2007
Når vi vet at vi vet
November 2007


Når vi vet at vi vet

Andres vitnesbyrd kan gi støtet til og næring til et ønske om tro og vitnesbyrd, men til slutt må hver enkelt finne det ut for seg selv.

Bilde

For mange år siden ble en mann tiltalt for en alvorlig forbrytelse. Aktoratet presenterte tre vitner som alle hadde sett mannen begå forbrytelsen. Forsvarerne presenterte så tre vitner som ikke hadde sett ham begå forbrytelsen. Den enfoldige juryen var forvirret. Basert på antall vitner virket det for juryen som om bevisene var jevnt fordelt. Mannen ble frikjent. Det var naturligvis irrelevant at utallige millioner ikke hadde sett forbrytelsen. Det trengtes bare ett vitne.

I evangeliets geniale plan trengs det, når alt kommer til alt, bare ett vitne, men dette vitnet må være deg. Andres vitnesbyrd kan gi støtet til og næring til et ønske om tro og vitnesbyrd, men til slutt må hver enkelt finne det ut for seg selv. Ingen kan i lengden holde ut på lånt lys.

Det gjengitte evangelium er ikke noe sannere i dag enn da en enslig gutt kom ut fra Den hellige lund i 1820. Sannhet har aldri vært avhengig av hvor mange som godtar den. Da Joseph forlot lunden, var det bare ett menneske på jorden som kjente sannheten om Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Det er imidlertid nødvendig at hver enkelt finner det ut for seg selv og tar med seg dette brennende vitnesbyrd til det neste liv.

Da den 23 år gamle Heber J. Grant ble oppholdt som president for Tooele stav, fortalte han de hellige at han trodde at evangeliet var sant. President Joseph F. Smith, en rådgiver i Det første presidentskap, spurte: «Heber, du sa at du tror på evangeliet av hele ditt hjerte, … men du bar ikke vitnesbyrd om at du vet at det er sant. Vet du ikke hundre prosent sikkert at evangeliet er sant?»

Heber svarte: «Jeg gjør ikke det.» Joseph F. Smith snudde seg så til John Taylor, Kirkens president, og sa: «Jeg går inn for at vi nå i ettermiddag omgjør det vi gjorde i morges. Jeg tror ikke noen mann skulle presidere over en stav som ikke har fullkommen og vedvarende kunnskap om at dette verk er av Gud.»

President Taylor svarte: «Joseph, Joseph, Joseph, det vet [Heber] like godt som deg. Det eneste han ikke vet, er at han vet det.»

I løpet av noen uker forsto unge Heber J. Grant at han hadde et slikt vitnesbyrd, og gråt av takknemlighet for det fullkomne, vedvarende og absolutte vitnesbyrd han fikk.1

Det er stort å vite – og å vite at man vet – og at lyset ikke er lånt fra en annen.

For mange år siden presiderte jeg over en misjon med hovedkvarter i Midtvesten. En dag var jeg sammen med en håndfull misjonærer og snakket med en avholdt representant for et annet kristent trossamfunn. Denne milde mannen fortalte om sin egen religions historie og lære, og gjentok til slutt de kjente ordene: «Av nåde er dere frelst. Enhver mann og kvinne må utøve tro på Kristus for å bli frelst.»

En av de tilstedeværende var en ny misjonær. Han var helt ukjent med andre religioner. Han måtte stille spørsmålet: «Men hva skjer med det lille barnet som dør før det er gammelt nok til å forstå og utøve tro på Kristus?» Den lærde mannen bøyde hodet, så ned i gulvet og sa: «Det burde være et unntak. Det burde være et smutthull. Det burde finnes en måte, men det gjør det ikke.»

Misjonæren så på meg, og med tårer i øynene sa han: «Du store min, president, vi har virkelig sannheten, eller hva?»

Øyeblikket når man innser at man har et vitnesbyrd – når man vet at man vet – er sødmefylt og opphøyet. Hvis dette vitnesbyrdet næres, vil det hvile på oss som en kappe. Når vi ser lyset, blir vi omsluttet av det. Forståelsens lys blir tent i oss.

Jeg snakket en gang med en flott ung mann som ikke var medlem av Kirken, selv om han hadde deltatt på de fleste av våre møter i over et år. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde sluttet seg til Kirken. Han svarte: «Fordi jeg ikke vet om det er sant. Jeg tror det kan være sant, men jeg kan ikke stå og vitne, slik dere gjør: ”Jeg vet virkelig at det er sant.”»

Jeg spurte: «Har du lest Mormons bok?» Han svarte at han hadde lest i boken.

Jeg spurte om han hadde bedt om boken. Han svarte: «Jeg har nevnt den i mine bønner.»

Jeg fortalte min venn at så lenge han leste og ba på en nonchalant måte, ville han aldri noensinne finne det ut. Men hvis han ville sette av en tid til faste og inderlig bønn, ville sannheten brenne seg inn i hans hjerte, og han ville vite at han visste. Han sa ikke noe mer til meg, men fortalte sin hustru neste morgen at han skulle faste. Lørdagen etter ble han døpt.

Hvis dere vil vite at dere vet at dere vet, må dere betale en pris. Ingen andre enn dere kan betale denne prisen. Stedfortredere kan utføre ordinanser, men ikke få et vitnesbyrd for noen.

Alma omtalte sin omvendelse med følgende vakre ord: «Jeg har fastet og bedt i mange dager så jeg kunne vite disse ting selv, og nå vet jeg selv at de er sanne, for Gud Herren har tilkjennegitt det for meg» (Alma 5:46).

Når man har fått et vitnesbyrd, får man også et brennende ønske om å bære vitnesbyrd for andre. Da Brigham Young kom opp av dåpens vann, sa han: «Herrens ånd var med meg, og det føltes som om mine ben ville fortæres i meg hvis jeg ikke talte til folket… Den første tale jeg noensinne hadde holdt, varte i over en time. Jeg åpnet munnen og Herren fylte den.»2 Akkurat som et bål ikke kan brenne uten en synlig flamme, kan et vitnesbyrd ikke vedvare uten at det blir uttrykt.

Brigham Young sa senere om Orson Pratt: «Om bror Orson ble kuttet i biter, ville hver bit rope ut: “Mormonismen er sann”.»3 Far Lehi berømmet sin edelmodige sønn Nephi med følgende ord: «Men se, det var ikke han, men det var Herrens Ånd som var i ham, som åpnet hans munn til å tale så han ikke kunne lukke den» (2. Nephi 1:27).

Muligheten til og ansvaret for å bære vitnesbyrd finnes først og fremst i familien. Våre barn skulle kunne huske lyset i våre øyne, lyden av vårt vitnesbyrd i sine ører og den følelse de har i sitt hjerte når vi bærer vitnesbyrd for våre mest dyrebare tilhørere om at Jesus virkelig var Guds egen Sønn og at Joseph var hans profet. Våre etterkommere må vite at vi vet fordi vi sier det til dem ofte.

Kirkens første ledere betalte en høy pris for å innlede denne evangelieutdelingen. Kanskje får vi møte dem i neste liv og lytte til deres vitnesbyrd. Hva vil vi si når vi blir kalt til å vitne? Det vil være åndelige spedbarn og åndelige kjemper i neste liv. Evigheten er en lang tid å leve uten lys, særlig hvis vår ektefelle og våre etterkommere også lever i mørke fordi det ikke var noe lys i oss, og andre derfor ikke fikk tent sine lamper.

Vi skulle gå ned på kne hver morgen og kveld og be Herren inderlig om at vi aldri må miste vår tro, vårt vitnesbyrd eller vår dyd. Det trengs bare ett vitne, men det må være oss selv.

Jeg har et vitnesbyrd. Det ivrer etter å bli uttrykt. Jeg bærer vitnesbyrd om at den levende Guds kraft finnes i denne kirken. Jeg vet hva jeg vet, og mitt vitnesbyrd er sant. I Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se Heber J. Grant: Gospel Standards, red. G. Homer Durham (1941), 191-93.

  2. I Deseret News, 3. aug. 1870, s. 306.

  3. President Brigham Young’s Office Journal, 1. okt. 1860, Brigham Young Office Files, Kirkens arkiver, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige; tegnsetning og bruk av store bokstaver modernisert.