Moses 1
    Footnotes

    Utdrag fra Mose bok

    Et utdrag av oversettelsen av Bibelen slik det ble åpenbart til profeten Joseph Smith, fra juni 1830 til februar 1831.

    Kapittel 1

    (Juni 1830)

    Gud åpenbarer seg for Moses — Moses blir forklaret — Satan konfronterer ham — Moses ser mange verdener som er bebodd — Verdener uten tall ble skapt av Sønnen — Guds gjerning og herlighet er å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.

    1 Guds ord som han atalte til bMoses en gang da Moses ble ført opp på et meget høyt fjell,

    2 og han a Gud bansikt til ansikt, og han talte med ham, og cGuds herlighet hvilte på Moses, derfor kunne Moses dtåle hans nærvær.

    3 Og Gud talte til Moses og sa: Se, jeg er aGud Herren Den Allmektige, og bUendelig er mitt navn, for jeg er uten dagers begynnelse eller års ende, og er ikke dette uendelig?

    4 Og se, du er min sønn, derfor ase, og jeg vil vise deg bmine henders gjerninger, men ikke alle, for mine cgjerninger er duten ende, og også mine eord, for de opphører aldri.

    5 Derfor kan intet menneske skue alle mine gjerninger uten at det ser all min herlighet, og intet menneske kan se all min herlighet og deretter forbli i kjødet på jorden.

    6 Og jeg har et verk for deg, Moses, min sønn, og du er i min aEnbårnes blignelse, og min Enbårne er og skal være cFrelseren, for han er full av dnåde og esannhet, men det er fingen Gud foruten meg, og alle ting er for mitt åsyn, for jeg gkjenner dem alle.

    7 Og nå, se, denne ene ting viser jeg deg, Moses, min sønn, for du er i verden, og nå viser jeg den for deg.

    8 Og det skjedde at Moses så og skuet den aklode hvorpå han var skapt, og Moses bskuet verden og dens ender og alle menneskenes barn som er og som var skapt, og han cundret og forundret seg storlig over dette.

    9 Og Guds nærvær trakk seg bort fra Moses så hans herlighet ikke hvilte på Moses, og Moses ble overlatt til seg selv. Og da han ble overlatt til seg selv, falt han til jorden.

    10 Og det skjedde at et tidsrom av mange timer gikk før Moses igjen fikk sin naturlige astyrke som menneske, og han sa til seg selv: Nå, av denne grunn vet jeg at bmennesket er intet, noe jeg aldri hadde forestilt meg.

    11 Men nå har mine egne øyne sett aGud, dog ikke mine bnaturlige, men mine åndelige øyne, for mine naturlige øyne kunne ikke ha skuet, for jeg ville ha cvisnet bort og domkommet i hans nærvær, men hans herlighet hvilte på meg, og jeg skuet hans eåsyn, for jeg ble fforklaret for hans åsyn.

    12 Og det skjedde at da Moses hadde sagt disse ord, se, da kom aSatan og bfristet ham og sa: Moses, menneskesønn, tilbe meg.

    13 Og det skjedde at Moses så på Satan og sa: Hvem er du? For se, jeg er en aGuds sønn i hans Enbårnes lignelse, og hvor er din herlighet så jeg skulle tilbe deg?

    14 For se, jeg kunne ikke se på Gud uten at hans herlighet hvilte på meg, og jeg ble aforklaret for hans åsyn. Men som et alminnelig menneske kan jeg se på deg. Er det ikke virkelig slik?

    15 Velsignet være min Guds navn, for hans Ånd har ikke helt forlatt meg, og hvor er ellers din herlighet, for den er mørke for meg? Og jeg kan skjelne mellom deg og Gud, for Gud sa til meg: aTilbe Gud, for ham alene skal du btjene.

    16 Vik bort, Satan, bedra meg ikke, for Gud sa til meg: Du er etter amin Enbårnes lignelse.

    17 Og han ga meg også bud da han ropte på meg fra den brennende atornebusk og sa: bPåkall Gud i min Enbårnes navn, og tilbe meg.

    18 Og Moses sa videre: Jeg vil ikke opphøre med å påkalle Gud, jeg har andre ting jeg vil spørre ham om, for hans herlighet har hvilt på meg, derfor kan jeg skjelne mellom ham og deg. Vik fra meg, Satan.

    19 Og nå, da Moses hadde sagt disse ord, ropte Satan med høy røst, raste mot jorden, befalte og sa: Jeg er den aEnbårne, tilbe meg.

    20 Og det skjedde at Moses begynte å frykte meget, og som han begynte å frykte, så han ahelvetes bitterhet. Men da han bpåkalte Gud, fikk han styrke, og han befalte og sa: Vik fra meg, Satan, for bare denne ene Gud, som er herlighets Gud, vil jeg tilbe.

    21 Og nå begynte aSatan å skjelve og jorden rystet, og Moses mottok styrke og påkalte Gud og sa: I den Enbårnes navn, vik fra meg, Satan.

    22 Og det skjedde at Satan ropte med høy røst, med gråt og jammer og atenners gnissel, og han vek bort, ja, fra Mose nærvær, så han ikke så ham.

    23 Og nå, om dette bar Moses vitnesbyrd, men på grunn av ugudelighet finnes det ikke blant menneskenes barn.

    24 Og det skjedde at da Satan hadde veket bort fra Moses, at Moses løftet sine øyne mot himmelen, og han var fylt av aDen Hellige Ånd som bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen.

    25 Og da han påkalte Guds navn, skuet han igjen hans herlighet, for den hvilte på ham, og han hørte en røst som sa: Velsignet er du, Moses, for jeg, Den Allmektige, har utvalgt deg, og du skal gjøres sterkere enn mange avann, for de skal adlyde din bbefaling som om du var cGud.

    26 Og se, jeg er med deg, ja, inntil dine dagers ende, for du skal abefri mitt folk, ja, mitt butvalgte cIsrael fra dtrelldom.

    27 Og det skjedde mens røsten ennå talte, at Moses løftet sine øyne og askuet jorden, ja, den ganske jord, og det var ikke en eneste av dens bestanddeler som han ikke så og skjelnet ved Guds Ånd.

    28 Og han skuet også dens innbyggere, og det var ikke en sjel som han ikke så, og han skjelnet dem ved Guds Ånd, og deres antall var stort — ja, utallige som sanden ved havets bredd.

    29 Og han skuet mange land, og hvert land ble kalt ajord, og de var bebodd.

    30 Og det skjedde at Moses påkalte Gud og sa: Fortell meg, jeg ber deg, hvorfor er disse ting slik, og av hva dannet du dem?

    31 Og se, Herrens herlighet hvilte på Moses så Moses sto i Guds nærvær og talte med ham aansikt til ansikt. Og Gud Herren sa til Moses: I min egen bhensikt har jeg skapt disse ting. Her er visdom, og den forblir hos meg.

    32 Og ved amin makts ord, som er min Enbårne Sønn som er full av bnåde og csannhet, har jeg skapt dem.

    33 Og averdener uten tall har jeg bskapt, og jeg skapte også dem i min egen hensikt, og ved Sønnen, som er min cEnbårne, skapte jeg dem.

    34 Og det aførste av alle mennesker har jeg kalt bAdam, som er cmange.

    35 Men til deg gir jeg bare en beretning om denne jord og dens innbyggere. For se, det er mange verdener som har gått bort ved min makts ord. Og det er mange som fremdeles består, og utallige er de for mennesket, men for meg er alle ting talte, for de er mine og jeg akjenner dem.

    36 Og det skjedde at Moses talte til Herren og sa: Vær barmhjertig mot din tjener, O Gud, og fortell meg om denne jord og dens innbyggere, og også om himlene, og da vil din tjener være tilfreds.

    37 Og Gud Herren talte til Moses og sa: aHimlene, de er mange, og kan ikke telles av mennesket, men for meg er de talte, for de er mine.

    38 Og som én jord og dens himler går bort, skal en annen komme, og det er aingen ende på mine gjerninger, ei heller på mine ord.

    39 For se, dette er min agjerning og min bherlighet — å tilveiebringe mennesket cudødelighet og devig liv.

    40 Og nå, Moses, min sønn, vil jeg tale til deg om denne jord på hvilken du står, og du skal askrive det som jeg skal si.

    41 Og på en dag når menneskenes barn skal akte mine ord for intet og ata mange av dem bort fra boken som du skal skrive, se, da vil jeg oppreise en annen blik deg, og cde skal igjen finnes blant menneskenes barn — blant så mange som vil tro.

    42 (Disse ord ble atalt til Moses på fjellet hvis navn ikke skal bli kjent blant menneskenes barn. Og nå tales de til deg. Vis dem ikke til noen uten til dem som tror. Slik er det. Amen.)