Min omvendelse til evig ekteskap

Min omvendelse til evig ekteskap

Jeg ønsket å gifte meg, men mine urealistiske forventninger førte til en rekke mislykkede stevnemøter.

For noen år siden forsto jeg at selv om jeg hadde et vitnesbyrd om evangeliet generelt sett, var det noen prinsipper som jeg ennå ikke var helt fortrolig med. Selv om jeg for eksempel ikke hadde noe problem med tiende eller Visdomsordet, strevde jeg med prinsippet evig ekteskap – mitt evige ekteskap.

En rekke mislykkede forsøk

Det var ikke det at jeg ikke ønsket å gifte meg, tvert imot, jeg ønsket det veldig, det sa jeg i hvert fall til meg selv. Jeg gikk ut med piker på hjemstedet mitt og hadde kontakt med andre langt unna. Jeg gikk stadig ut med noen, nesten til utmattelse. Men jeg ble ekspert på å finne det jeg betraktet som «lyter» hos alle kvinnene jeg gikk ut med. Jeg følte alltid at jeg hadde gode grunner til å gjøre slutt på et forhold, men vanligvis ikke før jeg hadde halt ut tiden for henne et år eller to. Med tiden viklet jeg meg så inn i et nett av mislykkede forsøk at jeg ble praktisk talt lammet ved tanken på å skulle fri til noen.

Jeg hadde vært på misjon. Jeg var regelmessig i templet, fastet og ba om Herrens veiledning og virket trofast i kall i menigheten. Jeg hadde god støtte fra familien. Jeg rådførte meg regelmessig med biskopen. Jeg arbeidet til og med en tid sammen med en utmerket siste-dagers-hellig psykolog. Men jeg følte meg elendig. Jeg forsto ikke hvordan jeg kunne bli gift.

Folk som viste forståelse for mitt problem, sa at jeg bare ennå ikke hadde truffet «den rette». Andre sa: «Du må bare bestemme deg og våge spranget.» Men jeg hadde for mye tvil og urasjonell frykt til å gjøre det.

Jeg kom til at ekteskap ville kreve intet mindre enn et mirakel. Selv om jeg visste at jeg hadde ansvar for mitt eget liv og ikke kunne vente at noen biskop skulle løse mine problemer, håpet jeg at hver ny biskop jeg arbeidet sammen med, skulle være i stand til å hjelpe meg. De var alle interessert og ba meg holde meg nær til Kirken, fortsette å tjene og gjøre mitt beste.

Da jeg var 45 år gammel, fikk vi et nytt biskopsråd. Da navnet på den nye biskopen ble kunngjort, ble jeg svært skuffet. Mannen som var blitt kalt, hadde jeg ingenting til felles med. Jeg bestemte så tåpelig at jeg ville vente til neste gang vi fikk ny biskop.

En samtale rett på sak

En søndag like etter var jeg på vei inn til prestedømsmøtet da biskopen ba meg komme inn på hans kontor med det samme for å ha et intervju for tempelanbefaling. På kontoret hans begynte jeg på min godt innøvde veklage: Ingenting gikk som det skulle for meg. Alle kvinnene jeg hadde vært ute sammen med, hadde noen utålelige mangler. Og kanskje det egentlig ikke passet for meg å være gift her i livet likevel.

Biskopen avfeide klagene, så meg inn i øynene og spurte: «Ønsker du å gifte deg eller ikke?» Jeg måtte svare at jeg trodde det, men at jeg ikke var helt sikker lenger. Han fortsatte: «Jeg vil at du skal dra hjem og finne ut om du virkelig ønsker å gifte deg. Hvis svaret er nei, vil jeg synes synd på deg, men du kan slutte å ha stevnemøter og anklage deg selv for det. Hvis svaret er ja, kommer du tilbake, så skal vi arbeide med saken.»

I samme øyeblikk fikk jeg en ubestridelig følelse av at hans veiledning ville hjelpe meg.

Tankefull gikk ut fra kontoret hans. Etter kirken dro jeg hjem, og etter en kort, men intens kamp kom jeg til at svaret måtte være ja. Jeg ønsket virkelig å gifte meg, og jeg var villig til å rette meg etter denne biskopens råd, uansett var det var.

Denne avgjørelsen ble vendepunktet i mitt forsøk på å bli gift. I tiår hadde jeg gått halvhjertet inn for det. Ekteskap hadde i virkeligheten ikke hatt noen høy prioritet for meg, selv om jeg hadde latt som det. Bare når det passet meg, overveiet jeg ekteskap alvorlig, men andre ting, som min yrkeskarriere som konsertmusiker og professor, gikk vanligvis foran. Det jeg trengte å lære, var å arbeide mot målet ekteskap med like stort engasjement.

Instruksjoner fra biskopen

Da jeg kom tilbake for å rådføre meg med biskopen, snakket han så direkte som vel var mulig. Han var ikke interessert i min liste med unnskyldninger. Han sa ganske enkelt: «La oss finne ut hvor det svikter – der bruddene alltid oppstår – og så ordne dette.» Først ble jeg overrumplet, men så fant jeg hans direkte måte forfriskende. Jeg visste at jeg kunne stole på ham. Det krevde energi og mot å komme bort fra den faste rutinen min, men jeg begynte å bli sikrere på at jeg kunne klare det.

Hans første rettledning var at jeg på ny skulle se etter en ledsager som hadde – med hans ord – tro, integritet og velvilje – varige egenskaper som virkelig betydde noe – istedenfor bare noen overfladiske egenskaper jeg hadde betraktet som nødvendige. (Jeg hadde sett for meg at hun måtte være blond, sopran og en utmerket kokke.) Min oppgave var å verdsette henne med den samme kjærlighet – i den grad jeg var i stand til det – som vår himmelske Fader har til oss.

Biskopen hjalp meg også å oppdage manglene i min søken. Jeg innrømmet at det ikke var kvinnene som hadde hatt disse, som jeg så lenge hadde hevdet. De var snarere i min egen feilaktige tankegang og mine urealistiske forventninger. Han utarbeidet noen nye regler jeg skulle følge ved stevnemøter.

Først og fremst måtte jeg forberede meg på forandring. Jeg var svært tilfreds med min livsførsel, og selv om jeg på en abstrakt måte ønsket å gifte meg, følte jeg at det ville forstyrre rutinene mine. Jeg ville bli nødt til å gjøre ting på en annen måte. Jeg hadde gjort det på min egen måte i over 25 år, gjentatt de samme feilene, og det hadde tydeligvis ikke fungert. Siden jeg var 45, måtte jeg innse at jeg ikke hadde ubegrenset tid til å ha stevnemøter.

For det annet, stevnemøtene skulle ikke dreie seg om underholdning, men om å finne en ledsager som også var alvorlig interessert i og klar for ekteskap. Dette skulle være en tid til å bli kjent med ikke bare en annens personlighet, men også – og viktigere – med hennes ånd.

Biskopen sa også at jeg ville kunne finne ut i løpet av noen få stevnemøter om en kvinne hadde de viktige egenskapene jeg så etter. Hvis ikke, var det på tide å lete videre. For å bryte mitt mønster med uproduktive stevnemøter over lang tid, ga biskopen meg et overraskende ultimatum: Jeg skulle se til at et alvorlig forhold enten førte til ekteskap eller til brudd. Etter en rimelig tid kunne jeg ikke trekke meg tilbake med mindre kvinnen jeg var sammen med, gjorde det slutt. Tidligere hadde jeg hatt for vane å trekke meg unna istedenfor å forplikte meg. Denne gangen var det ikke tillatt å trekke seg unna slik jeg så ofte hadde gjort før. Med et uvanlig modig trekk fra min side gikk jeg med på betingelsene.

Hva jeg lærte

Jeg begynte å lære noe. For det første forsto jeg at det noen kaller «kjemi», inntreffer etter ærlig og moden samtale, ikke før. Dette er en av de vanligste feil folk gjør – de fortsetter et forhold bare hvis de straks føler fysisk tiltrekning. Noen enslige foretrekker også overfladiske emner fremfor alvorlige drøftelser og vanskelige spørsmål, og unngår slike i et forgjeves håp om at når «ekte kjærlighet» først oppstår, da vil alle problemer i det virkelige liv forsvinne. Det er faktisk omvendt. Hvis man fra starten av venner seg til å kommunisere ærlig og besvare de vanskelige spørsmålene, da utvikles tillit. Denne tilliten jager bort frykt, som vanligvis er årsak til kalde føtter, manglende forpliktelse og til syvende og sist et vaklende forhold.

Det viktigste jeg lærte er at kjærlighet ikke bare gjelder meg. Det er først og fremst å vise omsorg for den andre. Jeg måtte gå inn for å bli mer ydmyk og gi slipp på den arrogante holdningen at kanskje ingen kvinne var god nok for meg.

Min virkelige omvendelse

Det ville ha vært hyggelig å kunne si at jeg giftet meg med den aller første kvinnen jeg traff. Jeg var ganske kort sammen med noen kvinner og hadde ett lengre forhold der jeg til slutt ble avvist. Men jeg utøvet tro og fulgte biskopens instruksjoner, selv om det ikke førte til umiddelbare resultater.

Året etter at jeg hadde foretatt disse forandringene i innstilling og perspektiv, overveiet jeg på nytt en kvinne jeg hadde kjent i mange år. Vi hadde faktisk hatt fast følge før, men denne gangen så jeg henne i et annet lys – som en mulig ledsager som er hyggelig og vakker på enhver måte fordi hun har de egenskapene som varer (og mange andre egenskaper også). Hun var generøs nok til å gi meg en ny sjanse, og nå er hun min hustru og mor til våre dyrebare barn. Jeg elsker henne høyt. For ti år siden kunne jeg ikke ha forestilt meg en slik lykke.

Hva forårsaket denne omvendelsen? (Og det var en virkelig omvendelse – å vende om i en annen retning.) Jeg tror forandringen inntraff fordi en biskop fortalte meg hvor høyt vår himmelske Fader elsker meg og ønsker at jeg skal være lykkelig og få alle velsignelsene han allerede har lovet meg. Biskopen hjalp meg å omarbeide mine prioriteringer, som var blitt forvrengt. Han talte tydelig og lot meg ikke bli avledet av unnskyldningene jeg så lenge hadde brukt.

Nå vet jeg hva omvendelse er. Jeg har følt den mektige forandringen i hjertet angående dette prinsippet, og det har vært helt avgjørende for meg. Jeg kan spore øyeblikket for min omvendelse tilbake til den dagen på biskopens kontor da det ble åpenbart for meg at hvis jeg ville følge hans veiledning, ville jeg bli velsignet.

Det har jeg virkelig blitt.