Derfor vet jeg
Sannheten vil seire
Skulle jeg reise på misjon? Svaret jeg mottok, var bunnsolid.
Jeg vokste opp i en aktiv siste-dagers-hellig familie i England, og var det åttende av ti barn. Våre trofaste foreldre underviste oss i evangeliet og var gode eksempler. Men da jeg var omkring 14 år, begynte jeg å finne det vanskelig å gå på morgen-Seminar, delta i forskjellige klasser og på temakvelder og være med på ungdomsaktiviteter. De fleste vennene mine var ikke medlemmer av Kirken og hadde helt andre normer enn dem jeg var oppvokst med.
Jeg begynte å ta dårlige avgjørelser, for jeg ønsket sterkt å være som mine venner og ha den såkalte moroen de hadde. Da jeg fylte 15, var jeg helt inaktiv i Kirken. Etter hvert som jeg ble eldre, ble mitt liv enda mer verdslig betont.
Men på samme tid begynte jeg å føle noe i mitt indre. Spørsmål om livets hensikt og menneskets fremtid begynte å fylle mitt sinn. Den verden jeg en gang kjente og trodde jeg likte, var blitt et svært mørkt, kaldt og ensomt sted. Jeg var ikke helt fornøyd med det verden hadde å tilby. Jeg følte at jeg skulle være et annet sted enn i min hjemby, at det var meningen at jeg skulle gjøre noe annet med mitt liv.
Etter mange uker med disse følelsene og tankene bestemte jeg meg for å holde bønn og be om hjelp. Det var første gang på lang tid jeg hadde bedt. Jeg bestemte meg for å vente til kvelden, da alle sov. Etter bønnen tenkte og lyttet jeg, men ingenting hendte. Jeg fortsatte på denne måten i mange uker inntil det slo meg: kanskje Gud ikke ville svare meg straks rett og slett fordi jeg var blitt oppdratt i evangeliet og dessverre aldri hadde verdsatt det ordentlig.
En kveld benyttet jeg en annen metode. Istedenfor å kreve et svar og vente at Herren straks ville gi meg det, lovet jeg Herren at hvis han ville svare meg, ville jeg tjene ham som misjonær. For første gang ba jeg om å få vite om Mormons bok, Joseph Smith og Kirkens læresetninger var sanne. Jeg følte noe så mektig og likevel så fredfullt at det fikk meg til å gråte.
Jeg gikk til biskopen, som tilfeldigvis var min eldste bror, og ba om å få reise på misjon. Jeg var nervøs, men jeg visste at siden Herren hadde holdt sin del av avtalen, måtte jeg holde min. Tårer strømmet nedover biskopens ansikt da jeg fortalte om min opplevelse.
Så begynte jeg å gå ut med Kelly, en venninne som ikke var medlem av Kirken. Jeg fortalte henne om mine planer om å reise på misjon. Kelly så at jeg hadde forandret meg og lurte på hvorfor. Dette førte til at Kelly tok misjonærleksjonene og sluttet seg til Kirken, og jeg fikk anledning til å døpe og bekrefte henne. På dette tidspunkt lurte jeg på om jeg med denne misjonærinnsatsen hadde fullført min tjeneste for Herren. Jeg var usikker på om jeg måtte reise, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle be for å finne ut om det var riktig at jeg skulle reise fra Kelly for å utføre en misjon.
Jeg valgte et sted oppe i heiene Saddleworth Dovestones, der jeg ikke ville bli forstyrret. Jeg tok med meg niste, Skriftene og dagboken min og gikk avsted. Jeg klatret til topps for å uttrykke mitt hjertes ønsker for min Fader i himmelen. Mens jeg ba, lyttet jeg omhyggelig etter et svar, kanskje en fredelig eller en brennende følelse i brystet, men jeg følte ikke noe.
Da jeg gikk tilbake, la jeg merke til noen steiner på bakken som var omhyggelig plassert for å vise ordene «Sannheten vil seire». «Merkelig,» tenkte jeg, men ikke noe mer. Men da jeg fortalte det til min mor, sa hun ganske enkelt: «Det er ditt svar.»
Dere forstår at da de første siste-dagers-hellige misjonærene kom til England i 1837, begynte de sitt virke i Preston. På den tiden var det store festligheter i byen i forbindelse med dronning Victorias regjeringstid. Da misjonærene steg ut av vognen sin, så de et banner over seg der det med store forgylte bokstaver sto «Sannheten vil seire».
Det ble er vidt utbredt uttrykk i Kirken og ble brukt i forskjellige trykksaker. En eldste som rapporterte om sin misjon i Indiana, skrev i et brev som ble utgitt i Nauvoos Times and Seasons i 1841: «Selv om Herren har utvalgt seg det som er svakt i verden, til å forkynne hans evangelium, vil sannheten seire og ha fremgang.»1
Jeg stolte på Herren og sendte inn mine misjonspapirer. På min 21-årsdag kom mitt kall til å tjene i England London syd misjon, sammen med mine fødselsdagskort. På grunn av mine inaktive år følte jeg meg fremdeles svak og utilstrekkelig. Først senere forsto jeg det den tidlige misjonæren forsto: Herren kan utvelge seg det som er svakt i verden, til å forkynne hans evangelium, men sannheten vil seire og vil ha fremgang.
Med tro reiste jeg til templet for å motta min begavelse. Da jeg kom ut av templet, traff jeg to misjonærer som hadde virket i min menighet. Da vi snakket sammen, beskrev jeg hva jeg hadde opplevd oppe i åsene. En av eldstene smilte bredt og forklarte at han og hans ledsager hadde tatt turen opp til heiene på en forberedelsesdag og på et bestemt sted hadde følt seg tilskyndet til å legge noen steiner over ås-siden slik at de dannet det velkjente uttrykket «Sannheten vil seire».
Tårer rant nedover ansiktene våre da vi innså hva som hadde hendt. De som er kjent i området, vet at det er kilometervis av stier der i oppe på viddene. Likevel kom jeg til å velge nettopp det stedet der misjonærene hadde plassert disse steinene. Jeg visste der og da at Herren hadde besvart min bønn oppe i åsene den dagen.
Illustrasjon: Brian Call