En bønn for barna
Som foreldre kan vi sørge for stabilitet i livet slik det alltid har blitt gjort – med kjærlighet og tro, videreført til neste generasjon, til ett barn om gangen.
På slutten av den første dagen den oppstandne Jesus underviste de trofaste blant nephittene, vendte han sin oppmerksomhet mot en spesiell forsamling som ofte står like under vår synsvinkel, noen ganger nesten ute av syne.
Den hellige opptegnelsen sier: «Han befalte dem at de skulle hente sine små barn…
Og … da de hadde knelt ned på marken, … knelte han også selv ned… Og se, han ba til Faderen, og hans bønn kan ikke skrives, … så store og vidunderlige ting [talte] Jesus … til Faderen.
Da Jesus hadde avsluttet sin bønn…, reiste han seg, … og … gråt… Og han tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba [igjen] til Faderen for dem.
Og da han hadde gjort dette, gråt han igjen. Og han talte til forsamlingen og sa…: Se, deres små.»
Vi kan ikke vite nøyaktig hva Frelseren følte i en slik gripende stund, men vi vet at han var «bekymret» og at han var «opprørt i sitt indre» på grunn av den ødeleggende innflytelse som alltid omgir de uskyldige.1 Vi vet at han følte stort behov for å be for og velsigne barna.
I slike tider vi opplever, enten truslene gjelder hele verden, et lokalt sted eller enkeltpersoner, ber også jeg for barna. Noen dager virker det som et hav av fristelser og overtredelser oversvømmer dem, rett og slett flommer over dem før de kan klare å stå imot, før de skulle være nødt til å stå overfor dem. Og ofte ser det ut til at minst noen av kreftene som er i sving, er utenfor vår kontroll.
Ja, noen av dem kan være utenfor vår kontroll, men jeg vitner med tro på den levende Gud at de ikke er utenfor hans. Han lever, og prestedømmets kraft er i arbeid på begge sider av sløret. Vi er ikke alene, og vi skjelver ikke som om vi var forlatt. Ved å gjøre vår del kan vi etterleve evangeliet og forsvare dets prinsipper. Vi kan forklare andre den sikre vei, den frelsende sannhet, det lykkelige liv.2 Vi kan omvende oss på ethvert område som det er nødvendig å omvende oss på, og når vi har gjort alt, kan vi be. På alle disse måtene kan vi velsigne hverandre og spesielt dem som trenger vår beskyttelse mest – barna. Som foreldre kan vi sørge for stabilitet i livet slik det alltid har blitt gjort – med kjærlighet og tro, videreført til neste generasjon, til ett barn om gangen.
Med en slik bønn for de unge vil jeg gjerne omtale en nokså konkret side ved deres sikkerhet. Jeg taler varsomt og kjærlig til alle voksne i Kirken, foreldre eller andre, som kan være litt kyniske eller skeptiske, som når det gjelder helhjertet hengivenhet, ser ut til alltid å henge litt etter, og som på Kirkens doktrinære leirplass alltid liker å slå opp sine telt i ytterkant av religiøs tro. Til alle disse – som vi virkelig er glad i og ønsker ville finne seg mer komfortable med å slå seg ned nærmere oss – sier jeg: Vær klar over at den fulle pris for en slik holdning ikke alltid må betales i deres levetid. Nei, noen elementer av denne kan dessverre være en slags ukontrollert nasjonal gjeld som må betales av deres barns og barnebarns lomme og er langt mer kostbart enn dere noen gang hadde ment.
I denne kirken finnes det enormt stort rom – og befaling i Skriftene – for å studere og lære, for å sammenligne og overveie, for å drøfte og avvente ytterligere åpenbaring. Vi lærer alle «linje på linje og bud på bud»3 , og målet er virkelig tro på Gud som leder til et virkelig Kristus-lignende liv. Her er det ikke rom for tvang eller manipulasjon, ikke for trusler eller hykleri. Men ingen barn i denne kirken skulle tvile på sine foreldres hengivenhet overfor den Herre Jesus Kristus, på gjenopprettelsen av hans kirke og at vi virkelig har levende profeter og apostler som leder denne kirken, nå som før, ifølge «Herrens vilje, … Herrens sinn, … Herrens ord, … og Guds kraft til frelse»4. I slike grunnleggende trosspørsmål ber ikke profeter om unnskyldning for at de ber om enhet, ja, konformitet i den betydning som profeten Joseph Smith så veltalende brukte sistnevnte uttrykk.5 I hvert fall, slik eldste Neal Maxwell en gang sa til meg i en uformell samtale: «Det så ikke ut til å være noe problem med konformitet den dagen Rødehavet skiltes.»
Foreldre kan ganske enkelt ikke flørte med skepsis eller kynisme og så bli overrasket når deres barn utvider flørten til fullt svermeri. Hvis barn i trosspørsmål står i fare for å bli feid med nedover av denne intellektuelle strømmen eller disse kulturelle strykene, må vi som deres foreldre være sikrere enn noen gang på at vi holder fast i ankerfester, lettkjennelige fortøyninger, som våre egne husfolk klart gjenkjenner. Det vil ikke hjelpe noen om vi går over kanten sammen med dem og forklarer gjennom brølet fra fossen hele veien nedover at vi virkelig visste at Kirken var sann og at prestedømmets nøkler virkelig fantes der, men at vi bare ikke ville begrense noens frihet til å tro noe annet. Nei, vi kan neppe vente at barna skal komme trygt i havn hvis ikke foreldrene synes å vite hvor de skal fortøye sin egen båt. Jesaja brukte en gang et lignende bildespråk da han sa om de vantro: «Slappe henger [deres] tau, de støtter ikke masten, de holder ikke seglet utspent».6
Jeg tror noen foreldre ikke forstår at selv om de selv føler seg sikre på at de har et personlig vitnesbyrd, kan de likevel gjøre det for vanskelig for barna å oppdage denne troen. Vi kan være rimelig aktive siste-dagers-hellige som går på våre møter, men hvis vi ikke lever i henhold til den integritet evangeliet påbyr, og formidler til våre barn en mektig, oppriktig overbevisning om gjenopprettelsens sannhet og Kirkens guddommelige ledelse helt fra Det første syn og til denne stund, kan disse barna – til vår sorg, men ikke overraskende – komme til ikke å bli særlig aktive siste-dagers-hellige som går på sine møter, eller ikke aktive i det hele tatt.
For ikke lenge siden traff søster Holland og jeg en fin ung mann som kom i kontakt med oss etter at han hadde streifet rundt i det okkulte og undersøkt noen av Østens religioner, alt i søken etter en tro. Hans far, fortalte han, trodde ikke på noe som helst. Men hans bestefar, sa han, var faktisk medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. «Men han var ikke særlig aktiv der,» sa den unge mannen. «Han var alltid nokså kritisk til Kirken.» Fra en bestefar som er kritisk, til en sønn som er agnostiker, til en sønnesønn som nå fortvilet leter etter noe Gud allerede en gang hadde gitt familien! Hvilket klassisk eksempel på den advarsel eldste Richard L. Evans en gang ga.
Han sa: «Noen ganger tror foreldre feilaktig at de kan slappe litt av når det gjelder adferd og konformitet, eller kanskje ha et såkalt liberalt syn på grunnleggende ting. De mener at det ikke betyr noe om de er litt lemfeldige eller overbærende, eller de unnlater å undervise om og gå i Kirken, eller de snakker kritisk om den. Noen foreldre synes noen ganger å mene at de kan slappe litt av med hensyn til de grunnleggende tingene uten at det vil påvirke familien eller familiens fremtid. «Men hvis foreldre legger om til litt feil kurs, er det sannsynlig at barna vil legge om enda mer.»7
Å lede et barn (eller hvem som helst!), selv av vanvare, bort fra trofasthet, bort fra lojalitet og klippefast tro bare fordi vi vil være smarte eller uavhengige, er noe ingen foreldre eller noen andre noensinne har fått tillatelse til. Når det gjelder religion, er ikke et skeptisk sinn et bedre uttrykk for dyd enn et troende hjerte, og kritisk analyse av for eksempel skjønnlitteratur kan rett og slett være gammeldags destruksjon når den overføres til familier som lengter etter tro i hjemmet. Og et slikt avvik fra den rette kurs kan ha langsomme og snikende konsekvenser. En iakttager har sagt: «Hvis temperaturen på badevannet mitt heves med bare én grad hvert tiende minutt, hvordan vil jeg da vite når jeg skal skrike?»8
Da de fordums Israels barn satte opp sitt hellige tabernakel i Sinais ørken, ble de befalt å strekke snorene langt ut og forsterke stavene, eller teltpluggene, som holdt dem.9 Hvorfor? Stormer raser i livet – regelmessig. Så stram til, fest det, stram og fest det igjen. Selv da vet vi at noen barn vil gjøre valg som knuser foreldrenes hjerter. Mødre og fedre kan gjøre alt riktig og likevel ha barn som går på avveier. Handlefriheten gjelder fortsatt. Men selv i slike smertefulle stunder er det en trøst for deg å vite at dine barn visste at du hadde en fast tro på Kristus, hans sanne kirke, på prestedømmets nøkler og de som innehar dem. Da vil det være en trøst for deg å vite at hvis dine barn velger å forlate den rette og smale vei, så gjør de det med sikker kunnskap om at deres foreldre alltid befant seg på den. Dessuten er det langt større sannsynlighet for at de vender tilbake til denne veien når de kommer til seg selv10 og minnes ditt gode eksempel og den kjærlige undervisningen du ga dem.
Etterlev evangeliet så tydelig du kan. Hold paktene dine barn vet du har inngått. Gi prestedømsvelsignelser. Og bær ditt vitnesbyrd!11 Anta ikke at dine barn på en eller annen måte på egen hånd vil overta din tro. Profeten Nephi sa nær slutten av sitt liv at de hadde skrevet sin opptegnelse om Kristus og bevart sin overbevisning om hans evangelium for «å overbevise våre barn, … så våre barn kan vite … [og tro på] den riktige vei».12
Kan vi som Nephi spørre oss selv hva våre barn vet? Fra oss? Personlig? Vet våre barn at vi elsker Skriftene? Ser de at vi leser i dem og merker dem og holder oss til dem i vårt daglige liv? Har våre barn noen gang uventet åpnet en lukket dør og funnet oss på kne i bønn? Har de hørt oss be ikke bare med dem, men også for dem av ren foreldrekjærlighet og intet annet? Vet våre barn at vi tror på faste som noe mer enn bare en obligatorisk byrde den første søndagen i måneden? Vet de at vi har fastet for dem og deres fremtid på dager som de ikke visste noe om? Vet de at vi elsker å være i templet, ikke minst fordi det knytter et bånd til dem som hverken døden eller helvetes legioner kan bryte? Vet de at vi elsker og oppholder ledere på lokal- og generalplan, hvor ufullkomne de enn er, for deres villighet til å akseptere kall de ikke har søkt, for å bevare en rettferdighetsnorm de ikke har laget? Vet disse barna at vi elsker Gud av hele vårt hjerte, og at vi lengter etter å se hans enbårne Sønns ansikt og falle ned for hans føtter? Jeg ber om at de må vite det.
Brødre og søstre, våre barn flyr inn i fremtiden med vår tillit og med vårt siktemål. Og mens vi engstelig iakttar pilen i luften og vet om all den ondskap som kan føre den ut av kurs etter at den har forlatt vår hånd, fatter vi likevel mot ved å huske at den viktigste jordiske faktor når det gjelder å bestemme pilens mål, er bueskytterens stabilitet, styrke og urokkelige sikkerhet.13
Carl Sandburg sa en gang: «Et barn viser at det er Guds mening at livet skal fortsette.»14 For dette barnets fremtid, så vel som din egen, må du være sterk. Ha tro. Fortsett å elske og fortsett å bære vitnesbyrd. Fortsett å be. Disse bønnene vil bli hørt og besvart i den mest uventede time. Til ingen sender Gud mer omgående hjelp enn til et barn – og til et barns foreldre.
«Og [Jesus] sa til dem: Se, deres små.
Og … de kastet et blikk opp mot himmelen, og de så himmelen åpne seg, og de så engler stige ned fra himmelen … likesom omgitt av ild. Og de kom ned og omringet disse små, og de var omkranset av ild, og englene betjente dem.»15
Måtte det alltid være slik, ber jeg oppriktig om – for barna – i Jesu Kristi navn, amen