Opptegnelser føres
Ansatte i Kirkehistorisk avdeling arbeider bak kulissene for å bevare Kirkens – og din – historie.
Besøkende til Kirkehistorisk bibliotek har tilgang til godt bevarte dagbøker, aviser og slektshistorier nær lobbyen i biblioteket, hvor store bokstaver høyt oppe på veggen erklærer: «Se, det skal føres en opptegnelse blant dere» (L&p 21:1).
Helt siden profeten Joseph Smith i 1830 fikk denne guddommelige befalingen og frem til i dag, har en enorm mengde opptegnelser i form av historiske dokumenter, tekstiler og andre gjenstander, ikke bare blitt ført og oppbevart, men også bevart, takket være et lite, men engasjert team med konservatorer.
Bevaring av Kirkens opptegnelser og gjenstander
Kirkens konservatorer er mest opptatt av å bevare opptegnelsene – og stanse den naturlige forringelsesprosessen.
I fjerde etasje av Kirkehistorisk bibliotek, i et topp moderne laboratorium, utfører konservatorene oppgaver som å legge gjennomskinnelig japansk papir over små rifter i skjøre, gamle sider og redde nesten ureddelige fotonegativer. Det reparerte eller stabiliserte verket settes så i en bokhylle for lett tilgang, eller det blir arkivert i avanserte temperatur- og fuktighetskontrollerte hvelv, hvor tilstanden kan kontrolleres regelmessig.
Bare to kvartaler fra Kirkehistorisk museum syr rutinerte hender utstillingsdukker, pusser metall og tre, lapper lappetepper og lager montre og stativer til utstillinger. Mye av arbeidet deres blir utstilt på museet eller sendt til Kirkens historiske steder, mens noe av det blir satt på lager.
«Å føre innebærer ”å bevare”, sier konservator Christopher McAfee. Det er ikke nok å bare skrive en historie, man må sørge for at den varer.»
Kirkens konservatorer deler en felles oppfatning av at enhver gjenstand, fra profetenes dagbøker til personlige slektshistorier, er av stor verdi.
«Jeg føler at hvis noen brydde seg nok til å føre dem, da bør jeg også bry meg,» sier bror McAfee. «Vi beskytter samlingen.»
Et liv som ikke er dokumentert, kan lett gå i glemmeboken, sier han, og det er like tragisk når noen av disse dokumentene går tapt eller blir skadet.
«Vi blir befalt i Skriftene å føre en historie,» sier Jennifer Hadley, konservator ved Kirkehistorisk museum. «Det hjelper oss å huske det Herren har gjort for sitt folk.»
Bevaring av dokumenter
Konserveringslaboratoriet håndterer en rekke forskjellige dokumenter, herunder bøker, dagbøker, aviser, utklippsbøker og fotografier. Hvert av dem behandles individuelt, alt etter hvilken tilstand det er i.
Interessante redskaper og maskiner – en kutter, et gullstempel, en innbindingsmaskin og en ultralyd-lamineringsmaskin, for å nevne noen – er plassert rundt i det romslige laboratoriet, og brukes slik hvert prosjekt krever.
Ofte blir bokomslag fjernet for å rense og reparere ryggen. Rifter i dokumenter blir fylt med japansk papir av høy kvalitet, hvis lengre fibre forbedrer styrken samtidig som papirets smidighet opprettholdes. Konservatorene bruker en masse laget av hvetestivelse og vann som lim. Den eksisterende strukturen forsterkes på en slik måte at så mye som mulig av originalen vises.
«Vi prøver ikke å få det til å se helt nytt ut,» sier bror McAfee. «Vi prøver å bevare verkene slik de er. Alt vi gjør, kan gjøres om.»
En annen metode for konservering av dokumenter er vasking. Papirene bades i filtrert, avionisert vann, og til slutt i alkalisk vann. For hvert bad trekker vannet og kjemikaliene ut urenheter og nøytraliserer syrer i papirene for å bremse forringelsen.
Konservering av tekstiler og gjenstander
Konservatorene har også i oppgave å bevare gjenstander som er relevante for Kirkens historie – tekstiler, møbler, malerier osv.
«Det ligger en historie bak alt,» sier søster Hadley. «Alt vi har, har en tilknytning til medlemmer over hele den internasjonale Kirken.»
Museet er fullt av historiske klær, bøker, malerier, modeller og andre gjenstander – sadler, verktøy og til og med en modell av interiøret i Salt Lake tabernakel. Konservatorer som jobber med slike gjenstander, må være oppfinnsomme med hver ny gjenstand og de medfølgende utfordringene.
«Hver gjenstand er like individuell som en person,» sier søster Hadley. «Alle har spesifikke behov og en spesifikk løsning.»
Hver gjenstand studeres omhyggelig. Konservatorene samarbeider ofte om å finne ut hvilke tiltak som skal gjøres for å bevare en gjenstand. De fleste gjenstandene blir rengjort og stabilisert. Så gjøres de tiltak som er nødvendige for å stanse forringelsesprosessen. Iblant innebærer dette å avsyre en gjenstand, forsterke den opprinnelige strukturen, legge på et belegg som beskytter den mot omgivelsene og bygge et monter eller stativ som passer den. Noen ganger er det tilstrekkelig å tørke støv av en gjenstand.
En kyse fra pionertiden var iferd med å rakne, og derfor ble det sydd en enkel, rund støtte for å bevare formen. I tillegg la søster Hadley et identisk stykke silke over originalen og sydde dem sammen for hånd.
James Raines, selvutnevnt «alt mulig-konservator», jobber med enhver gjenstand som ikke kommer inn under kategoriene dokumenter, tekstiler eller malerier. Håndtaket på en lærpisk, som var fylt med blykuler, hadde revnet og mistet elastisiteten. Den utgjorde dessuten en helserisiko ettersom blyet lekket ut. Konservatorene fjernet de resterende blykulene og la en akrylstav i håndtaket for å gjenopprette den opprinnelige formen og elastisiteten.
«Det handler om å bevare gjenstanden slik den var på den tiden i historien,» sier søster Hadley. «For meg gir konservering en håndgripelig forbindelse til fortiden.»
Christopher McAfee fjerner tape fra et originaldokument fra 1800-tallet.
Foto: Welden Anderson
Kathy Cardon skjærer til papirer i konserveringslaboratoriet.
Foto: Welden Anderson