Beskyttet mot det uventede
Vi visste at Herren ville våke over oss på tempelturen. Men vi forsto ikke i hvor stor grad vi ville trenge hans beskyttelse.
Etter en 61- timers lang busstur kom ungdomsgruppen vår frem til Manila Filippinene tempel. Som markering av templets 20-årsdag hadde de unge i Davao stav brukt ni måneder på å forberede seg til turen, deltatt på slektshistoriske kurs, vært aktivt involvert i aktiviteter i Kirken, forsket og klargjort familienavn og hjulpet til med å samle inn penger til turen. Det lå spenning i luften da de 63 av oss gikk av bussen den mandagskvelden. På gjestehjemmet holdt vi en stor familiens hjemmeaften med musikk og åndelige budskap, og deretter prøvde vi å sove.
De neste to dagene ble de unge døpt og bekreftet for mer enn 2000 av sine forfedre og ga disse forfedrene anledning til å akseptere det gjengitte evangelium. Vi var hverken sultne eller trette mens vi arbeidet time etter time i templet. Ånden var svært sterk. Noen av de unge strålte i ansiktet, andre hadde gledestårer på kinnene.
Altfor snart var det på tide å reise hjem. Da vi hadde kjørt noen minutter, ble den fredelige stillheten i bussen avbrutt av politisirener. Utenfor ble vi omringet av patruljebiler, som tvang oss til å stoppe. Så kunne vi se bevæpnet politi rundt oss, og de siktet forover. I disse anspente minuttene fikk vi vite at passasjerene i en buss like foran oss ble holdt som gisler, og politiet brukte vår buss som skjold!
Vi ledere gjorde vårt beste for å berolige alle, men noen begynte å få panikk. I forvirringen ga politiet oss ordre om å legge oss ned på gulvet. Etter noen fryktelige minutter hørte vi en mann rope at vi skulle evakuere bussen. Vi fulgte ordren og skyndte oss ut av bussen og gikk til en tom bygning i nærheten.
I mer enn en time satt vi i den mørke bygningen og ba og lyttet til skytingen. Endelig fikk vi høre at vi kunne gå tilbake til bussen vår. Skytingen hadde opphørt. To gisler og to kaprere var drept.
Vi var svært oppskaket da vi kjørte videre. Men da sjokket ga seg, innså vi at vi var blitt beskyttet. Ingen av oss var kommet til skade, og vi visste at Herren hadde holdt sin hånd over oss. Vi følte en guddommelig tilstedeværelse og undret om kanskje noen av dem vi hadde blitt døpt for, var like i nærheten.
Jeg tenkte på skriftstedet der det står: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier» (L&p 82:10), og jeg var glad for at Herren holder sine løfter. Når vi holder budene og trofast utfører våre plikter, innbefattet tempelarbeid og slektshistorisk arbeid, vil vi være verdig til Herrens velsignelser – også hans beskyttelse når vi trenger den mest.
Illustrasjon: Roger Motzkus