Den mest verdifulle gave
«Det er ingen gave større enn frelsens gave» (L&p 6:13).
Sophie hjalp mamma å gjøre rent i huset. Misjonærene skulle komme på besøk i dag. De var velkomne gjester i Sophies hjem i Colombia. Mamma tilberedte et spesielt måltid: tamale, ris og mais med paprika.
Misjonærene hadde undervist Sophies familie om Jesus Kristus og hans kirke. For bare to uker siden hadde eldste Kraig og hans nye ledsager, eldste Jessen, døpt Sophie, hennes foreldre og hennes to eldre brødre. Sophie følte allerede at det var annerledes i familien. De lo, sang og ba mer.
Under måltidet lyttet Sophie til foreldrene og brødrene som drøftet skriftsteder med misjonærene. Etter at de hadde ryddet av bordet, sa eldste Kraig: «Jeg skal reise hjem i neste uke.»
Sophie hadde ikke forstått at han skulle dra så snart. Tårene spratt frem i øyekrokene hennes. Sophie tittet på brødrene sine. De holdt også nesten på å gråte.
Eldste Kraig snufset et par ganger. «Jeg har noe til dere,» sa han til pappa. Han trakk en pakke opp fra sekken sin. «Disse er til deg og dine sønner.»
Pappa åpnet esken og tok ut seks hvite søndagsskjorter. En lang stund var han taus. «Vi kan ikke ta imot en så fin gave,» sa han til sist.
Sophie hørte at pappas stemme var sorgfull. Familien hadde ikke hvite skjorter til pappa og guttene, og Sophie visste at pappa ønsket å vise respekt ved å kle seg i hvite skjorter når de gikk til kirken.
«Jeg trenger ikke så mange skjorter når jeg reiser hjem,» sa eldste Kraig. «Dere gjør meg en tjeneste ved å beholde dem.»
«Men jeg har ikke noe til deg,» sa pappa. Han pekte på Mormons bok. «Du har allerede gitt oss den mest verdifulle gave. Du bragte oss Jesu Kristi evangelium.»
Neste dag bestemte Sophie seg for å lage noe til eldste Kraig. Etter å ha snakket med mamma, bestemte hun seg for å lage et lite vevd teppe som kalles serape. Hun lånte morens vev, valgte farger til garnet og arbeidet på teppet hver dag etter skoletid og oppgaver hjemme. Når fingrene rotet til noe, løsnet hun forsiktig trådene og begynte på nytt.
Til slutt var teppet ferdig. Hun håpet at eldste Kraig ville like de duse brune og lyse fargene hun hadde vevet sammen. Hun pakket teppet inn i brunt papir.
Den siste dagen eldste Kraig besøkte dem, ga Sophie ham gaven.
«Tusen takk, Sophie,» sa eldste Kraig. Tårer glimtet i øynene hans. «Jeg kommer aldri til å glemme deg eller familien din.»
«Og jeg vil aldri glemme deg,» sa Sophie.
Illustrasjon: Jim Madsen