Til hjemvendte misjonærer

Av eldste L. Tom Perry

i De tolv apostlers quorum

Fra en generalkonferansetale i oktober 2001. Den fullstendige teksten finnes på www.conference.lds.org.

Det vi trenger, er en kongelig hær av hjemvendte misjonærer som fortsetter sin tjeneste.

Bilde

Elder L. Tom Perry

Av mange samtaler jeg har hatt med hjemvendte misjonærer, har jeg funnet ut at tilpasningen i forbindelse med å forlate misjonsmarken og vende tilbake til den verden dere la bak dere, noen ganger er vanskelig. Jeg har noen forslag.

Hyppig, konsekvent og mektig bønn

Et av de sterkeste minner jeg har om livet som misjonær, er hvor nær jeg kom Herren ved å praktisere regelmessig bønn. I min tid lå misjonshjemmet i State Street i Salt Lake City. Det var et stort hus som var blitt omgjort til et opplæringssenter for misjonærer. Der var det store sovesaler med kanskje så mange som ti senger i et rom. Vi kom dit søndag kveld.

Uken før jeg dro ut på misjonsmarken, var en spennende tid. Det var mange selskaper og avskjeder. Jeg er redd jeg ikke var skikkelig uthvilt og forberedt til opplæringen jeg skulle få ved misjonshjemmet. Da kvelden tok slutt den siste dagen på misjonshjemmet, var jeg trett. Mens jeg ventet på at de andre misjonærene skulle bli ferdige til å legge seg, strakte jeg meg ut på sengen og falt i søvn. Men søvnen ble avbrutt av en følelse av at jeg var omringet. Da søvnens tåke lettet, hørte jeg ordene i en bønn som ble fremsagt. Jeg åpnet øynene, og til min overraskelse så jeg at alle eldstene på sovesalen knelte rundt sengen min og avsluttet dagen med en bønn. Jeg lukket raskt øynene og lot som jeg sov. Jeg var for flau til å stå opp og slutte meg til dem. Men selv om min første opplevelse med bønn som misjonær gjorde meg forlegen, var dette begynnelsen på to fantastiske år med hyppig bønn til Herren om veiledning.

Gjennom hele misjonen ba jeg sammen med ledsageren min hver morgen når vi tok fatt på en ny dag. Prosessen ble gjentatt hver kveld før vi gikk til ro. Vi oppsendte en bønn før vi studerte, en bønn når vi skulle forlate leiligheten for å gå ut og skrifte, og selvfølgelig spesielle bønner når vi trengte spesiell veiledning i misjonærarbeidet. Våre hyppige bønner til vår himmelske Fader ga oss styrke og mot til å strebe fremover i arbeidet vi var blitt kalt til. Svarene kom, av og til på forunderlig direkte og positive måter. Den hellige ånds veiledning syntes å øke jo mer vi ba Herren om veiledning en bestemt dag.

Når jeg ser tilbake på livet etter misjonen, blir jeg klar over at det var tider da jeg greide å bevare den samme nærhet til Herren som jeg opplevde på misjon. Det var også tider da verden syntes å bli viktigere og jeg var mindre konsekvent og trofast med hensyn til bønn.

Vil ikke dette være en passende tid for litt selvvurdering for å finne ut om vi fremdeles har det samme forholdet til vår Fader i himmelen som vi hadde mens vi var på misjon? Hvis verden har fått oss til å slutte å be, har vi mistet en stor åndelig kraft. Kanskje er det på tide å tenne vår misjonærånd igjen ved hyppigere, mer konsekvent og mektig bønn.

Personlig skriftstudium og skriftstudium med ledsageren

Det neste gode minnet fra jeg var misjonær er at jeg studerte Skriftene hver dag. Disiplinen med å følge en studieplan for å lære evangeliet, var en god og givende erfaring. Kunnskapen om Skriftens læresetninger åpnet seg på en fantastisk måte ved personlig studium. Jeg husker at jeg som misjonær undret meg over hvor fullstendig Herren hadde beredt en plan for sine barn her på jorden, hvordan han i alle tidenes utdelinger har inspirert sine profeter til å skrive ned hans handlemåte med dem. Hans ord er alltid positive og direkte, og de åpenbarer velsignelsene ved å følge hans lov og hans fremgangsmåte.

Vi brukte også en time eller mer hver dag på å studere sammen som ledsagere. Når fire øyne gransket rikets læresetninger, syntes vår forståelse å øke. Vi leste sammen, og så utvekslet vi synspunkter.

Sinnet ble skjerpet når vi fulgte den daglige praksis med å studere hver for oss og sammen. Denne praksisen bragte oss nærmere hverandre som ledsagere og økte vår forståelse av rikets læresetninger.

Når vi forlater misjonsmarken, har vi ikke lenger ledsagere til å hjelpe oss med hensyn til å disiplinere oss i våre studievaner, men det betyr ikke at praksisen skulle opphøre. Hvor stort det ville være om vi, når vi kommer hjem, kan ha daglig skriftstudium i familien! Kan vi ikke, hvis vi forlater hjemmet, be romkamerater og venner studere sammen med oss? Praksisen med å ha regelmessig studium sammen med andre og gå på Institutt vil bidra til å holde rikets læresetninger klare i vårt sinn og beskytte oss mot stadig påvirkning fra verden. Når vi gifter oss, har vi selvfølgelig en evig ledsager som vi kan studere sammen med og utveksle læresetninger i evangeliet med.

Skriftene er alltid der for å utvide vår forståelse av hensikten med livet og hva vi må gjøre for at livet skal bli mer tilfredsstillende og givende. Vær så snill å fortsette vanen med regelmessig skriftstudium individuelt og sammen med deres ledsager.

Gleden ved å forkynne evangeliet

Husker dere gleden ved å forkynne evangeliet for en som er blitt berøvet disse læresetningene hele livet, spenningen som kommer når dere forkynner Herrens lov, og velsignelsene dere mottar ved å følge ham? Kan dere noen gang glemme gleden ved deres første dåp på misjonsmarken?

I min tid var ikke møtehusene utstyrt med døpefonter. Min første dåp skjedde i Scioto-elven i delstaten Ohio. Det var en kjølig høstdag, og vannet virket enda kaldere enn luften. Jeg husker kuldesjokket da jeg vasset ut i den kalde elven, mens jeg oppmuntret undersøkeren til å komme etter. Men kulden i luften og vannet ble snart borte da jeg forrettet dåpens ordinans. Det strålende ansiktet til den som kom opp av dåpens vann, er et bilde jeg aldri kommer til å glemme.

Anledninger til å forkynne evangeliet og døpe er ikke begrenset til dem som går med navneskilt og er heltidsmisjonærer. Jeg lurer på hvorfor vi lar gløden i misjonærarbeidet minske når vi vender tilbake til våre daglige aktiviteter i verden.

Det har aldri vært en tid i menneskehetens historie da vi har vært bedre utstyrt til å forkynne evangeliet for vår himmelske Faders barn her på jorden. Og de synes å trenge det mer i dag enn noen gang før. Vi er vitne til at troen svekkes. Vi er vitne til at kjærligheten til det verdslige øker og at de moralske verdinormene mangler, og begge deler vil føre til mer hjertesorg og fortvilelse. Det vi trenger, er en kongelig hær av hjemvendte misjonærer som fortsetter sin tjeneste. Selv om de ikke går med en heltidsmisjonærs navneskilt, kan de ha det samme ønske og den samme beslutning om å bringe evangeliets lys ut til en verden som sliter med å finne veien.

Jeg kaller på dere hjemvendte misjonærer til å vie dere selv til oppgaven på nytt, til igjen å bli fylt med misjonsønsket og misjonsånden. Jeg kaller på dere til å se ut som, være og opptre som vår himmelske Faders tjenere. Jeg ber om at dere må ta en fornyet beslutning om å forkynne evangeliet så dere kan bli mer aktivt engasjert i dette store verk som Herren har kalt oss alle til å utføre. Jeg vil love dere at store velsignelser venter hvis dere fortsetter å gå fremover med den samme entusiasme som dere en gang hadde som heltidsmisjonærer.

Gå fremover med ny beslutning, og la evangeliets lys skinne ved deres eksempel i denne urolige verden. Dette er Herrens verk som vi er engasjert i. Gud lever. Jesus er Kristus. Vi tilhører hans kirke. Det er mitt vitnesbyrd til dere.