Gjenopprettelsens tidlige kvinner
Eliza talte med myndighet
I likhet med Eliza R. Snow kan vi møte vår frykt og tale med mot.
Illustrasjon: Toni Oka
18. april 1884 reiste en aldrende kvinne med et forgremmet ansikt seg for å tale til Hjelpeforenings-søstre i Utah. Dette var Hjelpeforeningens generalpresident Eliza R. Snow, og en avis skrev at selv om hun var 80 år gammel, “talte hun med stor kraft og oppriktighet, og hennes røst virket sterk og fylte den store bygningen.”1
Da Eliza ble døpt, lovet hun Gud at hun “alltid ville prise hans navn i de helliges forsamling”.2 Hun holdt dette løftet og holdt mer enn tusen prekener i sitt liv. Likevel ville kanskje de som hadde det privilegium å høre henne, bli overrasket over å høre at hun ble svært engstelig når hun talte offentlig. Selv da hun underviste i skolen i Nauvoo og skrev referater fra Hjelpeforeningens møter der, nølte hun med å si noe.
En oppfordring om å møte sin frykt kom i 1868, da president Brigham Young ba Eliza om hjelp til å organisere Hjelpeforeninger over hele Utah. “Jeg vil at du skal undervise søstrene”, sa han. Tanken var så skremmende at Eliza beskrev det som at hjertet hennes hoppet over et slag.3 Men hun fant mot til å gjøre sitt beste, og etter hvert lærte hun at det å ta imot utfordrende kall fylte henne med styrke utover hennes egen.
Overfor én gruppe forklarte Eliza at Kirkens president hadde kalt henne på misjon, og hun vitnet om at det enkleste er “øyeblikkelig å gjøre det som kreves av oss”.4 Overfor en annen gruppe tilsto Eliza at hun ikke følte seg kompetent til å tale. “Men med deres tro og bønner og Herrens ånd kan jeg kanskje si noe som vil trøste og velsigne dere.”5 Hun lærte av erfaring å søke Ånden for å kunne tale med kraft.
Eliza oppfordret kvinner til å finne mot til å reise seg og bære vitnesbyrd: “Ved å uttrykke deres beste tanker vil de vokse og bli styrket.”6 Ikke bare lærte hun å tale med myndighet selv, men hun lærte også andre å takle sin frykt og åpne munnen.