Hvorfor er vi medlem av den eneste sanne kirke?
Den mest verdifulle kraft vi kan ha, er den skatt som et personlig vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus er.
Hvorfor er vi medlem av den eneste sanne kirke? Selv om jeg ikke kan besvare dette spørsmålet for alle Kirkens 13 millioner medlemmer, ønsker jeg å uttrykke fra mitt hjerte noen svar som trolig vil stemme overens med deres egne svar.
Evighetens rikdommer
«Se, den som har evig liv, er rik» (L&p 6:7).
Rikdom var ikke en del av min barndom. Vi var en familie på fem: min far og fire søsken. Min mor hadde gått bort da jeg var fem år gammel. Min fars beskjedne inntekt gikk med til å kjøpe mat. Innkjøp av klær ble utsatt i det lengste.
En dag kom jeg litt urolig til min far og sa: «Pappa, hvorfor kan du ikke kjøpe sko til meg? Se på disse. De er utslitt, og man kan se stortåen min gjennom hullet.»
«Det skal vi ordne,» svarte han, og fant frem svart skokrem og pusset skoene blanke. Senere sa han: «Nå er det i orden, gutten min.»
«Nei,» svarte jeg, «man kan fremdeles se stortåen min.»
«Det kan også ordnes,» sa han. Igjen fant han frem skokremen og tok litt på tåen min, og snart skinte den akkurat som skoene mine. Slik lærte jeg tidlig i livet at lykke ikke er avhengig av penger.
Med tiden lærte misjonærene oss om det gjengitte evangeliums rikdommer, om frelsesplanen og om evige familier. Vi ble døpt, og da min far tok fatt på sitt kall som distriktspresident, var hans første mål å reise til templet og motta de velsignelser som ville komme på grunn av dette offeret. Reisen på nesten 8000 km tok 15 dager. Det var en reise preget av vanskeligheter og tilbakeslag, dårlige veier og ukomfortable busser. Vi kjente ikke engang den veien vi skulle kjøre, men vi hadde stort håp på grunn av de ordinansene vi skulle delta i.
Da vi ankom byen Mesa i Arizona, kjørte vi gjennom en allé, og i enden av den kunne vi se Herrens hus, opplyst og vakkert. Jeg husker gleden som fylte våre hjerter. Vi brøt alle ut i sang og lovprisning, og tårene rant nedover kinnene til mange av de hellige.
I templet knelte vi senere som familie for å høre de vakre løftene om en evig familie, med visshet om at vår mor, selv om hun ikke var tilstede, nå ville være vår mor i evigheten, og vi følte den fred som følger av å vite av at man er en evig familie.
Løftet om evig liv ga oss evighetens rikdommer! «Se, den som har evig liv, er rik» (L&p 6:7).
Det gjengitte prestedømme
Jesu Kristi kirke er en kirke av prester, «et kongelig presteskap, et hellig folk» (1. Peter 2:9).
Den gjenopprettede kirke gir til hvert hjem en prestedømsbærer med Guds kraft til å velsigne. Jeg har ofte hatt gleden av å høre den lave, søte stemmen til et barn hjemme som sier: «Pappa, kan du gi meg en velsignelse?» og så legge mine hender på hans eller hennes hode i stunder med smerte og vanskeligheter og uttale lindrende og helbredende velsignelser og se prestedømmets kraft øve sin innflytelse, og dagen etter igjen få høre den lille stemmen si: «Takk, pappa, jeg sov godt i natt.» Vi behøver ikke gå ut og lete etter noen som har denne kraften – den finnes blant oss! Tenk for en velsignelse det er å kunne lære våre barn dette prinsippet! Dette er den eneste kirke i verden som tilbyr familier slike velsignelser.
Gjennom denne kraft kunne jeg ordinere hver av mine sønner til prestedømmet, og slik gi dem Guds kraft til å forrette hans ordinanser.
Dette er også grunnen til at jeg er medlem av denne kirken: at prestedømmets kraft igjen finnes på jorden, til og med i våre hjem.
Vårt personlige vitnesbyrd
Den mest verdifulle kraft vi kan ha, er den skatt som et personlig vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus og hans forsonende kraft er.
Et vitnesbyrd kommer til oss når vi lever verdig og søker det i bønn. «Og Ånden skal bli gitt dere ved troens bønn» (L&p 42:14), sa Herren gjennom profeten Joseph.
Da min sønn Daniel var seks år gammel, så han at jeg var bekymret fordi jeg skulle delta på en stavskonferanse. Jeg var usikker på hva jeg skulle undervise om. Han kom bort til meg og sa: «Pappa, det er da enkelt.» Det er sånn barn ser på alt mulig.
«La oss nå se, gutten min,» sa jeg. «Siden det er enkelt, kan vel du fortelle meg hva jeg skal tale til dem om.»
«Tal til dem om bønn,» sa han.
«Det er et godt emne,» sa jeg, «men de har hørt mange taler om bønn. Hva kan jeg fortelle dem som er nytt?»
«Det er også enkelt, pappa. Først sier du: ”Før dere begynner å snakke til deres himmelske Fader, må dere tenke over hva dere vil si til ham.”
«Det virker som en strålende idé,» svarte jeg. «Og så?»
«Når dere har tenkt gjennom det, så si det til ham! Når dere er ferdige, må dere vente og se om han har noe å fortelle dere.»
Gjennom våre bønner taler Ånden til vår ånd og vitner om at vår Frelser virkelig lever.
Jeg er full av undring over den kjærlighet min Frelser Jesus Kristus viste ved å komme ned fra de himmelske herskapsboliger til en verden hvor de fleste forkastet hans budskap, og selv om de ikke hadde makt til å ta hans liv, dømte de ham til døden. Kristus betalte for mine synder, for mine sykdommer, lidelser og sorger. Hans smerte var ubeskrivelig. Lukas sier bare at «svetten hans ble som bloddråper» (Lukas 22:44).
Dette er den aller viktigste grunnen til at jeg er medlem av Kirken – at Den hellige ånd har trengt inn i mitt hjerte og bekreftet for meg at Kristus lever, at han er min Frelser, at han har betalt for mine synder og at han har beredt veien slik at om jeg lever i henhold til hans forskrifter, kan jeg nyte alle andre lovede velsignelser.
For noen uker siden gikk også min far bort, og jeg føler nå større takknemlighet enn noensinne til min Gud for hans læres rikdom og skjønnhet.
For at familielivet kan fortsette bakenfor dødens terskel. For at prestedømmet er blitt gjengitt til jorden. Og for at Ånden har talt til min ånd og gitt meg et vitnesbyrd om at min Frelser Jesus Kristus lever, og at jeg, på grunn av hans forbønn, kan få leve sammen med ham hvis jeg er trofast. Av disse og andre grunner er jeg medlem av den eneste sanne kirke på jordens overflate, og dette vil jeg være evig takknemlig for. I Jesu Kristi navn. Amen.