Voks inn i prestedømmet
Prestedømmet er makt og myndighet som er delegert til menneskene av vår himmelske Fader. Dets myndighet og storhet er utenfor vår fatteevne.
Hvilket enormt syn det er å se ut over dette fullsatte Konferansesenteret og tenke på bygningene over hele verden som er fulle av prestedømsbærere. Dette er trolig den største forsamlingen av prestedømsbærere i Kirkens historie. Jeg regner med at det er slik, for vi fortsetter å vokse hvert år.
Min første kontakt med prestedømmet var da jeg ble døpt. Det skjedde i en vanningskanal i den lille byen Oakley, Idaho. Jeg var sammen med mine venner på bredden av kanalen. Vi hadde på våre badedrakter, som var laget av overaller med bena klippet av så en ikke skulle synke, og hvor det var klippet hull i lommene. Vi hadde aldri sett en ferdigsydd badedrakt av ull eller noe annet stoff. Min far kom ut av første menighets møtehus sammen med sine rådgivere. Han bar på en stol, som han satte ved siden av vanningsgrøften. Min far sa: «David, kom hit, så skal vi døpe deg.»
Jeg stupte ut i kanalen og svømte over til den andre siden, skjelvende. Det var september og en tanke kaldt, og små gutter begynner å skjelve når de bare har badedrakt på. Min far gikk ned i kanalen. Så vidt jeg husker tok han ikke av skoene eller skiftet noe, men gikk i sine vanlige klær. Han viste meg hvordan jeg skulle holde hendene, og så døpte han meg. Da jeg kom opp av vannet, krabbet vi begge opp på bredden av kanalen. Jeg satt i stolen, og de la sine hender på mitt hode og bekreftet meg som medlem av Kirken. Så stupte jeg ut i kanalen igjen og svømte over til den andre siden til vennene mine.
Det var egentlig min første erfaring med prestedømmet.
Jeg vil minne dere om at prestedømmet er Guds kraft og myndighet delegert til mennesket. La meg gjenta det: Prestedømmet er Guds kraft og myndighet delegert til mennesket. I forsamlingen i kveld har vi bærere av Det aronske prestedømme, det mindre prestedømmet, og Det melkisedekske prestedømme, det høyere prestedømmet. Er det ikke interessant å se for seg hvordan Herren og hans himmelske Fader, da de utarbeidet frelsesplanen, ordnet det slik at menn kunne være verdige nok og kunne få æren av å bære prestedømmet og slutte seg til den store skaren menn som trengs for å fullende vår himmelske Faders evige hensikter, å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv – mennesker overalt? For en kjempemessig gruppe det krever!
Noen år etter at jeg hadde blitt døpt og blitt bedre kjent med noen av pliktene i Kirken, ble jeg ordinert til Det aronske prestedømme. Min far, som hadde døpt meg, hadde i mellomtiden gått bort etter et hjerteinfarkt, så biskopen overdro Det aronske prestedømme til meg og ordinerte meg til diakon. Jeg husker at jeg fikk en vidunderlig følelse av at jeg nå hadde viktige ansvarsoppgaver og ville bli stilt til ansvar for mine handlinger. Jeg følte samtidig at jeg hadde mye å lære på min vei gjennom livet. Jeg fikk en spesiell følelse av at jeg nå var litt annerledes, at jeg ikke ville være akkurat som venner som ikke hadde prestedømmet, eller mennesker jeg ville møte ute i verden. Jeg hadde nå visse ansvarsoppgaver, ting vi ville lære på søndager i kirken, der vi satt rundt den gamle kullkaminen i møtehusets kjeller.
På lørdager gjorde vi rent i kirken, fylte kullbøttene med kull og så til at bygningen var klar til søndagens møter. Vi hadde ting å gjøre i det mindre prestedømmet, i forbindelse med alle menighetens timelige anliggender, som å samle inn fasteoffer og utføre andre plikter for biskopen. Han og andre ledere lærte oss om Det aronske prestedømme og en diakons embede, og deretter lærer og prest, etter hvert som vi utviklet oss i prestedømmet. Det virket for meg som om jeg utviklet en interessant forståelse, en visjon av arbeidet som lå foran oss, og at jeg selv hadde et visst ansvar, selv om jeg bare var en ung gutt i en liten landsby. Det var noe svært viktig ved det.
Min far døde da jeg var 11 år gammel, og i begravelsen ble jeg meget rørt da jeg hørte andre snakke om hva slags mann han hadde vært. På kirkegården, da de senket kisten ned i graven og begynte å kaste jord og stein ned på den, sto jeg der og stirret. Jeg tenkte at han var min helt, og jeg lurte på hvordan det skulle gå med meg, nå som jeg hadde mistet min far. Jeg så gode menn som utøvde prestedømmet og gjorde det rette – de mennene som hadde hjulpet med å grave graven og ta hånd om ting – og jeg så en god mann stikke en femdollarseddel tilbake i min mors hånd, som hadde tilbudt ham penger for å ha hjulpet til med gravingen. Han dyttet pengene tilbake til min mor og sa: «Nei, behold dem. Du vil trenge dem senere.»
Dere som er forsamlet i Det aronske og Det melkisedekske prestedømme i kveld, er det ikke interessant at vår himmelske Fader og hans Sønn i all sin visdom med å organisere alle disse tingene, anser det som nødvendig at vi i det mindre prestedømmet lærer å utføre verdslige plikter? Vi har verdslige plikter og lærer på en ydmyk og enkel måte de tingene som trengs å bli gjort. Dette lærer oss om tjeneste og om å etterleve Herrens bud. Det forbereder oss slik at vi en dag kan gå videre og motta Det melkisedekske prestedømme, med all den storhet og evige herlighet som det medfører.
Årene i Det aronske prestedømme var interessante år i mitt liv. Jeg lærte hele tiden nye ting og fikk en stadig dypere forståelse av evangeliet og vårt ansvar for å bringe dette budskapet ut til hele verden. Gjennom denne prosessen lærte vi å omgås andre mennesker. Av og til føler vi at andre kanskje ikke vil akseptere oss fordi vi har høyere normer. Det er ting vi ikke gjør. Vi har Visdomsordet som hjelper oss til å leve et sunnere liv, et liv som bidrar til at vi utvikler oss til menn med normer og idealer og en livsstil som mesteparten av verden ønsker seg. Jeg har sett at hvis du lever slik du skulle, vil folk legge merke til det og bli påvirket av din livsførsel. Slik kan du ha innflytelse på andre mennesker. Når de finner ut at de ikke behøver å røyke eller drikke eller bruke narkotika, som alt sammen har så negativ innvirkning i verden, vil det faktum at du ikke gjør det, øve innflytelse på dem.
Når du opprettholder dine normer, blir du kvalifisert for ekteskap i templet. Forresten er dette den 173. årlige generalkonferansen i Kirken, og som en trivialitet kan jeg nevne at min kone og jeg har vært gift i 73 år. Det året vi giftet oss, var med andre ord Kirkens 100-årsjubileum. Jeg kan huske at jeg holdt Rubys hånd over alteret i templet og lyttet til ordene i beseglingsseremonien. Jeg hadde en spesiell følelse, ikke bare av at det var hellig, men av mitt ansvar for å leve slik jeg skulle, for å ta meg av henne og våre barn, våre barnebarn og påfølgende generasjoner. Jeg var fast bestemt på å leve et forbilledlig liv som en som hedrer prestedømmet og vår ekteskapspakt.
Når vi møtes som prestedømsbærere i kveld, tenk over hvilket ansvar hver og en av oss har med tanke på alt som må skje i denne verden – sikkert nye ting som vi ikke kjenner til i dag – når denne krigen er slutt og ting igjen er slik de skulle. Vi har alle så mye å gjøre. For å kunne gjøre det, må vi holde oss verdige til det prestedømmet vi bærer, så vi kan lede an på Kirkens vei fremover, kanskje på en mer omfattende måte enn vi noen gang har gjort. For en dag det vil bli!
For noen år siden, da jeg var i Marinen under 2. verdenskrig, fikk jeg ordre om å melde meg for flåtens hovedkvarter i Pearl Harbor. Familien min kjørte meg til Treasure Island i San Francisco-bukten, der jeg gikk om bord i et gammelt sjøfly. I flyet satt noen høyere sanitetsoffiserer som skulle ut for å bygge opp sykehusstøtten som forberedelse for det nært forestående slaget om Tarawa. På grunn av min grad fikk jeg sove i en sovepose bakerst i flyet, hvor jeg kunne se motorene på styrbord side der vi fløy over det mørklagte San Francisco. Det var helt svart idet vi fløy ut over Stillehavet, og jeg trodde styrbord motor på det gamle flyet sto i brann. Jeg fikk ikke sove, men lå og stirret på den under hele flyturen.
I løpet av denne søvnløse natten grunnet jeg over mitt eget liv og lurte på om jeg hadde levd opp til mine muligheter og mitt ansvar som bærer av Det melkisedekske prestedømme – ansvaret for å være et eksempel og leve slik jeg skulle, så jeg kunne utføre de kallene som måtte komme. Jeg foretok en gjennomgang av meg selv og min innstilling, idet jeg lurte på om jeg gjorde alt jeg kunne. Selv om jeg alltid hadde tatt imot mine oppdrag i Kirken, lurte jeg på om jeg hadde utført dem av hele mitt hjerte, av all makt, sinn og styrke, og levd opp til ansvaret og velsignelsen jeg fikk da jeg mottok Det melkisedekske prestedømme, og som forventes av alle som mottar denne velsignelsen.
Når jeg ser tilbake på den søvnløse natten, takker jeg Herren for hans velsignelser i dag og for alt jeg har fått muligheten til å oppleve. Jeg prøver alltid å etterleve evangeliet fullt ut, å gjøre alt jeg blir kalt til å gjøre, av hele mitt hjerte og av all makt, sinn og styrke, slik at jeg kan bli kvalifisert til å utføre et hvilket som helst kall som måtte komme i fremtiden.
Når vi i kveld hedrer prestedømmet, må dere unge menn beslutte å leve slik dere skulle. Ikke la dere rive med av noen av de tåpelige tingene som foregår i verden, men husk alltid hva som er gitt dere. Jeg gjentar igjen at prestedømmet er makt og myndighet som er delegert til menneskene av vår himmelske Fader. Dets myndighet og storhet er utenfor vår fatteevne.
Jeg bærer vitnesbyrd om at dette verket er sant. Jeg er glad for muligheten jeg har i mitt livs skumring, til å stå og bære vitnesbyrd om sannheten av evangeliet, slik jeg har opplevd det hele mitt liv, fra min dåp og til i dag. Jeg elsker Herren. Jeg elsker vår himmelske Fader og dette verket. Jeg bærer vitnesbyrd om dets sannhet.
Alle dere prestedømsledere, lev slik dere skulle. Dere er annerledes, og det er ikke godt for dere å være som alle andre, fordi dere bærer Guds prestedømme med alle dets store løfter, velsignelser og forventninger.
Dette verket er sant. I Jesu Kristi navn, amen