Håp i evangeliets ordinanser
Min hustru forsikret meg i telefonen om at hun følte seg bedre og at alt ville gå bra. Tre dager senere forandret alt seg.
Jeg ble født og vokste opp på Filippinene, der jeg møtte og giftet meg med min hustru, Monina. Der ble vår sønn Mark født. Midt på 1990-tallet flyttet vi til Saipan, som er en liten øy i Stillehavet. Der var vi aktive medlemmer i en annen kirke. Av og til så jeg unge menn gå parvis omkring på øya, pent kledd med hvite skjorter og slips. Jeg visste at de var siste-dagers-hellige misjonærer, men jeg hadde ingen planer om å slutte meg til en annen kirke. Når jeg så dem nærme seg, pleide jeg i bokstavelig forstand snu rundt og løpe i motsatt retning.
Min holdning overfor misjonærene ble forandret da to venner, Mel og Soledad Espinosa, ble døpt inn i Kirken. De oppfordret familien vår til å høre på misjonærene, og mest av nysgjerrighet gikk vi med på det. Vårt første møte fant sted i august 2007, og da misjonærene delte sitt budskap med oss, følte jeg noe kraftfullt. Hjertet mitt slo raskere, og jeg følte det krible i hele kroppen. Senere fikk jeg vite at hele familien følte seg inspirert og oppløftet. Våre følelser ble sterkere de påfølgende månedene etter hvert som vi lærte mer om Jesu Kristi evangelium.
Omtrent på den tiden vi begynte å ha møter sammen med misjonærene, begynte Monina å bli svakere, og merkelige kuler dukket opp over hele kroppen hennes. Leddbetennelsen hennes blusset opp som aldri før. Vi søkte lege, men ingen av testene ga oss noe svar. Etter hvert som månedene gikk, ble helsen hennes så svak at hun trengte mer medisinsk oppfølging. I desember fløy Monina til Filippinene for å konsultere leger der. Jeg ble værende på Saipan for å fortsette å arbeide og ta meg av vår tenåringssønn.
Før Monina reiste, fortalte hun meg at hun ønsket å bli døpt når hun kom tilbake til Saipan. Hun ba meg også fortsette å høre på misjonærene selv om hun kom til å gå glipp av noen leksjoner. Jeg lovet henne at Mark og jeg skulle gjøre det.
Mens hun var på Filippinene, snakket vi sammen regelmessig, så jeg kunne høre om hennes legebesøk og hun kunne høre hva vi lærte om evangeliet. Min hustru rapporterte at hun hadde mindre smerter for hver dag, og jeg var glad for at den medisinske behandlingen virket. Tidlig i januar 2008 kjøpte jeg flybillett for å besøke henne, men hun var sikker på at hun snart ville være tilbake i Saipan og at det ikke var nødvendig å kaste bort penger på turen. Hun sa at hun elsket og savnet vår sønn og meg, men forsikret meg om at alt ville gå bra.
Tre dager senere døde hun plutselig. Årsak: uoppdaget leukemi. Mark og jeg var lamslått – og sønderknust. Vi reiste straks til Filippinene til begravelsen og reiste deretter tilbake til Saipan. Dette var den vanskeligste tid i vårt liv.
Min sorg var så tung at det var vanskelig å komme meg ut av sengen hver morgen. En spesielt vanskelig dag minnet Mark meg på noe misjonærene hadde undervist familien om. Han sa: «Far, ikke gråt for mye. Mor er på et Guds sted. Hun er i åndeverdenen.» Jeg følte stor takknemlighet for at en rettferdig Gud hadde gjort det mulig for Monina å fortsette å lære om evangeliet, at alle som noensinne har levd, vil få anledning til enten å akseptere eller forkaste Jesu Kristi evangelium – enten i dette liv eller i det neste.
Etter hvert som jeg fortsatte å lære om Jesu Kristi læresetninger, innså jeg at vår himmelske Fader hadde sørget for enda mer: Han hadde også gjort det mulig for henne å motta nødvendige ordinanser som dåp. Før min hustru reiste til Filippinene, hadde hun og jeg begynt å snakke om å bli døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Selv om hun ikke var i stand til å bli døpt i dette liv, hadde vår himmelske Fader ikke latt oss være uten håp.
Mark og jeg sto overfor flere prøvelser de følgende måneder. Da jeg kom tilbake fra Filippinene etter min hustrus begravelse, mistet jeg jobben. Jeg solgte bilen for å betale Moninas sykehusregninger. Dessuten måtte Mark og jeg venne oss til livet uten Monina. Tross motgangen fant Mark og jeg håp i vår nye tro, og vi ble døpt i april 2008. I månedene etterpå fant jeg en ny jobb og kunne betale sykehusregningene. Mark og jeg satte oss som mål å delta i grenens tur til Manila Filippinene tempel, så vi kunne bli beseglet som familie.
Vi sparte all ekstra inntekt og forberedte oss åndelig, og i mai 2009 reiste Mark og jeg sammen med grenen til templet. Mens vi forberedte oss til turen, fikk vi førstehåndskjennskap til Satans ødeleggende hånd så vel som vår himmelske Faders styrkende og oppløftende kjærlighet. Jeg ble svært syk dagen før vi skulle ta fatt på reisen til templet. Noen medlemmer fikk uventede problemer med innreisetillatelse, mens andre hadde vanskeligheter med å få pass. Våre venner som hadde introdusert familien min for evangeliet, Espinosas, mistet jobbene sine uken før vi etter planen skulle være i templet. Enda verre var det at et medlem av grenspresidentskapet som planla å komme til templet for første gang, plutselig mistet sin far tre dager før turen. Men til sist styrket Herren oss alle og gjorde det mulig for 42 medlemmer av grenen å være i templet. Seksten av oss var der for første gang.
13. mai 2009 er en dag jeg aldri vil glemme. Da jeg kom til templet, forsvant straks byrden og smerten etter min hustrus død. Selv om jeg til å begynne med var nervøs fordi jeg ikke visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gå i templet, ble jeg slått av den ro og fred jeg følte straks jeg kom inn. Det var svært forskjellig fra de travle gatene like utenfor tempeldørene.
Etter hvert som dagen skred frem, ble min opplevelse i templet bare mer meningsfylt og mer kraftfull. Om morgenen deltok vår gren i dåp for de døde. Mens jeg så på, tenkte jeg på min hustru, som halvannet år tidligere hadde uttrykt sitt ønske om å bli døpt. Deretter var jeg vitne til at dette ønsket ble oppfylt da en venn ble døpt for og på vegne av Monina.
Men den mest betydningsfulle delen av turen kom senere den ettermiddagen da jeg gikk inn i beseglingsrommet. Min hustru og jeg hadde giftet oss for mange år siden, men vi var ikke gift i templet ved vår himmelske Faders prestedømsmyndighet. Da min hustru døde, trodde jeg at jeg hadde mistet henne for alltid. Men etter hvert som jeg hørte på misjonærene, lærte jeg at i templet kan familier bli beseglet for evigheten.
Da jeg gikk inn i beseglingsrommet i Manila tempel, ble jeg overveldet av følelser. Helt siden dåpen hadde jeg visst at evangeliets velsignelser var reelle, men i det øyeblikket var jeg virkelig vitne til hvor verdifulle de er. Da Mark og jeg knelte ved alteret for å bli beseglet som familie, følte jeg min hustrus nærvær. Jeg kunne høre hennes stemme, og det var som om jeg holdt hennes hånd. Jeg følte Moninas nærvær med hele mitt hjerte. Da visste jeg at vi var en evig familie.
Illustrasjoner: Bjorn Thorkelson
Misjonærleksjonene hjalp vår familie å føle oss oppløftet og inspirert. Lite visste vi om hvor hardt vi ville trenge denne trøst de kommende måneder.
I templet sammen med min sønn fikk vi tilbake det jeg trodde vi hadde tapt for alltid.