Templets løfte
Jeg ble født og vokste opp i Kirken, men valgte å være mindre aktiv da jeg var i 20-årene. Jeg giftet meg med en god mann som heller ikke var aktiv i sin egen tro. Da John og jeg begynte å stifte familie, som til slutt omfattet fem barn, begynte jeg å lengte etter min ungdoms lærdom. Jeg presset ikke John, men han gikk med på å gå til kirken sammen med meg og våre to sønner, John Rowe og Joseph. Vi begynte å være tilstede i menigheten vår hver søndag. Misjonærene underviste John, som tok imot evangeliet og ble døpt tre måneder senere.
Vi ble aktive medlemmer i menigheten og utførte kall i forskjellige hjelpeorganisasjoner. Vi fikk tre barn til – Hayley, Tessa og Jenna – og alle fem trivdes i Primær, på aktivitetsdager og som speidere. I løpet av de neste ti årene tok John og jeg tempelforberedende kurs tre ganger, men dette førte aldri til at vi kom oss til templet. Vi ønsket at familien skulle bli beseglet, men vi følte oss ikke klare til å etterleve alle budene. Vi gikk regelmessig i kirken og adlød de fleste budene – var ikke det godt nok? Dessuten skjønte egentlig ikke våre barn forskjellen.
Snart forsto vi at det faktisk ikke var slik. Når vi la vår eldste sønn hver kveld, begynte han å spørre når familien skulle reise til templet. Dette gjorde sterkt inntrykk på oss.
Omtrent på denne tiden ba biskopen min mann og meg komme til hans kontor. Han ønsket å vite hvorfor vi ikke hadde gått inn for å gjøre templets velsignelser til en realitet for familien. Vi forklarte at vi ikke var klare til å holde alle budene som krevdes for å motta tempelanbefaling, og at vi følte at vi allerede gjorde vårt beste.
Slik biskoper hadde gjort før, forklarte biskop Riding oss om hvor viktige disse ordinansene er og om de evige velsignelser som er tilgjengelige for vår familie. Men så skjedde noe jeg aldri vil glemme. Biskop Riding satt stille i flere sekunder før han sa mildt: «Jeg føler meg tilskyndet til å si til dere at tiden er inne til at dere skal reise til templet nå. Muligheten vil snart ta slutt for deres familie.»
Vi visste ikke alt biskopens ord innebar, men vi følte straks at Ånden bekreftet deres sannhet. Vi innså ikke bare at templet ville være en evig velsignelse for oss, men at vår besegling også kunne hjelpe våre barn når de ble eldre og begynte å ta viktige avgjørelser for sitt liv.
John og jeg gikk fra biskopens kontor den kvelden med en ny følelse av at det hastet. Vi satte oss bestemte mål og en dato for vår tempelbegavelse og besegling. Fra da av prøvde vi helhjertet å holde alle budene – ikke bare dem som var enkle for oss. Dessuten gikk vi konsekvent inn for å ha bønn og skriftstudium, og vi utførte våre kall med større glød. Mens vi gjorde denne innsatsen, så vi at vi høstet mange velsignelser.
Når vi virkelig strevde, oppmuntret vi hverandre. Jeg husker en spesiell kveld da min mann merket at jeg følte meg litt bekymret. Han leste litt fra president Boyd K. Packers The Holy Temple (Det hellige tempel),1 som vi hadde studert sammen. Ordene han leste styrket min forståelse og roet meg.
Biskop Riding fortsatte å oppmuntre oss, det samme gjorde menighetens medlemmer. En venn ga oss et eksemplar av heftet Templer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som vi gransket nøye. Lærerne i det tempelforberedende kurset besvarte våre spørsmål, var vennlige og fikk oss med i fellesskapet, og mange av menighetens medlemmer var gode eksempler på tempelverdighet.
Hver kveld når vi la våre barn, forsikret vi dem om at familien skulle reise til templet. Da tiden nærmet seg, kunne vi gi dem en bestemt dato.
Den 17. april 1998, omkring seks måneder etter den livsendrende dagen på biskopens kontor, knelte John og jeg ved alteret i Dallas Texas tempel med våre fem barn. Mange venner fra menigheten var tilstede, og ved deres støtte forsto jeg hvor ivrige de var etter at vi skulle nyte godt av velsignelsene de opplevde i sin egen familie. Uten tvil har vår besegling vært den aller viktigste begivenhet i vårt liv.z
For min mann og meg syntes virkningene av beseglingen å være svært håndgripelige. Vi merket for eksempel en forandring i atmosfæren i vårt hjem, spesielt i våre barn. De virket mer lydige, og selv om de ikke var fullkomne, prøvde de konsekvent å treffe gode valg og følge budene. Vi opplevde også at det ble sterkere enhet i familien.
Så rike disse velsignelsene enn var, ble realiteten av templets velsignelser spesielt dyptgripende i 2007. Morgenen 21. oktober ble våre tvillinger, da 17 år, utsatt for en bilulykke. Tessa pådro seg mindre skader, men Jennas tilstand var alvorlig. Hun ble kjørt til et lokalt sykehus, der hun lå i koma. Da vi fikk vite at hun kanskje ikke ville overleve, kom våre tre eldste barn hjem fra college. Da vi tilbragte de neste dagene sammen i Jennas rom på sykehuset, fant familien stor trøst i ordinansene som vil la oss være sammen etter døden. Vi snakket sammen om familiers evige natur – om vår families evige natur. En uke etter ulykken døde Jenna.
Våre tempelpakter har blitt enda viktigere for oss etter hennes død. Vi savner Jenna fryktelig og lengter etter den dagen da vi kan være sammen igjen, men vår tro på frelsesplanen og vårt vitnesbyrd om evige familier styrker oss. Vi har et bilde hjemme av familien ved templet, og dette minner oss om vår opplevelse og løftene vi vet kan bli våre.
Vi er takknemlige for trofaste prestedømsledere som rettledet oss, spesielt for en god biskop som fulgte en tilskyndelse som førte til evige velsignelser for vår familie. Vi er takknemlige for venner og medlemmer i menigheten som oppmuntret oss underveis, og som var gode eksempler for oss. Mest av alt er vi takknemlige for en kjærlig himmelsk Fader, som muliggjør «en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven» gjennom sin Sønns gave og tempelordinanser.2
Familiefotografier gjengitt med tillatelse fra familien Sigety.
Familien Sigety i 2006. Foran fra v.: Joseph, Tessa, John Rowe og Jenna. Bak fra v.: Hayley, John og Ellen.
Vi har et bilde hjemme av familien ved templet, og dette minner oss om vår opplevelse og om lovede velsignelser.
Fotografi av president Benson: Busath Photography. Fotografi av engelen Moroni: David Andersen. Fotografi av Dallas Texas tempel: Jed Clark