Vi taler om Kristus
Bring Kristus inn i vårt hjem
Etter at jeg for flere år siden hadde hørt en ung kvinne i menigheten vår fremsi «Den levende Kristus»,1 bestemte jeg meg for at jeg også ville lære dette utenat. Jeg tok med meg en liten kopi av dokumentet når jeg løp tidlig om morgenen. Fordi jeg var alene og ble lite forstyrret, var dette en ideell anledning for meg til å tenke. Etter noen måneder var jeg i god fysisk form – og jeg hadde nådd målet om å lære utenat.
Hvor godt det enn føltes å ha fullført dette, var de langsiktige fordelene enda bedre. Jeg tenkte oftere på Jesus Kristus, hans liv og misjon, og jeg ønsket å være mer lik ham. Jeg behandlet min mann og våre barn med større tålmodighet og kjærlighet. Jeg fant større fred og lykke i alt jeg gjorde. Og jeg fant større glede i å stelle for og holde av menneskene rundt meg. I likhet med Lehi, som spiste av frukten på livets tre, ønsket jeg deretter at min familie skulle oppleve det jeg hadde opplevd (se 1. Nephi 8:12).
Jeg begynte å se etter måter å lære våre barn «Den levende Kristus» på. Jeg innså at de var unge (vår eldste var 11) og at dette dyrebare dokumentet var temmelig langt. Men jeg hadde et ønske, og etter at jeg hadde bedt og tenkt på det ofte, viste Ånden meg hvordan jeg kunne undervise familien.
Jeg hadde lenge samlet bilder som jeg klippet ut av Kirkens gamle tidsskrifter. Jeg fant esken der jeg oppbevarte dem, og begynte å ta ut bilder som så ut til å passe til de forskjellige setningene i «Den levende Kristus». For «Han var Det gamle testamentes store Jehova» fant jeg eksempelvis et bilde av Kristus, som Jehova, som talte til Moses. For de neste ordene, «Under ledelse av sin Fader», fant jeg et bilde av vår himmelske Fader og Jesus Kristus der de står sammen. På kort tid hadde jeg samlet mange bilder og satt dem sammen med tilsvarende tekst fra «Den levende Kristus».
Desember syntes å være den perfekte tid for familien til å begynne å fokusere på «Den levende Kristus». Barna var begeistret og gikk virkelig inn for å lære sammen. Vi plasserte bildene vi arbeidet med, i kjøkkenet. Jeg la merke til at barna gjennom dagen sa ordene når de gikk forbi bildene. Når alle hadde lært utenat det som hørte til bildene på veggen, la vi dem bort og begynte å arbeide på et nytt sett.
For hvert bilde drøftet vi Jesu Kristi evangelium og liv. Leksjonene vår på familiens hjemmeaften var fulle av historier og leksjoner om Frelseren. Min mann underviste om begrepene i «Den levende Kristus» og ga oss ny innsikt.
Familiebønnene ble mer meningsfylte fordi barna tenkte mer på Ham i hvis navn de ba. Ånden fylte vårt hjem. Vi følte som Nephi da han skrev: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus» (2. Nephi 25:26). Vårt hjem ble et fredeligere sted.
Velsignelsene strømmet inn på måter jeg aldri hadde forestilt meg. For eksempel, selv om jeg hadde prøvd å forenkle noen av ordene for vårt yngste barn, Joseph, som var fire, fortsatte han å lære hele dokumentet ord for ord. Dette ble spesielt tydelig en søndag i kirken. På omslaget til programmet for nadverdsmøtet var det et bilde av Frelseren i Getsemane som vi hadde brukt for å lære noe utenat. Joseph pekte på bildet og sa: «Se, mamma. ”Han ga sitt liv for å sone for hele menneskehetens synder.”»
En annen søndag hadde vi det vanskelig i kirken. Barna var mer urolige enn de skulle være, spesielt under nadverden. Kvelden etter snakket vi om nadverden på familiens hjemmeaften. Vi drøftet hensikten med den og hvordan vi skulle oppføre oss når nadverden ble utdelt. Jeg spurte barna hva de tenkte på under nadverden. Vår 10-åring, Sharanne, fortalte at hun tenkte på Jesu Kristi liv og ordene i «Den levende Kristus». Det var ikke nødvendig å si noe mer.
En annen gang ville ikke Joseph legge seg. Han samarbeidet ikke og var irritabel. Jeg ba ham si meg noe fra «Den levende Kristus». Da han begynte, kunne jeg føle Ånden melde seg i rommet. Han roet seg og ble igjen den vanlige, glade gutten. En tid senere, en annen kveld da han var urolig, prøvde jeg det igjen. Denne gangen svarte han helt annerledes: «Nei! Jeg vil ikke være glad!» Vår lille sønn hadde lært hva det å huske på Jesus Kristus kunne utrette. Frelseren hadde virkelig blitt mer virkelig for oss alle.
Familien fullførte utenatlæringen av «Den levende Kristus» til påske. Det er den beste fire måneders-erfaring vi noen gang har hatt. Selv om vi er ferdige med prosjektet, vet jeg at virkningene av det vi lærte kan vedvare hos hvert familiemedlem resten av livet.
Jeg vet at vår himmelske Fader og Jesus Kristus virkelig er til. Jeg er takknemlig for å ha en bedre forståelse av deres verk og føle sterkere deres kjærlighet. Jeg takker Gud for den makeløse gave hans guddommelige Sønn er, og for den fine erfaring det var å lære om ham og prøve å bli ham mer lik.
T.v.: Detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co. T.h.: Illustrert av Michael T. Malm