Mitt fotballmål
Jeg ønsket å spille på et konkurrende lag, men kanskje prisen var for høy.
Jeg elsker å spille amerikansk fotball. Jeg er nå 14 år gammel og har spilt fotball siden jeg var 5. Å delta i idrett har lært meg å holde fast ved de høye normene og verdiene jeg har satt meg, også hvis avgjørelsene er vanskelige til tider. En av disse tøffe avgjørelsene var om jeg skulle spille fotball på søndager eller ikke.
Da jeg var ni, likte og respekterte jeg virkelig trenener min, trener Hashem. Men jeg ønsket å spille på det samme laget som en skolekamerat, så jeg prøvde å bytte lag. Dette laget var virkelig konkurransedyktig, og jeg visste at hvis jeg skulle klare det, ville det forventes at jeg var svært ivrig og spilte hardt. Mange gutter ønsket å være med på dette laget, men jeg var heldig og klarte meg gjennom flere prøverunder.
Dagen for den siste prøverunden kom. Jeg spilte så intenst jeg kunne og var fornøyd. Etterpå kom treneren bort til mor og meg og sa at han svært gjerne ville ha meg på laget. Jeg var henrykt. Men så spurte han: «Kan du spille på søndager? Jeg må kunne stille et lag til turneringer, og det betyr at vi noen ganger kommer til å spille på søndager.»
Mor lot meg besvare spørsmålet.
«Nei, jeg spiller ikke på søndager.» Jeg visste at det var det riktige svaret, men det betydde sannsynligvis at jeg ikke ville få bli med på dette laget.
Den kvelden fikk jeg aldri noen telefon om at jeg var valgt til laget. Jeg var svært skuffet.
I stedet ble jeg med på et lag i nabolaget sammen med mange venner. Vi hadde det storartet det første året og gjorde suksess, men det andre året strevde laget og klarte noen ganger ikke å samle seg om kampen. Jeg ble frustert. Jeg gjorde mitt ytterste i hver kamp, men vi tapte nesten alltid.
Etter en svært dårlig kamp kom trener Hashem, hvis lag gjorde det godt, bort til meg på fotballbanen. Han spurte hvordan det gikk. Jeg svarte: «Ikke så bra.» Jeg fortalte ham at jeg savnet mine gamle lagkamerater. Hashem var en svært dyktig trener og syntes alltid å få sine spillere til å gjøre sitt beste.
«Hvordan ville du like å være gjestespiller på vårt lag når vi deltar i den neste turneringen?» spurte Hashem.
«Det ville jeg virkelig like!» svarte jeg begeistret.
«Fint!» sa Hashem smilende. «Men jeg må stille deg ett spørsmål. Kan du spille på søndager?» Magen min knyttet seg. Jeg følte meg plutselig kvalm. Jeg husket hva som hadde skjedd forrige gang jeg ble stilt dette spørsmålet.
Jeg så på min mor. Jeg så på min far. De ventet også på svaret mitt. Jeg så på Hashem.
«Nei, jeg beklager. Jeg spiller ikke på søndager,» sa jeg. «Betyr det noe?»
Hashem sto der et øyeblikk. Han hadde sett at håpet i ansiktet mitt hurtig forsvant da jeg hadde svart på spørsmålet hans.
«Nei, det er greit,» svarte Hashem. «Vi kommer sannsynligvis ikke til søndags-finalene. Vi vil svært gjerne at du skal spille med oss.»
Snart begynte jeg å trene med Hashems lag. Laget spilte veldig intenst, og jeg ble ønsket velkommen tilbake. Jeg elsket å spille på laget.
Vi vant ikke alle kampene i turneringen, men alle sto på så godt vi kunne, og vi hadde en god tid. Snart ble jeg permanent spiller på Hashems lag. Selv om de andre visste at jeg ikke spilte på søndager, verdsatte de meg likevel for det jeg gjorde for laget de andre dagene.
Jeg er nå lærer i Det aronske prestedømme. Jeg spiller fremdeles fotball og deltar på kamper, men ikke på søndager. Det har ikke vært noe problem for meg eller for lagene jeg har spilt på. Jeg tror på at sabbatsdagen skal respekteres og holdes hellig. For meg betyr det at jeg ikke skal delta i idrett på søndager.
Illustrasjon av Greg Stapley