Vil du be sammen med meg?
Jonathan H. Bowden, Utah, USA
«Jeg er tilbake om noen minutter,» sa min thai-vertsfar på vei ut av døren. Jeg tror ihvertfall det var det han sa. Min forståelse av thai var så som så, for å si det mildt.
Jeg hadde bodd i Thailand i omkring fire måneder og arbeidet som frivillig i kommunen, og selv om jeg kunne snakke litt thai, hadde jeg fremdeles mye å lære. Jeg hadde nettopp begynt i et nytt område, men min nye vertsfamilie visste allerede at jeg var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg gjorde mitt beste for å forklare mine verdinormer og ga familien også en Mormons bok på thai og heftet Til styrke for ungdom.
Mens jeg ventet på at min vertsfar skulle komme hjem, satte jeg meg på stuegulvet og begynte å studere en glosebok på thai. Plutselig fikk jeg en sterk innskytelse om at jeg skulle spørre om han ville be sammen med meg. Jeg hadde hatt samme tanke før, men hadde aldri fått en så kraftig innskytelse. Under oppholdet i Thailand hadde jeg fortalt om evangeliet ved mange anledninger, men jeg hadde aldri spurt om noen ville be sammen med meg.
Min vertsfar og jeg hadde et godt forhold. Jeg kalte ham til og med «Pappa», noe han så ut til å like. Jeg var spent og deretter nervøs. Hva om han sa nei? Hva om han ikke ville føle seg vel sammen med meg resten av den tiden jeg skulle tilbringe hos hans familie? Skulle jeg risikere å ødelegge forholdet? For å gjøre det hele verre, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle be på thai. Jeg kunne ikke engang nok thai til å be min vertsfar holde bønn, så jeg ba min himmelske Fader om hjelp.
Like etterpå hørte jeg et kraftig smell da inngangsdøren ble lukket. Da min vertsfar kom inn, hilste han på meg og sa at han skulle legge seg. Jeg forsto at jeg ikke kunne la denne anledningen gå fra meg. Da jeg åpnet munnen for å snakke, visste jeg straks hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle si det på thai.
«Pappa, i Amerika pleide jeg å be sammen med min familie, og jeg savner virkelig dette. Vil du be sammen med meg?» Jeg ble overrasket over hans svar.
«Jon,» svarte han, «naturligvis vil jeg det. Lær meg det.»
Jeg forklarte så på thai hva bønn er, men bestemte meg for å be på engelsk. Jeg visste at Gud lyttet, og jeg visste at min vertsfar følte Ånden. Jeg fikk tårer i øynene da han etter bønnen min sa «amen».
Jeg kan ikke finne ord for gleden og kjærligheten jeg følte til min vertsfar og min himmelske Fader. Denne opplevelsen ga meg selvtillit og førte til flere erfaringer med å dele evangeliet med andre. Min vertsfamilie aksepterte dessverre aldri min innbydelse til å komme til stedets gren, men jeg vet at den kunnskap jeg ga dem, før eller senere vil komme til nytte for dem.
Selv om vi ikke alltid vil se fruktene av vårt arbeid i dette liv, lærte jeg at å plante evangeliets frø i det minste vil velsigne ett liv – ditt eget. Og i Herrens beleilige tid kan disse frøene bli en velsignelse for andre.