2021
Tilpasning til forandring etter min misjon
forrige neste

Bare digitalt: Unge voksne

Tilpasning til forandring etter min misjon

Livet er kanskje ikke fullkomment etter en misjon, men vi kan likevel finne glede og mening, når vi fortsetter å være Jesu Kristi disipler.

Jeg elsket misjonen min i Colombia. Det har vært den beste tiden av livet mitt så langt. Jeg ble glad i menneskene jeg møtte og dem jeg underviste. Jeg ble også glad i mine ledsagere, og jeg lærte mye av dem! Jeg tenker på misjonen min hver dag.

Etter å ha fullført opplæringen ved opplæringssenteret for misjonærer, trodde jeg at jeg var klar til min misjon, men jeg hadde fortsatt så mye å lære på misjonsmarken. Og det samme skjedde etter at jeg var ferdig med misjonen – jeg trodde jeg hadde lært alt jeg trengte å vite om livet. Jeg trodde at jeg var forberedt på alt som kunne bli slengt mot meg. Jeg trodde alt ville gå knirkefritt.

Men, som du kanskje har gjettet, gjorde det ikke det.

Mens jeg var på misjon, gjennomgikk min tante Cecilia en operasjon, ble syk og døde. Etter å ha bedt om det, bestemte mor og far seg for å vente med å fortelle meg om hennes død til etter at jeg var kommet hjem. Å finne ut at hun hadde gått bort, gikk hardt inn på meg. Hun hadde alltid vært min favoritt-tante, og jeg ble sønderknust fordi jeg ikke hadde vært hjemme for å si farvel.

Men det var ikke det eneste som hadde forandret seg mens jeg var borte. Jeg hadde håpet at broren min ville reise på sin misjon mens jeg var på min, men han hadde ombestemt seg. Dette var vanskelig for foreldrene mine og det var vanskelig for meg også.

Og forholdet mitt til vennene mine var ikke det samme som det hadde vært før min misjon. Jeg hadde alltid invitert vennene mine som ikke er medlemmer, til kirken, men da jeg kom hjem og begynte å invitere dem igjen, reagerte de helt annerledes. De ville ikke ha noe å gjøre med Kirken. Jeg var ikke sikker på hva som hadde forandret seg, men jeg ba fortsatt for dem og delte åndelige budskap med dem. Men jeg følte meg virkelig alene og som om jeg ikke hadde noen venner.

Så mange ting hadde forandret seg mens jeg var borte, og det var vanskelig å tilpasse seg disse forandringene etter at jeg vendte hjem.

Betydningen av tjeneste

Mens jeg var på misjon, ba jeg om hjelp når jeg følte meg motløs, eller når jeg trodde at jeg ikke kunne holde ut. Derfor visste jeg at jeg kunne stole på vår himmelske Fader igjen, for å få hjelp til å tilpasse meg disse nye forandringene i livet.

Jeg fikk en tilskyndelse om at jeg skulle yte tjeneste. Tjeneste hadde alltid hjulpet meg til å føle at jeg hadde et formål. Jeg gikk til biskopen min og fortalte ham om mitt ønske om å tjene. Han kalte meg til sekretær i Unge kvinner.

Noen måneder senere fortalte jeg min himmelske Fader at jeg ønsket å utvikle meg og lære mer, og jeg ba om hans hjelp. Allerede neste dag ble jeg kalt til annenrådgiver i Primærs presidentskap i staven.

Å kunne yte tjeneste til de unge kvinnene og barna i Primær hjalp meg virkelig å tilpasse meg livet etter min misjon. Jeg kunne fokusere på å hjelpe dem å vende seg til Frelseren istedenfor å fokusere på mine utfordringer. Etterhvert ble det lettere å tilpasse seg når jeg arbeidet flittig med å tjene.

Hva jeg står for

Noe annet som hjalp meg å tilpasse meg etter misjonen, var å dele mitt vitnesbyrd med andre når jeg fikk sjansen. Noen ganger har jeg til og med fått mulighet til å dele min tro under presentasjoner i klasser på universitetet.

Etter at filosofiprofessoren ga meg i oppdrag å holde en presentasjon om rettferdighet og frihet, viste jeg en kirkevideo som heter “Be Still, My Soul.” Videoen handler om en kvinne som blir arrestert for narkotikamisbruk. Mens hun er i fengsel, savner hun barna sine. Etter at hun har gjennomgått rehabilitering, vender hun hjem som en ny person.

Jeg avsluttet presentasjonen med vitnesbyrdet mitt. Jeg sa at vi alle har vår Gud-gitte handlefrihet, men at han har gitt oss bud for å hjelpe oss å forstå hvordan vi ikke skal skade oss selv eller andre. Jeg bar også vitnesbyrd om at han lever.

Professoren og klassekameratene mine protesterte ikke mot noe av det jeg sa. Og mitt vitnesbyrd gjorde dem tankefull. Jeg har lært at du aldri vet når noen kan trenge din innsikt for å tro at Gud og Jesus Kristus virkelig finnes.

I det store og hele var det det å fortsette å komme nærmere Kristus og hjelpe andre å komme til Ham, som hjalp meg å tilpasse meg livet etter misjonen. Jeg er ikke lenger heltidsmisjonær, men jeg kan fortsatt be, yte tjeneste og vitne om sannheten i Jesu Kristi evangelium. Jeg kan fortsatt hjelpe andre og gjøre det jeg gjorde på misjonen – bare på en annen måte.

Å tilpasse seg livet etter en misjon kan være vanskelig, men vi kan likevel finne glede og mening, når vi husker det vi lærte som misjonærer og når vi fortsetter å være Jesu Kristi disipler. Vår himmelske Fader vil hjelpe oss å lykkes når vi arbeider med flid for å følge ham.