Du vil passe godt på meg

Du vil passe godt på meg

Da jeg så over mitt nye oppdrag som besøkende lærerinne, så jeg navnet til et nytt medlem i menigheten. Jeg var nervøs for å ringe til en jeg ikke kjente, men min ledsager og jeg avtalte å besøke Jane (navnene er endret). Vi møttes en formiddag til avtalt tid og holdt en kort bønn før vi nærmet oss døren. Vi fant Jane og hennes tre små sønner som ventet på oss.

Etter hvert som vi ble bedre kjent med Jane ved våre månedlige besøk, prøvde vi også å bli kjent med sønnene hennes. De to yngste pleide sitte ved siden av min ledsager og meg, og vi leste bøker for dem og lekte med dem. Men fire år gamle Alex, den eldste av de tre, var ikke så ivrig etter å bli kjent med morens hyppige besøkende. Han var selvstendig og nølte med å bli venner med oss.

Jeg hadde vært Janes besøkende lærerinne omtrent et år da jeg fikk en telefon om at Janes hus sto i brann! Min mann og jeg følte oss tilskyndet til å gripe fatt i kjeks, vannflasker og lekebiler og skynde oss over for å se om vi kunne hjelpe. Vi fant Jane stående på fortauet rett overfor sitt ulmende hjem. Janes mann hadde gått sammen med brannmennene for å vurdere skaden, mens Jane trøstet deres tre gråtende barn, som klynget seg til knærne hennes.

Da vi snakket med henne, sa hun at hun gjerne ville gå til mannen sin. Vi tok de to yngste barna med til bilen vår. De var sultne og tørste, og jeg var takknemlig for at Den hellige ånd hadde inspirert oss til å ta med mat og vann. De var snart rolige og fornøyde. Men Alex, som fremdeles hulket, klynget seg til moren. Jane kunne ikke ta ham med seg, og hun visste ikke om hun skulle gå til sin mann eller trøste sin sønn.

Jeg oppfordret henne til å gå og bøyde meg så ned og spurte Alex om jeg kunne holde ham mens hans mor gikk for å finne hans far. Til min overraskelse gikk han med på det. Da jeg løftet Alex opp i armene mine, hvilte han hodet på skulderen min, og jeg gned ham på ryggen. Da Jane gikk for å finne sin mann, hvisket jeg trøstende ord i Alex’s øre. Jeg kunne føle at hulkene hans ga seg og at han slappet av.

Mens vi sto på fortauet, sa Alex dempet til meg: «Du vil passe godt på meg, for du er mammas lærer.»

Stille felte jeg tårer idet jeg forsto at Alex visste at vi var viktige for hans mor. Han innså at han kunne ha tillit til meg og stole på at jeg ville passe på ham også fordi jeg var hans mors lærer.