Vi taler om Kristus
Den ene skien
Jeg minnes fremdeles min første skitur sammen med familien. Mine foreldre, søsken og jeg stablet skiutstyret inn i stasjonsvognen vår og kjørte til et fjell i nærheten der vi ville tilbringe dagen. Da vi kom frem, oppdaget jeg at jeg i oppstyret med pakkingen hadde reist fra den ene skien min hjemme. Enda verre var det at jeg fullstendig hadde glemt skistavene.
Å kjøre hjem for å hente det glemte utstyret kom ikke på tale. Min far, som alltid pragmatisk, sa at jeg bare måtte gjøre mitt beste. Heldigvis syntes min eldre søster synd på meg og lånte meg en av sine staver.
Jeg hadde aldri gått på ski før, så jeg mente at det ikke var noe stort problem med bare en ski. Jeg var mer spent enn skuffet – jeg var jo endelig gammel nok til å delta i familiens favorittaktivitet!
En etter en iførte mine søsken seg utstyret sitt og satte kurs mot en eng med en liten bakke som det var moro å renne ned. Men jeg kunne ikke bevege meg en tomme! Foten uten ski sank dypt ned i sneen. Foten med ski satte seg også fast fordi sneen klebet seg til den gammeldagse treskien og gjorde den ekstra tung.
Hvorfor var ikke dette lettere? Jo hardere jeg prøvde, desto mer satt jeg fast og desto mer frustrert ble jeg. Mitt strev ble mer overveldende da jeg så min far og mine brødre i det fjerne. De hadde kommet frem til engen og så ut til å ha det kjempegøy med å gå opp og ake ned bakken.
Far kom tilbake noen ganger for å se hvordan det gikk med meg, og kom alltid med noen oppmuntrende ord. «Fortsett å prøve! Du klarer det snart.» Men jeg klarte det ikke. Faktisk var dagen over før jeg i det hele tatt kom frem til engen. Min første skitur var en stor skuffelse.
Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg innsett at vi alle av og til føler at vi prøver å klare oss med én ski – en dårlig treski. Vi har alle prøvelser og skuffelser og ufullkommenheter, noen vi selv er årsak til og noen som bare kommer fordi vi lever i en fallen verden. Noen er midlertidige, noen har vi hele livet.
Vi oppdager raskt hvor uforberedt vi faktisk er på terrenget. Vi føler oss utilstrekkelige. Smerten bare øker når vi ser andre som ikke ser ut til å ha noen problemer i det hele tatt. I slike situasjoner er det klart at vi ikke kan klare oss på egen hånd.
Heldigvis trenger ikke våre erfaringer i livet ende slik min første skitur endte. Jeg anstrengte meg så godt jeg kunne uten å ha noen fremgang. Men i livet kan vi gjøre vårt beste og så overlate alt annet til Gud. Hans styrke og hans nåde gjør oss i stand til å gjøre ting vi ikke kunne ha gjort hvis vi ble overlatt til oss selv.
Jeg har også lært at vi ikke trenger å skjule vår kamp for vår kjærlige himmelske Fader. Våre ufullkommenheter bidrar til at vi bedre forstår hva han føler for oss og hvem vi egentlig er som hans barn. Det er fordi han elsker oss at han sendte sin Sønn.
Hvis vi kommer til Kristus, vil våre svakheter også gi oss et glimt av Frelserens nåde og barmhjertighet når han arbeider med oss. Det har eksempelvis hendt at jeg har hatt lyst til å si, billedlig talt: «Se, jeg har bare én ski. Og selv om jeg hadde to ski, er jeg nokså sikker på at jeg ville være en dårlig skiløper. Så ikke bekymre deg for meg.»
Men i sin godhet hjelper Frelseren meg likevel. Han vet at jeg har utfordringer og ber meg bare gjøre mitt beste: «Det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan» (2. Nephi 25:23). Nåde betyr ikke nødvendigvis at vi får et flott nytt par ski og blir sendt avgårde til målet alene. Frelserens omsorg er mer personlig og kjærlig enn det. Han arbeider med meg der jeg er, slik jeg er, for å hjelpe meg å vokse og bli mer lik ham og min himmelske Fader. Jeg tror de er fornøyd med mine beste anstrengelser, hvor svake de enn er. Og jeg vet at de elsker meg på en måte som får meg til å ha mer fullstendig tiltro og tillit til dem.
Jeg ga ikke opp skigåing etter den første skuffende opplevelsen. Jeg dro tilbake mange ganger med familien og tok også skikurs på college. Skigåing er nå en av de fritidsaktivitene jeg liker best. Jeg er takknemlig for at jeg ikke ga opp.
Jeg er også evig takknemlig for at min himmelske Fader og Jesus Kristus ikke gir oss opp. Gud har ikke overlatt oss til vår egen svake innsats. På grunn av sin uendelige kjærlighet til sine barn sendte han en Frelser for å gjøre det mulig for oss å komme tilbake til hans nærhet. Jeg vet at ved å sette vår lit til dem kan vi alle bevege oss fremover i livet.
Illustrasjon: Paul Mann