Sett familien først

Av Krista Schmitz

Jeg visste at vi ikke kunne klare å følge vår travle timeplan så mye lenger. Hva kunne vi forandre?

Det var en ny uke, og jeg så bekymret på familiekalenderen. Hvordan ville det være mulig å oppfylle alt vi hadde forpliktet oss til?

Jeg hoppet i det og prøvde mitt beste for å være en frivillig medhjelper på skolene, få barna avgårde til de forskjellige sportslige aktiviteter og klubber, sørge for mat innimellom stadig flere gjøremål og forberede leksjon hver dag til morgen-Seminar. Min mann hastet av gårde til arbeid og møter i Kirken, for å besøke medlemmer i menigheten og være fotballtrener. Vi prøvde å arbeide ivrig for gode saker og være aktive i Kirken, men det var noe som manglet. Selv om mange familier kan hanskes med tallrike aktiviteter, fungerte det ikke for oss: Den hektiske timeplanen tok for mye på familien.

Mens jeg grunnet på dette problemet, begynte jeg å legge merke til hvor ofte vi måtte nekte våre barn noe de ønsket og trengte av oss. Dette plaget meg, og jeg begynte å tenke på hva som kunne gjøres.

Jeg vendte meg til Skriftene. Mens jeg leste i Mormons bok, kom jeg til kong Benjamins tale der han sa: «Og se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at et menneske skal løpe hurtigere enn han har styrke til. Likevel er det nødvendig for ham å være flittig for å vinne belønningen. Derfor må alle ting gjøres med orden» (Mosiah 4:27).

Belønningen vi ønsket var en lykkeligere, mer forenet familie. Vi ønsket mindre stress og mer glede, men det syntes klart at vi ikke var på en vei som førte til disse belønninger.

Vi var flittige, men vi kom ingen vei. Vi gjorde oss klar til alt dette i motsetning til det som var nødvendig. Jeg ba angående vår situasjon, men til å begynne med fikk jeg ikke noe svar.

Livet gikk videre som vanlig. Vi måtte ta oss av våre kall, jeg følte at oppvasken måtte gjøres, og alle trengte skyss til aktiviteter. Når jeg forberedte meg til å undervise i Seminar hver dag, begynte jeg å finne svarene jeg søkte hos våre profeter og ledere i dag. Jeg kom over en tale av president Spencer W. Kimball (1895-1985) der han oppmuntret de hellige til å holde familiens hjemmeaften. Han sa: «Men i vår tid har Herren tilbudt sitt tidløse program i ny drakt, og det gir løfte om å bringe verden tilbake til en fornuftig livsførsel, et godt familieliv og et gjensidig avhengighetsforhold i familien. Det går ut på å la faren igjen få sin rettmessige plass som familiens overhode, å bringe mor hjem fra det sosiale liv og arbeidslivet, og hindre barna i å bruke ubegrenset tid på lek og moro.»¹

Jeg innså at noe av det første som vår travle livsførsel led under, var manglende planlegging av regelmessig familiens hjemmeaften. Ikke lenge etterpå leste biskopen et brev fra Det første presidentskap på nadverdsmøtet der vi ble minnet på å velge våre aktiviteter klokt og ikke la de gode tingene vi gjør komme i veien for hjemmeaften.

Da min mann og jeg drøftet dette rådet, innså vi at mange av våre aktiviteter var morsomme, men ikke nødvendige, og at vi kunne ha nytte av å innskrenke dem. Vi laget lister over våre aktiviteter og sorterte dem i kategorier som «nødvendig», «ikke nødvendig» og «trenger forbedring».

Da vi studerte listene, ble vi bekymret for hva barna ville føle. De fleste aktivitetene vi overveiet å kutte ut, var slike de var involvert i, som sport og klubber. Vi bestemte oss for å holde en familiens hjemmeaften og drøfte dette med barna. Da vi drøftet problemet med barna, ble vi forbløffet over å finne ut at de mye heller ville tilbringe tid med oss enn at vi skulle trene deres lag eller være formann i deres klubber.

Dette gjorde at vår «Familieklubb» oppsto.

Vi utførte våre plikter for eksisterende aktiviteter, men meldte oss ikke på noen nye. På kvelder når vi ikke har noen oppgaver i Kirken, kommer min mann hjem fra arbeidet og forkynner: «I kveld er det Familieklubb!» Barna skynder seg å gjøre hjemmelekser og andre oppdrag, slik at vi kan tilbringe tid sammen.

Barna liker å engasjere seg i spesielle prosjekter, spesielt sammen med sin far. En kveld bygget de en datamaskin av deler som var skrotet. Noen ganger ifører alle seg verktøybelter og reparerer noe i huset. Poenget er at vi har tid og energi til og ønsker å være sammen.

Jeg har også mer tid til å være sammen med barna og tilberede mer næringsrike måltider for familien. Familieklubben krever ikke at vi må kjøre omkring, splitter ikke familien mellom ulike aktiviteter og krever ikke at vi må spise ute. Ingen ser ut til å savne vårt travle liv eller hurtigmat. Vi gleder oss så mye over å tilbringe tid sammen at barna ikke lenger ønsker å være så involvert i ekstra aktiviteter.

Vi har igjen innført familiens hjemmeaften og daglig familiebønn. Vi rydder også, har personlig skriftstudium og har fritidsaktiviteter sammen. Vi forstår at etter hvert som barna blir eldre, vil det være naturlig at de deltar i flere aktiviteter. Vi vil tilføye dem når det blir nødvendig, men inntil da nyter vi hvert minutt i Familieklubben.

Familiens hjemmeaften, av Del Parson