En lastebil med hellige

Fra venn til venn

En lastebil med hellige

«[Du skal] gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag» (L&p 59:9).

Jeg vokste opp i Monterrey i Mexico, i delstaten Nuevo León. Mine foreldre var trofaste siste-dagers-hellige, og jeg kan ikke huske en eneste gang vi ikke var tilstede i kirken. Da jeg var fem eller seks år gammel, hadde min far en gammel lastebil med tipp som han brukte til å frakte byggematerialer og plantejord med. Hver søndag klatret søstrene mine og jeg opp på lasteplanet på den bilen, og far og mor klatret opp i førerhuset. Så kjørte vi hjem til søskenbarna mine, der familien deres klatret opp til oss. Deretter plukket vi opp familien Gonzales, så familien Solanos og så videre. Innen vi kom frem til kirkebygningen, var lastebilen fylt ikke med jord, men med siste-dagers-hellige.

Noen folk som bodde i nærheten, syntes det var veldig morsomt å se over 20 menn, kvinner og barn i hvite skjorter og slips eller søndagskjoler komme veltende ut av en støvete lastebil. Naboer kom ut hver søndag bare for å more seg over synet. De lo av oss, men vi var ikke det minste forlegne. Vi var glade fordi vi skulle til kirken. Vi gjentok den «forestillingen» to ganger hver søndag gjennom alle 1960-årene.

Når bilen ikke kunne brukes, spaserte familien min. Også når det regnet eller var kaldt eller veldig varmt, gikk vi til fots, selv om det tok oss minst en time hver vei. Og på den tiden var det møter i Kirken både om formiddagen og ettermiddagen. Vi var alltid tilstede på begge.

Da jeg kom tilbake til Monterrey etter mange år, var hver eneste en av mine medpassasjerer i lastebilen fremdeles aktive i Kirken. Den opplevelsen forente oss og gjorde oss sterke. Jeg er fremdeles tilstede på alle mine møter. Hvordan kan jeg gjøre noe mindre nå enn jeg gjorde da?

Barn, gå på møtene. Gå til fots. Kom i bil. Kom i en lastebil. Men kom.