Som brennoffer

Som brennoffer

Da jeg kom inn på universitetet, ropte jeg av glede. Hvordan kunne jeg da ofre utdannelsen for å reise på misjon?

«Så sa Gud til Abraham: Sarai, din hustru … Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne… Da falt Abraham på sitt ansikt og [frydet seg]» (1. Mosebok 17:15-17, se Joseph Smiths oversettelse, 1. Mosebok 17:23).

Jeg ropte av glede. Hele skolen må ha hørt det. Andre elever stirret på meg og lurte på hva som hadde fått meg til å rope, men jeg kunne ikke styre min begeistring da jeg så navnet mitt på listen over elever som var blitt opptatt ved Filippinenes beste universitet. Jeg følte meg virkelig velsignet.

«Og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham» (1. Mosebok 17:19).

Da folk hørte at jeg skulle studere ved universitetet, så de på meg med beundring. Når jeg tenkte på det, kunne jeg ikke la være å smile. Min fremtid var planlagt. Jeg var Herren svært takknemlig for at han hjalp meg å lykkes med opptaksprøvene.

«En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! … Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak … og ofre ham … som brennoffer» (1. Mosebok 22:1-2).

«Himmelske Fader, jeg kan ikke reise på misjon akkurat nå. Det er så mye for meg her. La meg fortsette mine studier. Når jeg har tatt eksamen, vil jeg dra ut og forkynne ditt evangelium.

Jeg trenger å fortsette å studere, Fader. Jeg trenger dette for min fremtids skyld.

Du vet at jeg har prøvd å overtale skoledirektøren til å gi meg utsettelse i to år. Hun ville ikke gi meg det. Hun sa at jeg måtte søke om å bli oppsagt med heder fra universitetet hvis jeg velger å reise.

«Himmelske Fader, jeg kan ikke reise på misjon akkurat nå. Jeg trenger dette for min fremtids skyld.»

«Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to» (1. Mosebok 22:6).

Jeg var tung om hjertet da jeg nærmet meg kontordøren til daglig leder ved universitetet. Han kom til å si at jeg var sprø, at jeg ville ofre en lovende fremtid. Hvordan kunne jeg forklare ham at Herren hadde kalt meg?

«De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn (1. Mosebok 22:9-10).

«Jeg vil gjerne snakke med skolesjefen.»

«Det dreier seg om en søknad om å bli oppsagt med heder.»

«Nei, jeg har gode karakterer.»

«Nei, jeg har ikke vært innblandet i noe kriminelt.»

«Hvorfor? Jeg har mottatt et kall fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige om å reise på heltidsmisjon. Jeg må oppgi mine studier ved universitetet for å tjene Herren.»

«Nei, misjonen kan ikke utsettes, og jeg vil virke i to år.»

«Jeg vet at det betyr at jeg ikke kan komme tilbake.»

«Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: … Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg» (1. Mosebok 22:11-12).

«Hva? Kan jeg søke om utsettelse? Skoledirektøren sa at jeg måtte slutte på universitetet fordi det bare kan gis utsettelse for ett år.»

«Retningslinjene ble nylig endret? Hun kan ikke ha visst det, og jeg visste det heller ikke.»

«Tusen takk.»

Herrens engel ropte så for annen gang til Abraham fra himmelen, og han sa: … så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand… og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord» (1. Mosebok 22:15-18).

Etter at jeg hadde virket i Filippinene Ilagan misjon fra 2000 til 2002, gjenopptok jeg mine studier ved universitetet på Filippinene i Quezon City og fortsatte deretter ved Brigham Young University Hawaii. Jeg ser frem til å gifte meg og oppdra en familie i evangeliet.

Herren vil at vi skal ofre alt til ham. Det betyr ikke at vi ikke kan oppnå vårt hjertes ønsker. Noen ganger ønsker han bare å se om vi vil sette ham først.