Til vi ses igjen
Leksjoner fra et akvarium
Min datters bekymring for en ørliten fisk fikk meg til å tenke på en som vi aldri er tapt for og aldri ubetydelige.
Et medlem av biskopsrådet vårt visste at min ni år gamle datter hadde et akvarium, og spurte en dag om hun hadde lyst på flere fisker. Familien hans skulle reise på ferie og måtte tømme sitt akvarium. Tilbudet ble straks tatt imot, og til min datters begeistring var det en hunnguppy som snart skulle føde, i gruppen.
Da min datter kom hjem fra kirken en ettermiddag, tok hun sin rutinemessige sjekk av akvariet for å se om alt var i orden med alle fiskene. Til sin overraskelse så hun fire ørsmå, nyfødte fisker. Guppymoren hadde begynt å føde unger. Hun handlet raskt og flyttet småfiskene over i beholderen som skulle beskytte dem mot de store og mer aggressive fiskene. Men i alt oppstyret mistet hun en babyguppy. Min datter gråt av skuffelse og oppdaget at den lå blant de små steinene på bunnen av akvariet. Hun prøvde å øse den opp i nettet for å plassere den i beholderen, men hun kunne ikke flytte den bitte lille guppyen uten skade den.
Alle de andre ørsmå guppyene ble fanget, og selv om boksen vrimlet av dusinvis av nye småfisker, var min datters oppmerksomhet fremdeles intenst rettet mot den ene som hadde falt blant steinene. Hun satt klar til å hjelpe den opp i boksen så snart den kunne bevege seg. Hun ville ikke engang ha middag der hun satt på vakt ved akvariet i nesten fire timer.
Å se på henne rørte ved noen velkjente og ømme strenger. Jeg tenkte på Den gode hyrde, som forlater sine 99 for å lete etter den ene som er tapt (se Lukas 15:3–8; Johannes 10:11–14). Vi vet alle hvordan det føles å være tapt eller plaget eller åndelig syk. Men vår Frelser gir oss aldri opp. Han er alltid der med utstrakte armer, rede og villig til å redde oss, styrke oss og velsigne oss.
Selv om vi kanskje ikke alltid forstår det, våker vår himmelske Fader og vår Frelser, Jesus Kristus, ømt og påpasselig over oss natt og dag, og er sterkt bekymret for vårt ve og vel og veiene vi velger å vandre. Med grenseløs kjærlighet gir de sine engler befaling om oss og venter på at vi skal samle nok styrke og tro til å finne sikkerhet og fred i deres armer.
Senere den dagen ble min datters bekymring for den guppyen belønnet. Etter lange, trettende timer med venting og håp sprellet den ørlille fisken endelig litt, og så svømte den langsomt ut av steinene. Forsiktig plasserte hun den i den komfortable og trygge beholderen. Det var et godt nok vitnesbyrd for meg om kjærlighetens støtte og kraft.
Fotoillustrasjon: John Luke