Alle er mine
Karsen H. Cranney, California, USA
«Er alle disse dine?»
Det er et spørsmål jeg hører ofte, så det overrasket meg ikke da jeg hørte det fra en dame i køen bak meg i matbutikken. Jeg så på mine henholdsvis seks og fem år gamle døtre som sto på hver side av den fulle handlevognen min, min smårolling som viftet glad med bena fra setet foran, og min fire måneder gamle baby som var knyttet til brystet mitt.
«Ja, de er mine alle sammen,» sa jeg smilende.
Fra det tidspunktet min mann og jeg begynte å få barn, har vårt valg med hensyn til hvor mange barn vi ville ha og når vi ville ha dem, ofte blitt et offentlig spørsmål. Avgjørelsen om å få vårt første barn var ikke logisk, i hvert fall ikke ifølge verdens standarder. Vi var fremdeles i begynnelsen av 20-årene. Min mann, som nylig var ferdig med college, søkte nå en «ordentlig jobb». Vi hadde en mager inntekt og ingen forsikring. Likevel var innskytelsen om at ånder ventet ivrig på å komme til vår familie, ubestridelig, så vi gikk videre i tro.
Vi ble velsignet med et sunt svangerskap, en skjønn liten pike og en stabil jobb med fremtidsmuligheter. Jeg var takknemlig for å kunne være hjemme med min datter og de tre barna som fulgte. Alle ble bragt inn i vår familie etter sterke guddommelige innskytelser om at tiden var riktig, men det gjorde det ikke lett å forklare andre hvorfor vi ville ha så mange barn tett på hverandre.
De mange spørsmålene jeg alltid får, bestrider ofte min dømmekraft: «Hvorfor så mange?» «Er du ikke klar over hvor mye det koster å oppfostre et barn til det blir 18 år?» «Kan du virkelig gi hvert barn den oppmerksomhet og de muligheter han eller hun trenger?» Og selvfølgelig: «Er du ferdig nå?»
Jeg håper vi ikke er ferdige, selv om årene som foreldre til små barn er intense og ytterst utfordrende fysisk, følelsesmessig, intellektuelt og åndelig. Det er dager da barn må få mat, bleier må skiftes, spedbarn må beroliges, og neser må tørkes – alt på samme tid. Til slike tider tviler jeg på min forstand og undres om jeg vet hva jeg gjør. På slike dager synes verdens røst å le spottende, som om det sies: «Det var det jeg sa!»
Men jeg er så takknemlig i slike stunder for læresetningene i Jesu Kristi evangelium og den verdi det setter på familier. Hver dag stoler jeg på prinsipper i evangeliet som profeter før og nå forkynner, for at jeg skal vite at mitt arbeid som mor – og det er arbeid – er det viktigste jeg kan gjøre i livet og er verdt enhver anstrengelse. Som svar på inderlig bønn mottar jeg guddommelig hjelp daglig til å gjøre det jeg blir bedt om å gjøre i mitt hjem. Gjennom sin milde barmhjertighet lar en kjærlig Fader i himmelen disse dagene med fullstendig utmattelse bli avbrutt av stunder med intens glede.
Så jeg svarer stolt kvinnen i matbutikken og andre som undres hvorfor jeg vil vie hjerte og sjel til å oppdra barn: «Ja, de er alle mine – takknemlig, helhjertet og uten å nøle!»