Bror Johns fasteoffer

Bror Johns fasteoffer

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Der var han – ved talerstolen. Jeg hadde aldri sett bror John i kirken før, langt mindre hørt ham bære vitnesbyrd. En måned senere kom han til kirken og bar sitt vitnesbyrd igjen.

Det hele begynte en søndag morgen under møtet i prestedømmets utøvende komité. Jeg var Unge menns president. Vi hadde nettopp lest i Kirkens instruksjonshåndbok, og biskopen satt stille og tenkte. Så så han opp og sa: «Jeg ønsker at våre brødre i Det aronske prestedømme skal begynne å samle inn fasteoffer fra mindre aktive medlemmer.» Han ba oss involvere lærerne og prestene.

Jeg ble forbauset. I Cape Town i Syd-Afrika bor de fleste medlemmene langt fra hverandre. Det tar omkring 35 minutter å kjøre fra den ene kanten av menigheten til den andre. De unge mennene hadde aldri samlet inn fasteoffer før fordi de ikke kunne gå til medlemmenes hjem – avstandene var for store, og vi var opptatt av deres sikkerhet.

Som komité utarbeidet vi en plan mens vi drøftet hvordan vi kunne overvinne disse hindringene. Eldstenes quorum gikk med på å gi brødre i oppdrag å ta med seg de unge mennene til flere hjem lørdag før hver fastesøndag. Vi delte menigheten inn i områder og ga hvert ledsagerpar i oppdrag å besøke noen få aktive familier og noen få mindre aktive. Vi innså at planen ville være en fin anledning for brødrene til å bli kjent med de unge og de unge til å motta veiledning fra eldstene.

Da vi presenterte planen for Unge menn, var de ivrige etter å prøve. Vi minnet dem på å ha på seg søndagsklær og at dette var en del av deres hellige ansvar for å våke over menigheten.

Jeg fikk i oppdrag å ta med meg min yngre bror, Andrew. Følgende lørdag oppsøkte vi alle på listen, men de fleste var ikke hjemme. Det siste medlemmet vi besøkte, var bror John, som vi ikke kjente godt.

Andrew kom seg ut av bilen, banket på døren og ventet. Han skulle akkurat til å gå tilbake til bilen da døren gikk opp. Andrew håndhilste på bror John og sa: «Hallo, jeg heter Andrew, og jeg kommer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I morgen er det fastesøndag, og biskopen har bedt oss besøke medlemmer for å motta eventuelle fasteofferbidrag man ønsker å gi.»

Han ga bror John en konvolutt. Bror John ble overrasket, men han gikk inn med konvolutten. Etter en liten stund kom han smilende ut fra huset. Høflig takket han Andrew og leverte konvolutten til ham. Jeg gikk ut av bilen, og vi pratet sammen en stund alle tre. Da vi dro, vinket bror John og sa: «Kom endelig tilbake neste måned.» Andrew var begeistret hele veien tilbake til kirken, der vi leverte konvoluttene våre til et medlem av biskopsrådet.

Neste måned passet vi på å besøke bror John. Også nå var han vennlig. Etter noen måneder begynte han å komme til kirken på fastesøndag. Lørdagsbesøkene våre minnet ham på søndagsmøtene, og han kom dagen etter.

Vi var begeistret da bror John ble aktiv i Kirken. Vi følte et spesielt bånd til ham. Ord kan ikke uttrykke gleden vi følte over at én sjel hadde kommet tilbake til folden. Innen få måneder kom han regelmessig, og snart ble han kalt til å virke i eldstenes quorumspresidentskap.

Høydepunktet for oss var da bror John ble bedt om å tale om tiende og offergaver på et nadverdsmøte. På slutten av talen fortalte han om Andrews første besøk.

Med tårevåte øyne sa han: «Andrew, du aner ikke hvilken innflytelse du hadde på meg den lørdagen da du kom til min dør med den blå konvolutten. Du mente kanskje at det var bortkastet tid, men jeg mottok velsignelser fordi du ga meg anledning til å betale fasteoffer. Din tjeneste er en av grunnene til at jeg er her i dag.»