falt ned på sine knær og ba: «O Gud, du vet at jeg er blind. Dine tjenere har velsignet meg og sagt at hvis det er din vilje, skal jeg få synet tilbake. Enten jeg i din visdom får se lys eller jeg må se mørke alle mitt livs dager, vil jeg være evig takknemlig for sannheten i ditt evangelium som jeg nå ser og som gir meg livets lys.»
Han reiste seg, takket oss for velsignelsen og ble borte i nattemørket. Stille kom han, og stille gikk han. Men jeg kommer aldri til å glemme hans nærvær. Jeg tenkte på Mesterens budskap: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»13
Nå har vi en tid med tempelbygging. Aldri før har så mange templer blitt oppført og innviet. President Gordon B. Hinckley, Guds profet på denne jord, har en visjon om de viktige ordinansene som utføres i slike Herrens hus. Templer vil være til velsignelse for alle som arbeider i dem og som ofrer for å få dem oppført. Kristi lys vil skinne på alle – også dem som har forlatt dette liv. President Joseph F. Smith (1838-1918) sa om arbeidet for de døde: «Gjennom våre anstrengelser på deres vegne vil deres lenker falle av dem, og det mørke som omgir dem, vil vike bort så lyset kan skinne på dem, og i åndeverdenen skal de høre om det arbeid som er blitt utført for dem av deres barn her, og de vil fryde seg med dere når dere utfører disse plikter.»14
Apostelen Paulus kom med en inntrengende henstilling: «Vær et forbilde for de troende.»15 Og fra Jakob: «Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.»16
Jeg avslutter med noen ord fra lyrikeren Minnie Louise Haskins, som skrev:
Jeg sa til mannen som sto ved årets port:
«Gi meg et lys så jeg trygt kan tre inn i det ukjente!»
Og han svarte:
«Gå ut i mørket og legg din hånd i Guds hånd.
Det er bedre enn et lys og tryggere enn en kjent vei.»
Så jeg gikk, fant Guds hånd og gikk glad ut i natten,
og han ledet meg mot høydene og morgengryet i den ensomme Østen.17
Måtte vårt lys skinne så vi priser vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, det eneste navn under himmelen hvorved vi kan bli frelst.
IDEER FOR HJEMMELÆRERE
Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, meddeler du det ved å benytte en metode som gjør at de som du underviser, ønsker å delta. Her følger noen eksempler:
-
Vis en lyspære eller et stearinlys. Be familiens medlemmer lage en liste over noen av måtene vi bruker ordet lys på (se overskriftene i artikkelen for å få hjelp til å lage listen). Bruk en historie eller to fra artikkelen for å drøfte hvilken stor velsignelse det er å kunne se. Bær vitnesbyrd om det lyset Jesus Kristus har bragt inn i ditt liv.
-
Be familiens medlemmer lytte til hvordan Walter Stover og Meli Mulipola bragte lys til andre. Når du har lest disse historiene, drøfter dere hvordan familiens medlemmer kan bringe evangeliets lys til sin familie og andre.
-
Når du behandler et av eksemplene eller en av historiene i budskapet, oppfordrer du familiens medlemmer til å drøfte hvordan Jesus Kristus bringer lys inn i folks liv. Fortell om en gang da en læresetning om Jesus Kristus bragte lys inn i ditt liv.