Du er et Guds barn
Glem aldri, mine kjære unge venner, at dere virkelig er Guds barn… Han elsker dere og ønsker å hjelpe og velsigne dere.
Mine kjære unge venner, mine kjære gutter og piker, jeg er så takknemlig for å være sammen med dere når dere feirer Primærs 125-årsdag.
Jeg tror aldri det har vært avholdt et møte som dette for gutter og piker. Jeg taler til dere fra det store Konferansesenteret her i Salt Lake City. Det er fullt av barn, deres foreldre og deres lærere – 21 000 av dem. Og i tusenvis av andre forsamlingssaler over hele verden er dere samlet for å feire denne store begivenheten. Mine ord vil bli oversatt til mange språk. Vi bor i mange land og hilser forskjellige flagg. Men vi har en stor ting felles: Vi er alle medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Og det at dere kommer sammen på alle disse forskjellige stedene, er et tegn på den fantastiske veksten denne Kirken har opplevd siden den ble grunnlagt.
Det har ikke alltid vært en Primær-organisasjon i Kirken. De første 48 årene av dens historie hadde ikke gutter og piker sin egen organisasjon. Så syntes en svært avholdt kvinne ved navn Aurelia Spencer Rogers at de små guttene burde ha sin egen organisasjon hvor de kunne «læres opp til å bli bedre menn».
Hennes forslag ble formidlet til Kirkens president, som den gangen var John Taylor. Han mente at om det ville være bra for små gutter med en organisasjon, så ville det også være det for små piker, for de ville få sangen til å lyde bedre. For 125 år siden møttes dermed 224 gutter og piker i den første Primær «for å lære lydighet, tro på Gud, bønn, punktlighet og gode manerer» (i Daniel H. Ludlow, red, Encyclopedia of Mormonism, 5 bind [1992], 3:1146).
Fra denne spede begynnelsen har Primær vokst til den er en del av Kirken over hele verden. I dag er det nesten en million av dere barn i Primær.
Dette er bra, for gutter og piker bør ha sin organisasjon, akkurat som unge menn, unge kvinner og Kirkens eldre medlemmer har sine undervisningsorganisasjoner.
De tre kvinnene som har talt til dere, leder Primærs arbeid over hele verden. Til sammen har de 23 barn, så de vet hva dere er opptatt av.
Hvor heldige dere er, mine kjære unge venner, som har slike flotte lærere. De er svært glad i dere, og de er ivrige etter å treffe dere hver uke for å lære dere Herrens veier.
Bror Artel Ricks forteller en interessant historie om en inspirert Primær-lærer. Artel var en liten gutt på fem eller seks år. En kveld satt familien hans rundt middagsbordet og snakket om tiende. De fortalte ham «at tiende er en tiendedel av alt vi tjener, og at den betales til Herren av de som elsker ham».
Han elsket Herren, så han ønsket å gi ham sin tiende. Han gikk og fant sparepengene sine og tok en tiendedel av sine beskjedne sparepenger. Han sier: «Jeg … gikk til det eneste rommet i huset med lås på døren – badet – og der knelte jeg ved badekaret. Med de tre eller fire myntene i min åpne hånd ba jeg Herren om å ta imot dem [jeg var sikker på at han ville komme og ta dem]. Jeg bønnfalt Herren en stund, men [ingenting skjedde. Hvorfor ville han ikke ta imot min tiende?]. Da jeg reiste meg, følte jeg meg så uverdig at jeg ikke kunne fortelle noen hva som hadde skjedd…
Noen dager senere i Primær sa læreren at hun følte seg tilskyndet til å snakke om noe som ikke sto i leksen. Jeg ble forbauset da hun så lærte oss hvordan vi skulle betale tiende [til biskopen, Herrens tjener]. Men det jeg lærte var langt viktigere enn hvordan jeg skulle betale tiende. Jeg lærte at Herren hadde hørt og besvart min bønn, at han elsket meg og at jeg var viktig for ham. I de senere år har jeg lært å sette pris på en annen lekse min Primær-lærer lærte meg den dagen – å undervise ved Ånden.
Så gripende var minnet om denne hendelsen at jeg i over 30 år ikke kunne snakke om det. Selv i dag, etter seksti år, er det ennå vanskelig å snakke om det uten å få tårer i øynene. Det leie er at en fantastisk Primær-lærer aldri fikk vite at Herren hadde talt til en liten gutt gjennom henne» (se «Svar på bønn », Lys over Norge, mai 1988, s. 28).
Jeg gikk også i Primær da jeg var liten. Den gangen møttes vi tirsdag ettermiddag etter skoletid. Det virker for meg som om vi alltid var trette og sultne sent på ettermiddagen etter skolen. Men våre lærere var så snille og gode mot oss. De hadde ofte med seg småkaker til oss, men enda viktigere, de ga oss innholdsrike og flotte leksjoner. Her lærte vi om Jesus og hans store kjærlighet til oss. Vi lærte om Gud, vår evige Fader, som vi kunne henvende oss til i bønn.
Vi lærte om gutten Joseph, som gikk inn i skogen for å be, og hvis bønn ble besvart med et besøk fra vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Her lærte vi om Kirkens historie, om de svært tapre og trofaste mennene, kvinnene, guttene og pikene som arbeidet så hardt for å gjøre den sterk. Her lærte vi om å være snille og hjelpsomme mot hverandre i alle situasjoner. Vi lærte at det er svært viktig å hjelpe med det som skal gjøres i hjemmet. Vi lærte god oppførsel.
Primær holdes nå på søndag. På mange måter er dette et bedre tidspunkt. Vi er ikke slitne etter å ha vært på skolen hele dagen. Jeg vet at dere synes Primær varer lenge, men våre lærere er godt forberedt, og vi har ikke bare gode leksjoner, men også aktiviteter.
Her synger vi sammen de vakre Primær-sangene. En som vi sang da jeg var ung, var slik:
Fader, send ditt guddomslys
over oss, vi ber.
Lær oss lydighet, vår Gud,
så vårt øye ser.
Vår misjon er hellig, stor,
å bære ut ditt ord.
Når troens lys i hjertet er,
sannhet hos oss bor.
(«Guds klare lys», Salmer, nr. 192.)
Teksten til denne vakre sangen ble skrevet av Matilda W. Cahoon, som var min skolelærer da jeg var gutt.
Dere har nå denne vakre Barnas sangbok, som er fylt med forskjellig musikk, skrevet bare for dere. Noen av disse sangene har blitt sunget i dag. Vi har alle sunget den nydelige sangen som ble skrevet for dere Primær-barn, men som blir sunget av hele Kirken. Det er slik en vakker sang. Og den forteller slik en stor og strålende sannhet.
Jeg er Guds kjære barn
som han har sendt til jord.
Han ga til meg et jordisk hjem,
en kjærlig far og mor.
Led meg, før meg, gå du med meg,
så jeg finner frem.
Lær meg alt jeg gjøre må
så himlen blir mitt hjem.
(«Jeg er Guds kjære barn», Salmer, nr. 187.)
Hvilken strålende sang dette er. Og hvilken stor sannhet den lærer. Du har en jordisk far. Han er din mors kjære ledsager. Jeg håper du er glad i ham og er lydig mot ham. Men du har en annen far. Det er din Fader i himmelen. Han er faren til din ånd, akkurat som din jordiske far er faren til din kropp. Og det er like viktig å elske og adlyde din Fader i himmelen som det er å elske og adlyde din jordiske far.
Vi snakker med vår jordiske far. Han er vår kjære venn, vår beskytter, den som vanligvis skaffer oss mat, klær og hjem. Men vi snakker også med vår Fader i himmelen. Vi gjør dette gjennom bønn. Jeg håper du hver kveld og hver morgen går ned på kne og snakker med din Fader i himmelen. Jeg håper du om morgenen vil uttrykke takknemlighet for nattens hvile, for den varme, trygghet og kjærlighet du føler i hjemmet. Jeg håper du vil be ham om å våke over deg og velsigne og veilede deg gjennom dagen. Jeg håper du vil be for din far og mor, brødre og søstre, og at du vil huske alle som er syke og trengende. Jeg håper du vil huske Kirkens misjonærer når du ber.
Om kvelden, før du legger deg til å sove, håper jeg du igjen vil gå ned på kne og takke ham for dagens velsignelser. Takk ham igjen for dine foreldre og for dine lærere. Be ham velsigne deg med god søvn og å velsigne alle andre, særlig de trengende som ikke har nok mat eller et godt sted å sove.
Det er vel ikke for mye forlangt å ta noen minutter hver dag for å snakke med din Fader i himmelen, når du vet at du er Guds barn?
Hvis du virkelig vet at du er Guds barn, vil du også vite at han forventer mye av deg, hans barn. Han forventer at du følger hans læresetninger og hans kjære Sønn Jesu læresetninger. Han forventer at du er gavmild og snill mot andre. Han vil bli støtt om du banner eller bruker stygt språk. Han vil bli støtt om du er uærlig på noe vis, om du skulle jukse eller stjele det minste. Han vil bli glad om du husker de mindre heldigstilte i dine bønner til ham. Han vil våke over deg, veilede deg og beskytte deg. Han vil velsigne deg i ditt skolearbeid og i Primær. Han vil velsigne deg i hjemmet, og du vil bli en bedre gutt eller pike, som er lydig til dine foreldre. Du vil krangle mindre med dine brødre og søstre og hjelpe til mer i hjemmet.
Og slik vil du vokse opp og bli en sterk ung mann eller kvinne i denne kirken. Du vil også bli en bedre samfunnsborger.
Enhver mann eller kvinne som noensinne har vandret på jorden, selv Herren Jesus, var en gang en gutt eller pike som du. De vokste i forhold til det eksemplet de fulgte. Hvis det eksemplet var godt, ble de gode menn og kvinner.
Glem aldri, mine kjære unge venner, at dere virkelig er Guds barn som har arvet noe av hans guddommelige natur. Han elsker dere og ønsker å hjelpe og velsigne dere. Jeg ber om at vår himmelske Fader vil velsigne dere. Måtte han smile med velvilje til dere. Måtte dere vandre på hans stier og følge hans læresetninger. Måtte dere aldri bruke det stygge språket som mange gutter og piker bruker på skolen. Måtte dere alltid be til ham, alltid i hans elskede Sønn, Herren Jesu Kristi navn. Måtte hver av oss bestemme oss for å alltid følge ham i tro. Måtte livet være godt mot dere, for dere er virkelig Guds barn, verdige hans kjærlighet og velsignelser.
Glem aldri at dere er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg ber om at Herren vil velsigne dere, og jeg gir dere min kjærlighet, i Jesu Kristi hellige navn, amen