Et hellig sted
Vår evne til å søke, gjenkjenne og ha respekt for det hellige fremfor det urene og fremfor det verdslige definerer vår åndelighet.
Som svar på Pilatus’ spørsmål: «Er du jødenes konge?» svarte Frelseren: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Johannes 18:33-36). Med disse få ordene erklærer Jesus at hans rike er uavhengig av og adskilt fra denne verden. Frelserens læresetninger, doktrine og personlige eksempel hever alle som i sannhet tror på ham, til en guddommelig standard som krever at både øye og sinn er vendt mot Guds herlighet (L&P 4:5, 88:68). Guds herlighet omfatter alt som er hellig. Vår evne til å søke, gjenkjenne og ha respekt for det hellige fremfor det urene og fremfor det verdslige definerer vår åndelighet. Ja, uten det hellige står vi igjen med bare det vanhellige og det verdslige.
Midt blant verdens travelhet og uro, med dens sikre usikkerhet, må det finnes steder som tilbyr åndelig tilflukt, fornyelse, håp og fred. Det finnes virkelig slike steder. De er både hellige og sakrale. Det er steder hvor vi møter det guddommelige og finner Herrens ånd.
Tre ganger i Lære og pakter råder Herren sitt folk til å «stå på hellige steder» (L&P 45:32, 87:8, 101:22). Bakgrunnen for hans råd er desto mer betydningsfull når vi ser på verdens nåværende tilstand. Herjende sykdom, forfølgelse og krig er blitt altfor velkjent og har trengt seg inn i vår hverdag. Når vi står overfor slik forvirring og slike problemer, råder Herren oss: «Se, det er min vilje at enhver som påkaller mitt navn og tilber meg ifølge mitt evige evangelium, skal samles på hellige steder» (L&P 101:22).
Hellige steder har alltid vært vesentlige for å tilbe Gud på riktig måte. For siste-dagers-hellige omfatter slike hellige steder møteplasser av historisk betydning, våre hjem, nadverdsmøter og templer. Mye av det vi har ærbødighet for og som vi lærer våre barn å vise ærbødighet for og anse som hellig, gjenspeiles på disse steder. Den tro og ærbødighet som forbindes med dem, og den respekt vi har for det som finner sted eller har funnet sted der, gjør dem hellige. Betydningen av hellige steder i vår gudsdyrkelse kan neppe overvurderes.
Det kreves stor personlig forberedelse av oss for å kunne ha åndelig nytte av å «stå på hellige steder». Hellige steder skiller seg også ut ved det offer de krever. Eldste M. Russell Ballard har sagt at «ordet ofre [engelsk sacrifice] faktisk bokstavelig betyr “å helliggjøre”.» (M. Russell Ballard, «Offerloven», Liahona, mars 2002, s. 13.) Ordene sacred og sacrifice kommer fra samme rot. Man kan ikke få det hellige uten først å ofre noe for det. Man kan ikke oppleve noe hellig uten personlig offer. Offer helliggjør det hellige.
For mange er lunden ved Smiths gård i den nordlige delen av New York ganske enkelt vakker og fredelig. Men for siste-dagers-hellige over hele verden er den hellig på grunn av den tro og ærbødighet vi kommer til den med, og det store offer den representerer.
For noen måneder siden på en vakker, sen høstdag satt min hustru og jeg i denne lunden. Den var virkelig vakker, og vi nøt ensomheten og freden vi fant der. Men det var betydelig mer enn det, for vi satt i den umiddelbare nærhet av der Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus viste seg for den unge profeten Joseph Smith. Vår tro på og vår ærbødighet for deres besøk og det personlige offer som fulgte på grunn av dette, både i profetens liv så vel som i våre egne forfedres liv, forvandlet denne vakre lunden til et overordentlig hellig sted.
Lignende dype og ærbødige følelser vekkes av andre hellige steder på jorden som har forbindelse med denne kirkes historie. Disse hellige steder inspirerer vår tro og oppmuntrer oss til å være trofaste og gå fremover tross de utfordringer som kan komme i vår vei.
Våre hjem er på samme måte hellige steder. Selv om det ikke alltid er så stille der, kan de være fylt av Herrens ånd. Dette forkynner Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum i Familien – En erklæring til verden:
«Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.» (Liahona, okt. 1998, s, 24.)
Et slikt hjem krever personlig offer. Herren sa til profeten Joseph Smith: «Din familie må omvende seg og forsake visse ting» (L&P 93:48). Alle familier stilles overfor en mengde tilbud av aktiviteter og underholdning, som ikke alle er sunne og gode, og mye av dette er visselig ikke nødvendig. Trenger også våre familier, i likhet med profetens familie, å omvende oss og forsake visse ting for å bevare hjemmets hellige natur? Det å gjøre våre hjem til hellige steder gjenspeiler hvor mye vi er villige til å ofre for dette.
Nadverdsmøter er virkelig mer enn bare møter. De er hellige stunder på et hellig sted. I disse ukentlige stundene overveier vi den største barmhjertighetshandling, det største offer som denne verden har sett. Vi tenker på Guds kjærlighet, han som ga sin enbårne Sønn for at vi skulle kunne få evig liv. Når vi tar del i nadverden, minnes vi ham og gir uttrykk for at vi er villige til å påta oss hans navn og holde hans bud. Omhyggelig personlig forberedelse, innbefattet vårt eget offer i form av et sønderknust hjerte og en angrende ånd, er en forutsetning for den regelmessige åndelige fornyelse som tilbys når vi deltar verdig. Vi må være villige og i stand til å forlate verden noen øyeblikk for å grunne over helligere ting. Uten denne åndelige fornyelse overvinnes vår tro lett av det verdslige og vanhellige.
For mange år siden da våre gutter fremdeles var små, kom jeg med en bemerkning under middagen om hvor utmerket nadverdsmøtet vårt hadde vært og hvor mye jeg hadde lært. Deres svar var et blikk som fortalte meg at de ikke var sikre på om vi hadde vært på samme sted. Forskjellen mellom min opplevelse og deres dreide seg ganske enkelt om litt modenhet og personlig forberedelse. Den åndelige fornyelse vi får fra våre nadverdsmøter, vil ikke være større enn vår forberedelse og vår villighet og vårt ønske om å bli undervist.
Templene, hvor det står skrevet «Helliget Herren», er blant de mest hellige av alle steder på jorden. De står som tegn på Guds kjærlighet til alle sine barn, før og nå. Templets velsignelser er knyttet sammen med og uadskillelig fra betydelig offer. Ordinansene som utføres i dem, gjør det mulig å motta alle velsignelser knyttet til Frelserens sonoffer. Dette alene ville gjøre templet til et hellig sted. Men det kreves også personlig offer. Vi ofrer vår tid ved å søke etter våre forfedre og ved den tiden vi bruker i forbindelse med våre oppgaver i templet. Vi streber også etter å etterleve de høyeste normer for personlig verdighet som kvalifiserer oss til å komme inn på dette aller helligste sted.
På hellige steder finner vi et åndelig tilfluktssted, fornyelse, håp og fred. Er ikke dette verdt ethvert nødvendig personlig offer? Mine brødre og søstre, måtte enhver av oss ha ærbødighet og respekt for det hellige i vårt liv. Måtte vi lære våre barn det samme. La oss alle stå på hellige steder med åndelig fred.
Jeg uttrykker mitt vitnesbyrd om den Herre og Frelser Jesus Kristus, Fredsfyrsten, i Jesu Kristi navn, amen