Kutt repet!
Gerald G. Hodson, Utah, USA
En kald lørdagsmorgen da jeg var 12 år, ba far meg starte traktoren så vi kunne kjøre høy til noen sultne hester. Det var så kaldt at traktormotoren så vidt dro rundt et par ganger før batteriet døde. Da jeg fortalte far dette, ba han meg sale Blue og feste sleden vår til salen så vi kunne dra et par høyballer til hestene så de kunne klare seg til vi klarte å starte traktoren.
Blue, vår fullblods avlshingst, var i sin beste alder. Han var et nydelig, kraftig dyr. Jeg husker hvordan han spankulerte omkring den morgenen og ventet på en god tur.
Vi la to høyballer på 40 kg hver på sleden, far satte seg på Blue, og vi dro av gårde. Jeg gikk bak sleden for å støtte den. Vi kom snart til den smale veien som førte til vinterbeitet.
Alt gikk bra til vi hadde tilbakelagt omtrent en tredjedel av veien. Sneen hadde samlet seg i dype fonner, og jeg kunne se at den hopet seg opp foran sleden. Etter hvert som gjorden rundt Blues bryst strammet til, gjorde den det vanskelig for ham å puste. Plutselig reagerte han.
Blue hvirvlet rundt to eller tre ganger og prøvde å lette trykket på brystet. Far prøvde raskt å komme av, men ble slengt til side av hesten. Enda verre var det at Blue mistet fotfestet på isen under sneen, noe som fikk ham til å falle ned på siden med far under seg.
Idet far mistet bevisstheten, skrek han til meg at jeg måtte løpe hjem til onkel Carl og hente hjelp. Det betydde at jeg måtte kravle gjennom to gjerder og løpe over et stort jorde før jeg kunne få hjelp.
Idet jeg snudde meg for å gå, hørte jeg en røst: «Ikke gå. Kutt repet!»
Jeg adlød straks og trakk speiderkniven min opp av lommen. Jeg skar i repet noen sekunder, og plutselig kavet Blue seg opp på bena og satte av gårde. Repet røk, og far rullet ut av kveilen istedenfor å bli dratt med og muligens mistet livet. Jeg løp bort til ham.
Far kom til bevissthet, reiste seg og forsikret meg om at det gikk bra. Deretter gikk vi for å finne Blue, ryddet bort sneen foran sleden, festet repet på nytt og satte igjen kursen for beitet der hestene var. Vi fôret hestene og dro hjem.
Normalt adlød jeg far uten å stille spørsmål, og jeg var klar til å løpe 10 minutter til min onkel for å hente hjelp. Men hans hjelp ville ha kommet for sent. Men den dagen kom Åndens røst akkurat i riktig tid.