2007
Etter at vi har gjort alt vi kan
November 2007


Etter at vi har gjort alt vi kan

Vi, som medlemmer av Jesu Kristi kirke, har valgt å ikke være vanlige menn og kvinner.

Bilde

Jeg har hørt at ingen noensinne har dødd mens de har holdt tale på en generalkonferanse. Hvis det skjer i dag, beklager jeg det virkelig.

Mens jeg avtjente min verneplikt i Argentina, leste jeg en bok hvis forfatter jeg ikke husker. Han skrev: «Jeg velger å ikke være en vanlig mann. Jeg har rett til å bli noe utenom det vanlige, hvis jeg er i stand til det.»

Å være noe utenom det vanlige vil si å være vellykket, unik og fremragende.

Denne formuleringen har etset seg fast i mitt sinn og hjerte. Jeg følte den gang, som nå, at vi som medlemmer av Jesu Kristi kirke har valgt å ikke være vanlige menn og kvinner. De siste ordene, «hvis jeg er i stand til det», fikk meg til å tenke at det ikke er nok å bli døpt og bekreftet, men at vi må oppfylle og overholde den forpliktelse vi inngikk med Herren på denne minneverdige dagen.

Lehi sa følgende til sin sønn Jakob: «Derfor er menneskene fri i kjødet, og alt som er nødvendig for menneskene, er gitt dem. Og de er fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død ifølge djevelens fangenskap og makt, for han forsøker å gjøre alle mennesker ulykkelige likesom han selv er» (2. Nephi 2:27).

Vi søker utvilsomt frihet og evig liv. Vi skjelver bare ved tanken på å dø og bli djevelens fanger.

Nephi lærte oss tydelig hva vi skulle gjøre. Han sa: «Vi vet at det er ved nåde vi blir frelst etter at vi har gjort alt vi kan» (2. Nephi 25:23).

Jeg tror det første vi må tenke på for å gjøre «alt vi kan», er å omvende oss fra våre synder. Vi vil aldri kunne nå vårt guddommelige potensial hvis vi forblir i våre synder.

Jeg har gode minner fra den dagen jeg ble døpt som 8-åring. Jeg ble døpt i Liniers gren, i Kirkens første møtehus i Syd-Amerika. Da jeg kom hjem sammen med min familie etter dåpen, begynte min eldste bror å lekeslåss med meg, slik han ofte pleide. Jeg utbrøt: «Ikke rør meg! Jeg kan ikke synde!» Etter hvert som dagene gikk, innså jeg imidlertid at jeg umulig kunne holde meg syndfri resten av livet.

Det er vanskelig å tåle de lidelser som rammer oss, men den verste pine i livet er å lide konsekvensene av våre egne feil og synder som vi påfører oss selv.

Det er bare én måte å befri seg fra denne lidelsen på. Det er ved oppriktig omvendelse. Jeg lærte at hvis jeg kunne stå frem for Herren med et sønderknust hjerte og en angergiven ånd og føle bedrøvelse etter Guds sinn for mine synder, ydmyke meg og omvende meg, kunne han gjennom sitt mirakuløse sonoffer viske bort disse syndene og ikke mer komme dem i hu.

Den argentinske poeten José Hernández skrev følgende i sin kjente bok Martín Fierro:

Mennesket mister så mangt,

og finner det noen ganger igjen,

men det er min plikt å informere deg,

og dette bør du huske,

at når du mister din skamfølelse,

vil du aldri finne den igjen.

(La Vuelta de Martín Fierro, del 2 av Martín Fierro [1879], canto 32; bilingual red., trans. C. E. Ward [1967], 493).

Hvis vi ikke føler bedrøvelse etter Guds sinn på grunn av våre synder eller urettferdige handlinger, er det umulig for oss å holde oss på de fremragende menneskers vei.

Et annet viktig prinsipp å huske på når vi vil gjøre «alt vi kan», er å se etter og utnytte de muligheter som livet i evangeliet stadig gir oss og erkjenne at Herren har gitt oss alt vi har. Han står bak alt som er godt i vårt liv.

En annen ting som må være vårt permanente ansvar, er å gjøre «alt vi kan» for å dele lykkens evangelium med hele menneskeheten.

For en tid siden fikk jeg et brev fra bror Rafael Pérez Cisneros fra Galicia i Spania, hvor han fortalte meg om sin omvendelse. I brevet sto følgende:

«Jeg hadde ingen forståelse av meningen med livet eller hva familien egentlig er. Da jeg endelig slapp misjonærene inn i mitt hjem, sa jeg: “Jeg vil høre på deres budskap, men dere skal vite at ingenting kan få meg til å bytte religion.” Under dette første møtet lyttet mine barn og min hustru oppmerksomt. Jeg følte meg utenfor. Jeg var redd, og uten å tenke meg om gikk jeg til soverommet mitt. Jeg lukket døren og begynte å be fra dypet av min sjel, slik jeg aldri hadde bedt før: “Fader, hvis det er sant at disse unge mennene er dine disipler og har kommet for å hjelpe oss, vær så snill å la meg få vite det.” I samme øyeblikk begynte jeg å gråte som et lite barn. Tårene strømmet, og jeg følte en lykke jeg aldri hadde opplevd maken til. Jeg ble omsluttet av en glede og en lykke som gjennomtrengte min sjel. Jeg forsto at Gud besvarte min bønn.

Hele familien ble døpt, og vi ble velsignet med å bli beseglet i Sveits tempel, noe som gjorde meg til verdens lykkeligste mann.»

Jeg tror denne historien skulle motivere oss til å gjøre «alt vi kan» for å dele med andre de gledens velsignelser som følger av å etterleve lykkens evangelium.

Det siste prinsippet jeg vil nevne, er at vi skulle gjøre «alt vi kan» like til slutten av vår jordiske prøvestand. Vi har utvilsomt levende eksempler som president Gordon B. Hinckley og mange andre menn og kvinner, som fortsetter å tjene i en alder hvor andre kanskje ville føle det ubeleilig.

Da jeg var president for Spania Bilbao misjon, ble jeg imponert over kvaliteten på de medlemmene og misjonærene jeg møtte som førte verket videre med stor dyktighet og kjærlighet, i likhet med mange trofaste medlemmer av Kirken i andre deler av verden. Jeg vil uttrykke min oppriktige respekt og beundring for dem alle.

Herren har sagt at han «finner behag i å hedre dem som tjener [ham] i rettferdighet og sannhet inntil enden.

Stor skal deres lønn bli, og evig skal deres herlighet være» (L&p 76:5-6).

Måtte vi alltid ha Nephis ord i vårt sinn og hjerte:

«Våkn opp, min sjel! Synk ikke lenger sammen i synd…

… Min sjel vil fryde seg i deg, min Gud og min frelses klippe» (2. Nephi 4:28, 30).

Det er min ydmyke bønn at Herren må velsigne oss så vi kan gjøre alt vi kan på denne «usedvanlige» vei vi har valgt, som jeg vitner om at er sann, i Jesu Kristi navn. Amen.