Tilgivelse vil vende bitterhet til kjærlighet
Tilgivelse betyr at fortidens problemer ikke lenger styrer vår skjebne, og vi kan fokusere på fremtiden med Guds kjærlighet i våre hjerter.
Er det ikke forbløffende hvilke Åndens gaver Herren har gitt eldste Nelson. Hans talenter er til velsignelse ikke bare for Kirken, men for hele verden.
Jeg vil tale om tilgivelse i dag.
Jeg vokste opp i en liten farmerlandsby hvor vannet var samfunnets livsnerve. Jeg husker at innbyggerne stadig fulgte med, bekymret seg og ba om regn, vanningsrettigheter og vann generelt. Av og til blir jeg irettesatt av barna mine. De sier at de aldri har sett noen som er så opptatt av regn. Jeg sier at det sikkert er sant, for der jeg vokste opp var regnet viktigere enn noe annet. Det handlet om å overleve!
Under klimaets påkjenninger hendte det at folk ikke viste seg fra sin beste side. Innimellom kranglet naboene fordi en bonde benyttet vanningsgrøften for lenge. Det var slik det begynte med to menn som bodde i nærheten av fjellbeitet vårt som jeg vil kalle Chet og Walt. Disse to naboene begynte å krangle om vannet i vanningsgrøften de delte. Det var uskyldig nok i begynnelsen, men etter hvert som årene gikk, lot de sin uenighet gå over til uvilje, og deretter tvister som gikk så langt som til trusler.
En julimorgen mente de begge at de igjen hadde for lite vann. Begge gikk til vanningsgrøften for å se hva som hadde skjedd, og begge var sikre på at den andre hadde stjålet vannet hans. De nådde sluseporten samtidig. Sinte ord ble utvekslet, og det endte i håndgemeng. Walt var en stor og sterk mann. Chet var liten, senesterk og seig. I kampens hete ble spadene de hadde med seg, brukt som våpen. Walt traff ved et uhell det ene øyet til Chet med spaden, noe som gjorde ham blind på det øyet.
Måneder og år gikk, men Chet kunne aldri tilgi eller glemme. Sinnet han følte over å ha mistet øyet kokte i ham, og hatet ble stadig mer intenst. En dag gikk Chet til låven, tok geværet ned fra stativet, steg til hest og red ned til vanningsgrøftens sluseport. Han demmet opp grøften og ledet vannet bort fra Walts gård, i visshet om at Walt snart ville komme for å undersøke hva som hadde skjedd. Så la Chet seg i skjul og ventet. Da Walt kom, skjøt og drepte Chet ham. Deretter red han hjem, ringte sheriffen og informerte ham om at han nettopp hadde skutt Walt.
Min far ble bedt om å delta i juryen da Chet ble tiltalt for drap. Far erklærte seg inhabil fordi han hadde vært en venn av begge mennene og deres familier i mange år. Chet ble erklært skyldig i drap og dømt til livsvarig fengsel.
Etter mange år kom Chets kone til min far og spurte om han ville underskrive en anmodning til guvernøren om benådning av hennes mann, hvis helse nå var nedbrutt etter mange års soning i delstatsfengslet. Min far skrev under på anmodningen. Noen kvelder senere kom to av Walts voksne sønner hjem til oss. De var svært sinte og opprørte. De sa at fordi min far hadde underskrevet anmodningen, hadde mange andre gjort det samme. De ba min far om å trekke sitt navn fra anmodningen. Han sa nei. Han følte at Chet var en nedbrutt og syk mann. Han hadde lidd alle disse årene i fengsel for den grusomme affekthandlingen. Han ønsket at Chet skulle få en anstendig begravelse sammen med sin familie.
Walts sønner snudde seg i sinne og sa: «Hvis han løslates fra fengslet, vil vi sørge for at han og hans familie får svi.»
Chet ble omsider løslatt og fikk komme hjem og dø hos sin familie. Heldigvis oppsto det ikke mer vold mellom familiene. Min far sørget ofte over hvor tragisk det var at Chet og Walt, disse to naboene og barndomsvennene, hadde blitt offer for sitt sinne og latt det ødelegge begges liv. Hvor tragisk det var at øyeblikkets opphisselse fikk utvikle seg og komme ut av kontroll og til slutt ta begges liv, ganske enkelt fordi to menn ikke kunne tilgi hverandre for en tvist om vanningsrettigheter.
Frelseren sa: «Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien!»1 Slik befaler han oss å løse våre konflikter tidlig, så ikke sinnets hete får utvikle seg til fysisk eller psykisk vold og vi blir fanget av vårt sinne.
Ingen steder hører dette prinsippet mer hjemme enn i våre familier. Dere er kanskje ikke opptatt av vann, men alle som lever på jorden under det telestiale klimaets påkjenninger, vil ha grunn – virkelig eller innbilt – til å bli fornærmet. Hvordan vil vi reagere? Blir vi fornærmet? Finner vi feil? Lar vi øyeblikkets opphetede følelser få overhånd over oss?
President Brigham Young sammenlignet en gang det å bli fornærmet med et giftig slangebitt. Han sa: «Det er to mulige løsninger når man er blitt bitt av en klapperslange. Man kan av sinne, frykt eller hevngjerrighet forfølge slangen og drepe den. Eller man kan skynde seg å få giften ut av kroppen.» Han sa: «Gjør man det siste, vil man trolig overleve, men prøver man seg på det første, vil man sannsynligvis ikke leve lenge nok til å fullføre det.»2
La meg nå først si at vi først og fremst må passe på at åndelige eller følelsesmessige slangebitt ikke forekommer i våre familier! I mye av dagens populærkultur bagatelliseres dydene tilgivelse og omtanke, mens det oppmuntres til latterliggjørelse, sinne og hard kritikk. Er vi ikke forsiktige, kan vi bli offer for disse vanene i våre egne hjem og familier, og snart begynne å kritisere vår ektefelle, våre barn eller andre familiemedlemmer. La oss ikke såre dem vi er mest glad i med selvisk kritikk! I våre familier kan småkrangling og smålig kritikk, om den ikke stanses, forgifte forhold og utvikle seg til fremmedgjøring og til og med overgrep og skilsmisse. I stedet må vi som med slangegiften «skynde oss» å dempe krangler, avskaffe latterliggjørelse og kritikk og kvitte oss med uvilje og sinne. Vi har ikke råd til å la slike farlige følelser få dvele i oss – ikke så mye som en dag.
Sammenlign Walt og Chets tragiske historie med Josefs eksempel i Egypt. Josefs sjalu brødre hatet ham. De planla å drepe ham, og solgte ham til slutt som slave. Josef ble tatt med til Egypt, og strevde i årevis med å komme ut av slaveriet. Under disse vanskelige omstendighetene ville det vært nærliggende for Josef å fordømme sine brødre og sverge hevn. Han kunne ha lindret sin smerte ved å planlegge å gjøre gjengjeld en dag. Men han gjorde det ikke.
Med tiden ble Josef hersker over hele Egypt, nest etter Farao. Under en stor hungersnød dro Josefs brødre til Egypt for å få tak i mat. De gjenkjente ikke Josef og bøyde seg for ham på grunn av hans høye stilling. I det øyeblikket kunne Josef utvilsomt ha tatt hevn. Han kunne ha kastet sine brødre i fengsel eller dømt dem til døden. I stedet bekreftet han sin tilgivelse. Han sa: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! … Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere … og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud.»3
Josefs villighet til å tilgi vendte bitterhet til kjærlighet.
Jeg vil gjerne presisere at tilgivelse for synd ikke må forveksles med å tolerere ugudelighet. Faktisk sa Herren i Joseph Smiths oversettelse: «…døm en rettferdig dom.»4 Frelseren ber oss om å forsake og bekjempe ugudelighet i alle former, og selv om vi må tilgi en som sårer oss, skulle vi likevel arbeide konstruktivt for å hindre at det skjer igjen. En kvinne som blir mishandlet, skulle ikke søke hevn, men hun skulle heller ikke føle at hun ikke kan gjøre noe for å hindre ytterligere overgrep. En forretningsmann som blir urettferdig behandlet i en transaksjon, skulle ikke hate den som var uærlig, men kan godt treffe passende tiltak for å rette opp det gale. Tilgivelse fordrer ikke at vi skal akseptere eller tolerere ondskap. Det fordrer ikke at vi skal overse det gale vi ser i verden rundt oss eller i vårt eget liv. Men i vår kamp mot synd må vi ikke tillate at hat eller sinne får styre våre tanker eller handlinger.
Frelseren sa: «Derfor sier jeg eder at I skal tilgi hverandre; for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren; for på ham hviler en større synd.»5
Det er ikke dermed sagt at tilgivelse er lett. Når noen har såret oss eller dem vi er glad i, kan smerten være nesten overveldende. Det kan føles som om den smerten eller uretten er det viktigste i verden, og at vi ikke har annet valg enn å søke hevn. Men Kristus, Fredsfyrsten, lærer oss noe annet. Det kan være svært vanskelig å tilgi noen den skade de har påført oss, men når vi gjør det, åpner vi oss selv for en bedre fremtid. Da kan ikke lenger en annens misgjerning styre oss. Når vi tilgir andre, frigjør det oss til å velge hvordan vi vil leve vårt eget liv. Tilgivelse betyr at fortidens problemer ikke lenger styrer vår skjebne, og vi kan fokusere på fremtiden med Guds kjærlighet i våre hjerter.
Måtte den uforsonlighetens frø som plaget mine naboer, aldri få rotfeste i våre hjem. Måtte vi be vår himmelske Fader om å hjelpe oss å overvinne tåpelig stolthet, uvilje og smålighet. Måtte han hjelpe oss å tilgi og elske, slik at vi kan være venner med vår Frelser, andre og oss selv. «Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.»6 I Jesu Kristi navn, amen