Finn Herren PÅ Tonga
Tonganske medlemmer forteller hvordan det å ofre noe for Herrens verk fører til at velsignelser blir utøst over dem.
En kjølig, disig morgen på den nordøstlige del av Tongatapu, hovedøya på Tonga, kler Filimone Tufui Pasi på seg og gjør seg klar til en dag «i bushen» – det tonganske uttrykket for å arbeide på jordstykket sitt. For å komme dit må han gå gjennom det myrlendte området rundt sindersboligen sin og deretter under de høye kokospalmene og blant taroplantene med de store bladene.
Men denne dagen kommer president Pasi, som er rådgiver i stavspresidentskapet, seg ikke til bushen. Medlemmer av Kirken har kommet for å søke hans hjelp. President Pasi er en ydmyk mann av få ord. Han nikker rolig og går inn i huset igjen, der han forklarer situasjonen for sin hustru, Ana Malina. Hun og deres datter skal bruke denne dagen til å lage tapastoff for å tjene penger til skolegang og for å sende sine barn på misjon.
Innen få minutter er president Pasi tilbake hos de andre, nå kledd i hvit skjorte og slips, klar til å hjelpe. Beslutningen vil koste ham en hel dags utkomme. Men det tilfredse smilet hans fordi han vet at han gjør Herrens arbeid, veier opp for det. «Jeg har prøvd å leve på denne måten,» sier han. «Jeg tror at det er derfor Herren har gitt meg så mange velsignelser.»
Slike handlinger som viser plikttroskap og trofasthet, er vanlige blant de siste-dagers-hellige på Tonga. De vitner om at velsignelser mottas ved å etterleve evangeliet trofast.
Tro til å tjene
Liola Christine Nau Hingano vokste opp i Kirken, og hun så ofte at misjonærene hjalp til der hun bodde. «Jeg ønsket selv å reise på misjon,» sier hun. Men det viste seg å ikke være lett.
Like etter at Liola hadde sendt inn sine misjonspapirer, ble hun veldig syk. Legene oppdaget at hun hadde en svulst, og hun måtte opereres for å få fjernet den. Mens Liola var på sykehuset, mottok hun sitt misjonskall – til å virke på Tonga. Hun hadde to måneder å komme seg på før misjonen, men det var en vanskelig tid for Liola, for foreldrene mente at en misjon ville være en for stor påkjenning for henne og ønsket ikke at hun skulle reise.
«Men jeg trodde at siden Herren hadde kalt meg, ville jeg klare meg bra, så jeg bestemte meg for å reise,» sier hun. «Da jeg kom til opplæringssenteret for misjonærene, ga misjonspresidenten meg en velsignelse og sa at når jeg tjente Herren, ville jeg ha like god helse som alle andre misjonærer.
Mitt første misjonsområde var svært vanskelig. Vi spaserte mange kilometer hver dag bare for å komme dit vi arbeidet. Vi bar Skriftene med oss, og det var hett i solen. Men jeg visste at jeg ville klare meg bra fordi jeg hadde mottatt en prestedømsvelsignelse hvor det ble sagt. Og det gjorde jeg. Jeg hadde aldri noen problemer på grunn av min tidligere sykdom.
Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde mot til å reise på misjon og ikke gi opp. Det har vært så avgjørende for den jeg er i dag – og for mitt vitnesbyrd. Jeg har tro på vår Frelser og vår himmelske Fader.»
Himmelens sluser åpnes
På samme måte som Liola tjente trofast på grunn av sitt vitnesbyrd, har andre fått et slikt vitnesbyrd ved lydighet. Slik var det med ‘Anau Vuna Hala. ‘Anau ble døpt som ung gutt, men ble mindre aktiv nesten umiddelbart. Selv om hans søster var et aktivt medlem av Kirken, ønsket ikke ‘Anau å komme tilbake, og det gjorde han ikke på mange år.
Som voksen giftet han seg med Kinakuia (Kina) Hala, en siste-dagers-hellig. En dag oppdaget han noe som bekymret ham: Hans hustru begynte å betale tiende.
«Jeg ble skuffet,» sier ‘Anau. «Som lærer tjente jeg ikke meget. Jeg ville ikke at hun skulle betale tiende mer. Vi kranglet om dette i flere år.»
Kina prøvde alt for å overbevise sin mann om at det var fint å betale tiende. «Hun fikk hjemmelærerne til å undervise oss om tiendeprinsippet.» sier ‘Anau. «Jeg fikk mange leksjoner om tiende, men sa fremdeles nei.
Så en dag utfordret min hustru meg til å overholde loven sammen med henne og se hva som ville skje. Det var en vanskelig avgjørelse for meg, men jeg ønsket at vi skulle finne fred, så jeg gikk med på det.»
Det varte ikke lenge før ‘Anau begynte å legge merke til små forandringer som fant sted. «Når vi betalte tiende først og deretter regninger, hadde vi svært lite igjen,» forklarer han. «Men så mottok vi velsignelser. Noen ganger mottok vi uventet hjelp fra familiemedlemmer fra utlandet eller hjelp fra andre kanter. Vi hadde alltid nok.»
Velsignelsene var ikke bare økonomiske. ‘Anau sier: «Jeg ble aktiv i Kirken. Vi var lykkeligere hjemme. Vi besluttet å adoptere et barn, selv om vi visste at mat og andre nødvendigheter ville være dyre. Men vi visste at om vi var trofaste og betalte tiende og gjorde det Herren krevde, ville alt legge seg til rette. Jeg fikk til og med en bedre jobb på Kirkens skole, Liahona High School. Og vi ble beseglet i templet.
Vi føler at våre største velsignelser er den fred og glede vi opplever ved å vite at vi kan takle våre økonomiske vanskeligheter hvis vi betaler tiende. Fra det øyeblikk jeg godtok dette prinsippet, har Herren velsignet min familie. Jeg vet at det er sant.»
Virkningen av vår tro
Kumifonua (Fonua) Taumoepenu fant ut at man kan få en sterk overbevisning også etter perioder med tapt vitnesbyrd og inaktivitet. Kort tid etter at han ble døpt i 1995, hadde Fonua mange stillinger i Kirken. Han arbeidet også for et firma som produserte alkoholfrie drikker, og var svært fremgangsrik og steg raskt i gradene. Men han var ofte hjemmefra og begynte langsomt å bevege seg bort fra sin åndelige overbevisning. Etter en tid begynte han også å ta del i aktiviteter han visste han ikke burde delta i.
En dag hadde Fonua et sammenstøt med en gruppe menn, som uten å bli provosert banket ham så kraftig opp at han havnet på sykehus. Mens Fonua var der, begynte han å tenke over livet sitt og de dårlige beslutningene han hadde tatt. «Jeg innså at det var noe galt med livsførselen min,» sier han. «Mitt eksempel fikk også mine barn til å ta dårlige avgjørelser. De gjorde ting de ikke burde gjøre.»
Fonua besluttet at det var på tide å forandre seg. Han gikk hardt inn for å omvende seg, ble verdig til å komme inn i templet og begynte å være der regelmessig. En kveld i templet reflekterte han over sitt liv. «Jeg visste at jeg var verdig til å være der,» sier han, «men jeg følte meg ikke vel. Jeg så tilbake på mitt liv og vurderte det jeg hadde gjort. Jeg hadde ikke vært noen god tjener for Herren. Og jeg trengte også svar. Jeg ønsket en ny jobb som ville gjøre det lettere å holde seg ren.»
Fonua var nettopp blitt tilbudt en godt betalt jobb i New Zealand. Familien hadde oppmuntret ham til å ta den, for det var vanskelig å finne slike jobber. «Men jeg var bekymret for å la familien være igjen på Tonga og for hvordan jeg kunne holde meg ren når jeg skulle bo så langt unna,» sier han.
I templet åpnet Fonua sitt hjerte i bønn til sin himmelske Fader. «Jeg lovet meg selv og Gud at jeg ville gjøre det han ønsker av meg. Det var annerledes enn alt jeg tidligere hadde forpliktet meg til. Og jeg mottok svar der i templet på hvordan jeg kunne forandre mitt liv for bestandig.»
Istedenfor å ta jobben i New Zealand bestemte Fonua seg for å bli værende på Tonga og se etter bedre arbeid. På denne tiden ble han kalt til tempelarbeider. Han tjente trofast og sier: «Herren velsignet meg for riktige valg.» Fonua inngikk snart en god kontrakt om rengjøring av bygninger. «Det var en stor velsignelse. Jeg kunne bli værende på Tonga sammen med familien min, ta meg av dem og virke i templet.
Alt jeg har, alle mine velsignelser, skyldes at jeg er en Herrens tjener. Jeg skal aldri glemme det øyeblikket i templet. Også mine barn er blitt velsignet. Tidligere hadde de skapt en mengde problemer for Kirkens medlemmer. Men de har forandret seg. De deltar i kirken. Det hersker stor lykke i vårt hjem nå – alt på grunn av Herren.»
Offer bringer velsignelser
For Vaea Tangitau Ta‘ufo‘ou har det vært et betydelig fysisk offer å være et trofast medlem av Kirken. Da han sluttet seg til Kirken som 19-åring, bodde han på Foa, en av de ytterste øyene i Ha’apai-gruppen. Ett av hans første kall var som leder for ungdommen. I likhet med andre ledere måtte han ofte være på møter i Pangai, en landsby på neste øy. For å komme dit måtte han gå 11 km til utkanten av øya. Der måtte han vente på lavt tidevann – og anta at strømmen ikke var for sterk på det tidspunktet – og så fortsette til han kom frem. Turen tok det meste av dagen, og noen ganger måtte han overnatte før han kunne dra hjem.
«Det var en utfordring å komme til møtene,» sier Vaea. «Men det avskrekket oss ikke. Det styrket vårt vitnesbyrd.»
Tidlig i sitt liv hatet Vaea Kirken på grunn av usanne historier om den som ble spredt av andre i landsbyen. Så ble noen medlemmer av Kirken venner med hans familie. Deres gode eksempel gjorde Vaeas familie mottakelig, og hans søster ble døpt. Et år senere sluttet han seg til Kirken og tjente snart flittig.
Noen år senere hadde deres distrikt vokst betydelig og hadde mulighet til å bli en stav. Etter møter i Pangai måtte Vaea og andre dra hjem. Men distriktspresidenten ønsket at de skulle være på møter igjen neste morgen og ba dem komme presis. For å klare turen frem og tilbake måtte Vaea løpe det meste av veien.
«Jeg var så utmattet at jeg nesten kunne dø, for distriktspresidenten hadde også bedt oss faste så vi kunne organisere staven. Men jeg klarte det. Jeg lærte hvor viktig det er å komme tidsnok til møtene og være presis tross utfordringene. Kort tid etterpå ble jeg kalt til biskop, og jeg tror det var fordi jeg var villig til å ofre noe for å tjene og være lydig. Jeg tror også fasten var svært viktig. Ikke lenge etterpå kom president Howard W. Hunter [1907-1995] og organiserte staven.»
Men kanskje den største utfordringen for Vaea var å komme til templet for å bli beseglet. Han og hans kjæreste hadde bestemt seg for å gifte seg, og begge ønsket å bli gift i templet. Men det nærmeste tempel på den tiden var i New Zealand, og det kostet enormt mye å komme seg dit.
«Et helt år fastet vi sammen hver tirsdag for å finne en måte å komme til templet på. Hun bodde fremdeles på en øy i nord. Jeg var i Ha‘apai. Det var vanskelig. Men så hørte to forretningsmenn om oss, og de følte seg inspirert til å hjelpe. De betalte faktisk for reisen vår. De sa at hvis vi virkelig ønsket å bli gift i templet, ville de gjøre det mulig for oss. Jeg hadde ingen eiendom, ikke engang en jobb så jeg kunne betale dem tilbake, men de ville ikke ha noe. Det var en fantastisk velsignelse.»
Velsignelser ved å etterleve evangeliet
I likhet med taroplantene og kokospalmene som gir næring til dem som steller dem, har de tonganske hellige lært at Herren velsigner dem som tjener ham. Og i likhet med bølgene som hele tiden slår mot Tongas strender, er Herren en konstant faktor i disse medlemmenes liv. Enten det er gjennom omvendelse eller tiende eller enkle, daglige forpliktelser, har de funnet fred, trøst og lykke når de har viet seg til Herrens tjeneste. Og de vitner om at slike velsignelser er tilgjengelige for alle som er villige til å forplikte seg på samme måte (se Mosiah 2:24, 41; L&p 130:20–21).
Foto: Joshua J. Perkey, unntatt der annet er oppgitt
Fotografi av Nuku‘alofa Tonga tempel: William Floyd Holdman
Over: I tillegg til å undervise i Institutt-klasser underviser Liola Hingano (innfelt) en Søndagsskole-klasse for ungdom. Lengst t.v.: Filimone Pasi og hans hustru, Ana Malina. Innfelt: Filimones familie viser tapastoffet hans hustru og døtre lager av barken fra papirmorbærtreet.
Over: ‘Anau Vuna Hala og hans hustru, Kina, og deres barn. Under: Kumifonua Taumoepenu (i midten), og hans hustru og barn, bærer vitnesbyrd om at alle deres velsignelser er fra Herren.
Over: Når Vaea Ta‘ufo‘ou beskriver sitt liv, sier han at det han har ofret, har ført til himmelens velsignelser. Etter at han og hans forlovede hadde benyttet seg av kraften i bønn og faste, ble de i stand til å reise til New Zealand for å gifte seg i templet, noe som langt overgikk deres personlige ressurser.
Sione Finau med sin hustru, Oa.