Bra, bedre, best
Vi må avstå fra enkelte gode ting for å kunne velge andre som er bedre eller best, fordi de utvikler tro på Herren Jesus Kristus og styrker vår familie.
Når det gjelder de fleste av oss, forventes det mer av oss enn vi kan klare. Som forsørgere, som foreldre, som funksjonærer og medlemmer i Kirken står vi overfor mange valg angående hva vi vil gjøre med vår tid og andre ressurser.
I.
Vi skulle begynne med å innse at bare fordi noe er bra, er ikke det tilstrekkelig grunn til å gjøre det. Antallet bra ting vi kan gjøre går langt utover den tid vi har tilgjengelig til å gjøre dem. Noen ting er bedre enn gode, og det er disse tingene som skulle få førsteprioritet i vårt liv.
Jesus forklarte dette prinsippet hjemme hos Marta. Mens hun var «travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand» (Lukas 10:40), satt hennes søster Maria «ved Jesu føtter og lyttet til hans ord» (v. 39). Da Marta klaget over at hennes søster hadde overlatt alt arbeidet til henne, ga Jesus Marta ros for det hun gjorde (v. 41), men forklarte at «ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne» (v. 42). Det var prisverdig at Marta gjorde seg «strev og uro med mange ting» (v. 41), men det var mer «nødvendig» å lære evangeliet av Mesterlæreren. Skriftene inneholder også andre læresetninger om at noen ting er bedre enn andre (se Apostlenes gjerninger 20:35; Alma 32:14-15).
Noe jeg opplevde som barn, fikk meg til å innse at noen valg er gode, mens andre er bedre. I to år bodde jeg på en gård. Vi dro sjelden til byen. Julehandelen ble gjort gjennom en postordrekatalog. Jeg satt i mange timer og bladde gjennom den. For landsens familier den gangen var katalogsidene som kjøpesenteret eller Internett er for oss i dag.
Det var noe med noen av katalogsidene som gjorde at jeg festet meg ved dem. Det var tre kvalitetsnivåer, bra, bedre og best. For eksempel var noen herresko merket bra ($ 1.84), noen bedre ($ 2.98) og noen best ($ 3.45)1.
Når vi vurderer forskjellige alternativer, skulle vi huske at det ikke holder at noe er bra. Andre valg er bedre, og atter andre er best. Selv om et alternativ kan være dyrere, kan dets langt større verdi gjøre det til det beste av alle alternativene.
Tenk over hvordan vi bruker vår tid på de valgene vi tar når det gjelder å se på TV, spille videospill, surfe på Internett eller lese bøker eller blader. Naturligvis er det bra å se sunn underholdning eller å innhente interessant informasjon. Men ikke alt av den karakter er verdt den store porsjonen av vårt liv som vi vier det. Noen ting er bedre, og andre ting er best. Da Herren ba oss søke lærdom, sa han: «Søk visdoms ord fra de beste bøker» (L&p 88:118; uthevelse tilføyd).
II.
Noen av våre viktigste valg angår familieaktiviteter. Mange forsørgere er bekymret over at deres yrke levner for liten tid til familien. Det finnes ingen enkel formel for denne prioriteringskonflikten. Jeg har imidlertid aldri hørt om en mann som har sett tilbake på sitt yrkesaktive liv og sagt: «Jeg brukte ikke nok tid på jobben.»
Når vi vurderer hvordan vi bruker tiden som familie, skulle vi være påpasselige så vi ikke bruker all vår tilgjengelige tid på ting som bare er bra, og etterlater liten tid til det som er bedre eller best. En venn tok med seg sin unge familie på en rekke turer i løpet av sommerferien, herunder besøk til minneverdige historiske steder. På slutten av sommeren spurte han sin tenåringssønn hvilken av disse gode sommeraktivitetene han likte best. Faren lærte av svaret, og det samme gjorde de han fortalte om det. «Det jeg likte best i sommer,» svarte gutten, «var den kvelden du og jeg lå på plenen og kikket på stjernene og snakket sammen.» Supre familieaktiviteter er kanskje bra for barn, men de er ikke alltid bedre enn tid på tomannshånd med en kjærlig far eller mor.
Den tid som brukes av barn og foreldre på gode aktiviteter som privattimer, lagidrett og andre skole- og klubbaktiviteter, må også vurderes nøye. Ellers kan barna få for mye på timeplanen sin, og foreldrene vil bli utslitt og frustrert. Foreldre skulle gå aktivt inn for å sette av tid til familiebønn, familiens skriftstudium, familiens hjemmeaften og til annet dyrebart fellesskap og tid på tomannshånd, som knytter en familie sammen og fokuserer barnas verdinormer om ting av evig verdi. Foreldre skulle formidle evangeliets prioriteringer gjennom det de gjør sammen med barna.
Familieeksperter har advart mot det de kaller «overbooking av barn». I siste generasjon har barna det mye travlere, og familien tilbringer langt mindre tid sammen. Blant mange opplysninger om denne foruroligende trenden finnes rapporter om at tiden til strukturert idrett har fordoblet seg, mens barnas fritid har blitt redusert med 12 timer i uken, og ustrukturerte utendørsaktiviteter har blitt redusert med 50 %.2
Antallet som svarer at «hele familien spiser middag sammen», har gått ned med 33 %. Dette er det mest bekymringsfulle, fordi den tiden en familie bruker på å spise måltider sammen hjemme, er den tydeligste indikatoren på barns fremtidige skoleprestasjoner og psykiske tilpasningsevne.3 Familiemåltider har også vist seg å være en sterk skanse mot at barna begynner å røyke, drikke eller bruke narkotika.4 Det ligger inspirert visdom i dette rådet til foreldre: Det barna egentlig ønsker seg til middag, er dere.
President Gordon B. Hinckley har inntrengende bedt oss «ivareta våre ansvarsoppgaver som foreldre som om alt i livet var avhengig av det, for alt i livet er faktisk avhengig av det». Han fortsatte:
«Jeg ber spesielt dere menn om å ta et øyeblikk og gjøre opp deres personlige status som ektemenn og fedre og som hjemmets overhode. Be om veiledning, om hjelp, og følg så Åndens hvisken så du kan bli rettledet i den viktigste av alle dine ansvarsoppgaver, for konsekvensene av ditt lederskap i hjemmet vil bli uendelige og evige.»5
Det første presidentskap har oppfordret foreldre til å vie «sin beste innsats til å undervise og oppfostre sine barn i evangeliets prinsipper… Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det i dette Gud-gitte ansvar.» Det første presidentskap har erklært at «uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle.»6
III.
Kirkens ledere skulle være klar over at Kirkens møter og aktiviteter kan bli for kompliserte og besværlige hvis en menighet eller stav prøver å få medlemmene til å gjøre alt som er bra og mulig i våre tallrike kirkeprogrammer. Prioritering er nødvendig også her.
Medlemmene av De tolv apostlers quorum har understreket viktigheten av å utvise inspirert dømmekraft med hensyn til Kirkens programmer og aktiviteter. Eldste L. Tom Perry forklarte dette prinsippet på vårt første verdensomspennende opplæringsmøte for ledere i 2003. Da han talte til de samme lederne i 2004, sa eldste Richard G. Scott: «Tilpass deres aktiviteter til deres lokale forhold og ressurser… Påse at grunnleggende behov blir dekket, men overdriv ikke og lag så mange gode ting at det grunnleggende blir skadelidende… Husk at meningen ikke er å forstørre det arbeidet som skal utføres, men å forenkle det.»7
På generalkonferansen ifjor advarte eldste M. Russell Ballard mot den forverring i familieforhold som kan bli resultatet når vi bruker for mye tid på ineffektive aktiviteter som gir lite åndelig næring. Han advarte mot å komplisere vår tjeneste i Kirken «med unyttige dekorasjoner og tillegg som tar altfor mye tid, koster for mye penger og tar for mye krefter… Instruksjonen om å foredle våre kall er ikke en befaling om å pynte på og komplisere dem. Å fornye er ikke nødvendigvis ensbetydende med å utvide, veldig ofte betyr det å forenkle… Det viktigste ved våre ansvarsoppgaver i Kirken,» sa han, «er ikke de statistikker som innrapporteres eller de møter som avholdes, men hvorvidt den enkelte – som betjenes en for en slik Frelseren gjorde – har blitt oppbygget og oppmuntret og til sist forandret.»8
Stavspresidentskaper og biskopsråd må utøve sin myndighet og luke ut den overdrevne og ineffektive travelheten som noen ganger fordres av medlemmene av deres staver og menigheter. Kirkens programmer skulle fokusere på det som er best (mest effektivt) til å nå de ønskede mål uten i urimelig grad å stjele av den tid familier trenger til sine «guddommelig pålagte plikter».
Her følger imidlertid en advarsel til familier. La oss si at Kirkens ledere reduserer den tid som kreves til Kirkens møter og aktiviteter, for å øke den tid som er tilgjengelig for at familien kan være sammen. Dette vil ikke oppnå den tilsiktede hensikt med mindre det enkelte familiemedlem – spesielt foreldre – aktivt går inn for å øke familiens tid sammen og tid på tomannshånd. Lagidrett og teknologileker som TV- eller dataspill, samt Internett, stjeler allerede mye av tiden til våre barn og ungdommer. Å surfe på Internett er ikke bedre enn å tjene Herren eller styrke familien. Noen unge menn og kvinner hopper over Kirkens ungdomsaktiviteter eller tid sammen med familien for å delta i fotballturneringer eller søke ulike former for underholdning. Noen unge mennesker morer seg til døde – en åndelig død.
Noen måter å bruke sin egen og familiens tid på er bedre, og andre er best. Vi må avstå fra enkelte gode ting for å kunne velge andre som er bedre eller best, fordi de utvikler tro på den Herre Jesus Kristus og styrker vår familie.
IV.
Her er noen andre illustrasjoner av bra, bedre og best:
Det er bra å tilhøre vår himmelske Faders sanne kirke og holde alle hans bud og utføre alle våre plikter. Men hvis dette skal kunne betegnes som «best», må det gjøres med kjærlighet og uten arroganse. Vi skulle, slik vi synger i en storartet salme, «krone [vårt] gode med broderskap»,9 og vise kjærlighet og omtanke for alle vi kommer i kontakt med.
For våre mange hundre tusen hjemmelærere og besøkende lærerinner vil jeg nevne at det er bra å besøke våre tildelte familier, det er bedre med et kort besøk hvor vi forklarer lære og prinsipper, og det er aller best om vi kan påvirke noen av dem vi besøker til det bedre. Dette samme mål kan anvendes på de mange møtene vi holder – bra å holde et møte, bedre å forklare et prinsipp, men best å faktisk hjelpe noen som et resultat av møtet.
Idet vi nærmer oss 2008 og et nytt studiekurs i våre quorumer i Det melkisedekske prestedømme og i Hjelpeforeningen, gjentar jeg vår påminnelse om hvordan vi bruker bøkene Læresetninger fra Kirkens presidenter. Mange år med inspirert arbeid ligger bak boken for 2008, som inneholder Joseph Smiths læresetninger, den profet som innledet denne evangelieutdeling. Dette er en milepæl blant Kirkens bøker. Tidligere har enkelte lærere bare kort nevnt leksjonen i boken og så holdt en selvvalgt leksjon. Det kan være en god leksjon, men dette er ingen akseptabel praksis. En lærer i evangeliet er kalt til å forklare det angitte temaet ut fra det inspirerte materialet som er gitt. Det beste en lærer kan gjøre med Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith, er å velge ut og sitere fra profetens ord om prinsipper som er spesielt tilpasset klassens behov, og deretter lede en klassediskusjon om hvordan de kan anvende disse prinsippene på sine egne omstendigheter.
Jeg vitner om vår himmelske Fader, hvis barn vi er og hvis plan har til hensikt å gjøre oss kvalifisert til «evig liv … den største av alle Guds gaver» (L&p 14:7; se også L&p 76:51-59). Jeg vitner om Jesus Kristus, hvis forsoning gjør det mulig. Og jeg vitner om at vi ledes av profeter, vår president Gordon B. Hinckley og hans rådgivere, i Jesu Kristi navn. Amen.