Våre seniormisjonærer
De er «som dugg fra Herren, som en regnskur på urter».
Som medlem av presidentskapet for området Asia har jeg det spesielle privilegium å virke i et område av verden som jeg lærte å bli glad i som ung misjonær for mer enn 45 år siden. Ting har forandret seg siden den gang. Det som da var Den sydlige Fjerne Østen misjon, omfatter nå mer enn 25 misjoner. Noen få medlemmer i noen få grener har vokst til 750 000 medlemmer. Landskapet er bestrødd med kirkebygninger, og tempeltjeneste er tilgjengelig for våre asiatiske medlemmer.
Etter hvert som Kirken har vokst i Asia, har jeg lært å elske og verdsette en gruppe mennesker som ikke søker noen belønning, ære eller verdslig lønn. De søker bare å lovprise vår Fader i himmelen. De er våre seniormisjonærer – fantastiske, erfarne brødre og søstre som stille og flittig bidrar til «å legge denne kirkes grunnvoll og bringe den frem, ut av mulm og ut av mørke» (L&p 1:30).
Deres erfaring, tro, vitnesbyrd og kjærlighet gjør dem i stand til å utføre fantastiske mirakler ved å etablere og styrke Kirken i vår del av Herrens vingård – fra Ulaanbaatar til New Delhi. Det er disse som Mika beskrev: «Jakobs rest skal være midt iblant mange folk som dugg fra Herren, som en regnskur på urter» ( Mika 5:7).
I mange tilfeller ble de overrasket over stedene de ble kalt til. Kanskje noen av dem, i likhet med profeten Jonas, så å si heller ville ha valgt Tarsis fremfor Ninive. Men de flyktet ikke «til Tarsis, bort fra Herrens åsyn», heller ikke ble de værende «tre dager og tre netter i fiskens buk» (Jonas 1:3; 2:1). De visste at kallet kom fra Herren, og i stedet forlot de «da straks sine garn og fulgte ham. (Matteus 4:20).
Noen av deres tallrike og forskjellige oppdrag omfatter å arbeide i templer, undervise i Seminar og Institutt, arbeide på misjonskontorer, administrere Det vedvarende utdannelsesfond, virke i grener (undervise, lære opp, aktivisere og forkynne), lære opp og hjelpe personer å videreutdanne seg for å forbedre sine arbeidsferdigheter og få bedre arbeid, arbeide innen sitt yrkesmessige spesialfelt (jus, økonomi, ingeniørarbeid, utdannelse, helse), samordne humanitærtjenester og skaffe hjelp under oversvømmelser, jordskjelv og andre naturkatastrofer. Noen av dem deltar også i å finne, undervise og døpe nye medlemmer!
Eldste Phil og søster Brenda Frandsen er et slikt par. De virket i Kaohsiung, Taiwan. I tillegg til sine andre oppgaver var eldste Frandsen rådgiver for misjonspresidenten. Følgende korte intervju med ekteparet Frandsen illustrerer tankene og følelsene som mange par har, og kan gi innsikt for andre som overveier misjonærtjeneste.
Hvilke tanker hadde dere da dere overveide å utføre en misjon?
Søster Frandsen: «Vi hadde alltid snakket om å reise på misjon etter at barna var blitt voksne. Da tiden kom, var det vanskelig å bli enige om hvor vi ville reise og hva vi ville gjøre. Etter mye diskusjon foreslo eldste Frandsen at vi skulle overlate avgjørelsen til Herren. Da vi mottok misjonskallet, kunne det ikke ha vært bedre. Vi betrakter det som en svært spesiell velsignelse!»
Hva følte du for å komme tilbake til din første misjonsmark?
Eldste Frandsen: «Å komme tilbake etter 44 år har vært en ytterst givende opplevelse. I et område der det en gang var en ørliten gren i en leid bygning, er det nå et vakkert stavssenter. En åtte år gammel gutt som jeg kjente da, er nå en trofast stavspresident. Fremgangen i denne delen av verden har virkelig vært storartet. Hver dag får vi en ny åndelig erfaring når søster Frandsen og jeg går inn for å hjelpe personer å få et vitnesbyrd eller styrke det.»
Føler dere at dere blir nyttet effektivt?
Eldste Frandsen: «Vi har kunnet bruke våre talenter og erfaringer, og vi har oppdaget talenter som vi ikke visste vi hadde. Jeg har vært i stand til å lære på nytt mye kinesisk. Søster Frandsen kan svare på kinesisk i telefonen og er i stand til å lese navn for å videresende posten. Vi føler at det er godt for gamle hjerner å lære nye ferdigheter!»
Men hva med familien?
Søster Frandsen: «Jeg var bekymret for å være borte fra barn og barnebarn. Men det finnes utrolige teknologiske kommunikasjonsmidler som seniormisjonærer kan benytte. På noen måter hører jeg fra og ser mer av familien enn vi noen gang gjorde hjemme. Vi vil få minst fire barnebarn mens vi er her, noe vi regner som en av de aller største velsignelser. Selv om jeg vil savne å holde de nyfødte, vil vi få se bilder og videoer så snart barna blir født. I stedet for å ta oss bort fra familien har misjonen på mange måter bragt oss nærmere hverandre.»
Eldste Frandsen: «Vi føler faktisk at vi har utvidet familien ved å reise på misjon. Vi er ”besteforeldre” til misjonærene. Hver dag fryder vi oss over unge misjonærer som deler sin misjon med oss. Vi er glad i dem – og de er også glad i oss! Liker dere ikke å høre hjemvendte misjonærer rapportere om sine erfaringer med å dele evangeliet med andre? Vi får høre om disse erfaringene hver dag mens de er nye og i stor grad uredigert. Å se misjonærer modnes og utvikle seg til dyktige lærere og ledere i evangeliet er uvurderlig!»
Søster Frandsen: «Mens vi har vært borte, har vi fremdeles utført misjonærarbeid hjemme i Arizona. To av våre beste venner har invitert misjonærene hjem til seg. I tillegg til det har vår datter og hennes mann bestemt seg for å dele evangeliet med noen. Det har ført til at en av deres venner nylig ble døpt. Jo mer vi prøver å tjene, dess flere velsignelser mottar vi. Det er umulig å tilbakebetale Herren.»
Er misjonen noe dere nyter godt av personlig?
Eldste Frandsen: «Misjonærarbeid er aldri kjedelig! Det er nye utfordringer og nye opplevelser hver dag. I tillegg til vårt kontorarbeid underviser vi en engelsk-klasse lørdag morgen og en klasse for evangeliets lære søndag morgen. To ganger i uken underviser vi i engelsk som forberedelse til høyskole for hjemvendte misjonærer. Vi er også involvert i å finne og undervise undersøkere. Enhver anledning til tjeneste åpner nye dører for å undervise i evangeliet.»
Har dere noe råd til ektepar som overveier en misjon?
Søster Frandsen: «Kanskje noe av det jeg fryktet mest, var helseproblemer. I stedet har vi blitt velsignet med god helse. Misjonærtimeplanen vår er helsefremmende. Vi står tidlig opp, trekker oss tidlig tilbake, mosjonerer hver dag og spiser næringsrik mat. Herren velsigner misjonærer med styrke til å utføre sitt arbeid. Dere trenger ikke frykte!»
Eldste Frandsen: «Vi smiler noen ganger når de der hjemme tror at dette er et offer for oss. Offeret er minimalt sammenlignet med velsignelsene, gleden og tilfredsstillelsen Gud gir oss hver dag.»
Ekteparet Frandsens erfaringer er typiske kommentarer vi hører fra andre seniormisjonærer som tjenestegjør i Asia. Et seniorpar ble nylig beveget da de fikk vite at de kunne fullføre sin misjon en måned tidligere enn planlagt så de kunne reise hjem til jul. Vi antok at deres tårer var gledestårer fordi de kunne være sammen igjen med sine barn og barnebarn i julen. Vi forsto ikke at de felte tårer fordi de var bedrøvet. De visste at de kanskje aldri ville få anledning til å tjene på denne måten igjen, og derfor ønsket de å tilbringe en siste jul på misjonsmarken!
Jeg hedrer våre seniormisjonærer. De er virkelig en kraftkilde på steder der det er behov for å legge denne kirkes grunnvoll og bringe den frem, ut av mulm og ut av mørke.
Seniormisjonærer virker i tallrike og forskjellige verv.
Over, fra v.: Eldste og søster Frandsen med misjonærer i sitt distrikt. Eldste Frandsen gjør seg klar til å gå ut sammen med yngre eldster. Søster Frandsen virker i Primær. Mexico City Mexico tempel, der bror og søster Ortíz tjenestegjorde (se under). Eldste og søster Lopes ble kalt til å hjelpe til med å samle og skrive Kirkens historie i Brasil.
Fotoillustrasjoner: Steve Bunderson, Hyun Gyu Lee, Welden C. Andersen, Cody Bell, Farrell Barlow og David Stoker
T.h.: De første tre fotografiene gjengitt med tillatelse fra Phil og Brenda Frandsen. Fotografi av Mexico City Mexico tempel: Welden C. Andersen. Foto: Laureni Ademar Fochetto