2021
Når du ikke vet hva du skal si
forrige neste

Bare digitalt: Inkludering

Når du ikke vet hva du skal si

Da sønnen vår døde ved selvmord, var inspirerte hjelpere der for å trøste oss.

For syv år siden døde vår sønn Daniel ved selvmord.

Den dagen han døde, visste vi ikke hvor han var. Vi ringte til alle vennene hans, sykehus og politiet, men ingen hadde sett ham. Daniel hadde strevd med depresjon og selvmordstanker i fem år, så min hustru og jeg hadde en følelse av hva som kunne ha skjedd. Til slutt fikk min hustru Celi tak i romkameratene hans, som fant ham på rommet hans.

Inkludering av dem som sørger

Jeg tror at det å miste et barn må være det verste som kan skje til en mor eller far. Og ingenting kan ta bort smerten, men menneskene rundt deg kan gjøre mye for å hjelpe deg gjennom sorgen. I denne forferdelige tiden manglet vi ikke familie, venner eller hjelp. Helt fra den første kvelden vi fant ut at han var borte, tok folk kontakt. Våre naboer, Daniels venner og våre ledere i Kirken kom hjem til oss. Hjelpeforeningens søstre leverte måltider, og anonyme givere bidro nok til å dekke våre behov.

Biskopen fortalte oss senere at mange hadde ønsket å hjelpe, men de visste ikke hvordan. Så de hadde spurt ham: “Hva kan vi gjøre for familien Hunt?”

Det har ikke skjedd ofte, men noen ganger når folk hører om Daniel, vet de ikke hva de skal si eller hvordan de skal behandle oss. Jeg tror det er omtrent som, når vi ikke vet hvordan vi skal tilnærme oss noen som snakker et annet språk. Vi vet ikke hva vi skal si eller vi bekymrer oss for å si noe galt, så isteden snakker vi bare ikke med dem. Men vær så snill å ta kontakt. Det er ensomt å miste noen og det kan føre til at man isolerer seg. Det faktum at vi var omgitt av så mange som tok kontakt, utgjorde hele forskjellen.

Vi er ikke bekymret for Daniel

En ting vi verdsatte, var hvor mange historier vi fikk høre om sønnen vår. Vi er ikke bekymret for Daniel. Vi vet hva slags gutt han var. Vi vet at han var syk, og vi vet at “Herren ser på hjertet” (1 Samuelsbok 16:7). Og Daniel hadde et stort hjerte. Det vet vi. Men å høre folk fortelle sine egne historier om Daniel var vidunderlig.

Nate Olsen var en av Daniels venner. De hadde vært kompiser siden første klasse. Da Nate måtte dra hjem tidligere fra sin misjon av helsemessige årsaker, inviterte Daniel ham umiddelbart til lunch. Nate fortalte oss hvordan Daniel hadde vært der for å lytte, vise kjærlighet og oppmuntre – i en tid da Nate følte seg fortapt og alene. Som Nate sa, var Dan den slags person som virkelig brydde seg om andre.

Vi kan la andre slippe inn

Det er viktig å være den personen du er, og innrømme at du er menneskelig. Noen ganger må vi be om hjelp, ta kontakt – selv om det er vi som har vondt. Vi kan la andre slippe inn og la dem se hvem vi er.

Syv år senere er det fortsatt vanskelig. Noen ganger kan Celi plutselig begynne å gråte og si: “Jeg savner barnet mitt. Jeg savner barnet mitt.” Men hun har gitt uttrykk for at hun har fått trøst disse gangene – åndelig trøst. Åndelig trøst er fullkommen kommunikasjon. Å søke åndelig trøst er den beste måten å føle seg fullkomment inkludert på. Og denne åndelige trøsten innbefatter de menneskelige englene som føler seg inspirert til å komme og hjelpe.

Sheri L. Dew, tidligere annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, fortalte en gang en historie om en generalautoritet som spurte hvordan man kunne vite om noen er en Jesu Kristi sann etterfølger. Svaret forvirret meg til å begynne med, men nå er jeg fullstendig enig: “Måten du kan vite om noen virkelig er omvendt til Jesus Kristus, er ved hvordan vedkommende behandler andre.”1 Den Kristuslignende måten å behandle andre på er med respekt, kjærlighet og medfølelse – uansett hvem vi er eller hva vi gjennomgår.