Stenen som ble revet løs fra fjellet

President Gordon B. Hinckley

Herren er i ferd med å oppfylle sitt løfte om at hans evangelium skal være som stenen som ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender.

Mine kjære brødre og søstre, vi lever med et interessant fenomen. En solist synger den samme sangen om og om igjen. Et orkester spiller den samme musikken. En taler forventes imidlertid å komme med noe nytt hver gang han taler. Jeg skal bryte denne tradisjonen i dag, og i stor grad gjenta noe jeg har sagt ved en tidligere anledning.

Kirken har blitt en stor familie som er spredt ut over hele jorden. Det er nå over 13 millioner av oss i 176 land og territorier. Noe forunderlig og fantastisk er i ferd med å skje. Herren oppfyller sitt løfte om at hans evangelium skal være som stenen som ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender, som skulle rulle frem og fylle hele jorden, slik Daniel så i et syn (se Daniel 2:31-45; L&p 65:2). Et stort mirakel utspiller seg rett foran øyene våre.

Jeg vil føre dere 184 år tilbake til året 1823. Det var september måned – kvelden og natten den 21. til 22. september, for å være nøyaktig.

Den unge Joseph Smith hadde bedt før han la seg den kvelden. Han ba Herren om tilgivelse for sin lettsindighet. Noe mirakuløst hendte så. Han sier:

«Mens jeg således påkalte Gud, oppdaget jeg et lys som kom til syne i mitt rom, og det tiltok i styrke inntil rommet var lysere enn det er ved middagstid, da i samme øyeblikk en skikkelse viste seg ved min seng…

Han kalte meg ved navn og sa at han var et sendebud sendt til meg fra Guds nærhet, og at hans navn var Moroni, at Gud hadde et verk jeg skulle utføre, og at mitt navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål, eller at det skulle omtales både for godt og ondt blant alle folkeslag» (Joseph Smith – Historie 1:30, 33).

Gutten må ha blitt lamslått over det han hørte. For dem som kjente ham, var han bare en fattig, ulært bondegutt. Han hadde ingen rikdom. Hans naboer var i samme forfatning. Foreldrene hans strevde tungt som bønder. Området de bodde i var landlig og stort sett ukjent. De var ganske enkelt vanlige mennesker som prøvde å overleve gjennom hardt arbeid.

Likevel sa en Guds engel at Josephs «navn skulle nevnes for godt og ondt blant alle nasjoner, slekter og tungemål». Hvordan kunne det ha seg? Denne beskrivelsen viser til hele verden.

Når vi nå ser tilbake på de 177 årene siden Kirken ble organisert, forundres vi over det som allerede har hendt. Da Kirken ble organisert i 1830, var det bare seks medlemmer, bare en håndfull troende, som alle bodde i en stort sett ukjent landsby. I dag har vi blitt det fjerde eller femte største trossamfunn i Nord-Amerika, med forsamlinger i alle byer av betydning. Sions staver blomstrer i dag i alle delstater i USA, i alle provinser i Canada, i alle delstater i Mexico og i alle land i Mellom- og Syd-Amerika.

Det finnes forsamlinger over hele Storbritannia og Europa, hvor mangfoldige tusener har sluttet seg til Kirken i årenes løp. Dette verk har nådd de baltiske nasjoner, og videre nedover gjennom Bulgaria, Albania og andre områder av den delen av verden. Det favner over det vidstrakte Russland. Det strekker seg opp til Mongolia og hele veien ned gjennom de asiatiske landene og ut på øyene i Stillehavet, Australia og New Zealand, til India og Indonesia. Det blomstrer i mange land i Afrika.

Våre generalkonferanser sendes via satellitt og annet utstyr på 92 forskjellige språk.

Og dette er bare begynnelsen. Dette verk vil fortsette å vokse og rulle frem over hele jorden. Det må det gjøre hvis Moronis løfte til Joseph skal bli oppfylt.

Dette verk er unikt og storartet. Det er vesensforskjellig fra enhver annen religiøs lære jeg kjenner til.

Da Jesus vandret på jorden, sa han: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh. 17:3).

Da Joseph var 14 år gammel, hadde han en opplevelse i sitt strålende første syn som var annerledes enn noen annen nedtegnet opplevelse. Ikke på noe annet tidspunkt som vi har noen opptegnelse om, har Gud vår evige Fader og hans elskede Sønn, den oppstandne Herre, vist seg på jorden sammen.

Da Jesus ble døpt av Johannes i Jordan-elven, ble Guds røst hørt, men han ble ikke sett. På forklarelsens berg ble igjen Guds røst hørt, men det står ingen steder at han viste seg. Stefanus så Herren på Faderens høyre side, men de hverken talte til ham eller ga ham noen befaling.

Etter sin oppstandelse viste Jesus seg for nephittene på den vestlige halvkule. Den allmektiges røst ble hørt tre ganger idet den presenterte den oppstandne Kristus, men Faderen viste seg ikke.

Tenk hvor bemerkelsesverdig dette synet i 1820 var, da Joseph ba i skogen, og både Faderen og Sønnen viste seg for ham. En av disse talte til ham, kalte ham ved navn og sa, idet han pekte på den andre: «Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» (Joseph Smith – Historie 1:17).

Noe lignende hadde aldri hendt før. Man kan lure på hvorfor det var så viktig at både Faderen og Sønnen viste seg. Jeg tror det var fordi de innledet evangelieutdelingen i tidenes fylde, den siste evangelieutdeling, da elementene fra alle tidligere evangelieutdelinger skulle samles til ett. Dette skulle bli det siste kapittel i den lange krøniken om Guds handlemåte med jordens menn og kvinner.

Etter Frelserens død drev den kirken han hadde opprettet, ut i frafall. Følgende ord av Jesaja ble oppfylt: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt» (Jesaja 24:5).

Ettersom de var klar over viktigheten av å kjenne Guds sanne natur, hadde mennesker strevd for å finne en måte å definere ham på. Kyndige geistlige kranglet med hverandre. Da Konstantin ble kristen i det fjerde århundre, sammenkalte han et stort møte mellom lærde menn i håp om at de kunne komme frem til en felles forståelse angående Guddommens sanne natur. Alt de kom frem til var et kompromiss mellom forskjellige synspunkter. Resultatet var den nikenske trosbekjennelse i år 325 e.Kr. Denne og påfølgende trosbekjennelser har blitt bestemmende for læren om Guddommens natur for de fleste kristne i all ettertid.

Jeg har lest dem alle en rekke ganger. Jeg forstår dem ikke. Jeg tror ikke andre forstår dem heller. Jeg er sikker på at Herren også visste at mange ikke ville forstå dem. Derfor, i det uforlignelige synet i 1820, viste Faderen og Sønnen seg for den unge Joseph. De talte til ham med ord som kunne høres, og han talte til dem. De kunne se. De kunne snakke. De kunne høre. De var personer. De hadde følbare legemer. De var ikke fantasivesener. De var personer med kjødelige tabernakler. Av denne opplevelsen kommer vår unike og sanne forståelse av Guddommens natur.

Da er det ikke til å undre seg over at da Joseph skrev trosartiklene i 1842, begynte han med: «Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den hellige ånd» (Trosartiklene 1:1).

Som dere alle vet, kom det i årene som fulgte den reneste «sky av vitner», slik Paulus på profetisk vis beskrev det (se Hebreerne 12:1).

Først kom Moroni med platene som Mormons bok ble oversatt fra. For en bemerkelsesverdig ting dette var. Josephs historie om gullplatene var fantastisk. Den var vanskelig å tro og lett å komme med innsigelser mot. Kunne han ha skrevet den ut fra sin egen fantasi? Den er her, mine brødre og søstre, så alle kan se den, håndtere den og lese den. Ethvert forsøk på å forklare dens opprinnelse, annet enn den forklaring han ga, har falt på sin egen urimelighet. Han var stort sett uskolert, og likevel frembragte han på svært kort tid den oversettelsen som i publisert form er på over 500 sider.

Paulus stadfester at «på to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast» (2. Kor. 13:1).

Bibelen hadde stått alene i århundrer. Det er en dyrebar og storartet bok. Nå var det et annet vitne som stadfestet Kristi guddommelighet. Mormons bok er den eneste bok som noensinne er utgitt, så vidt meg bekjent, som inneholder et løfte om at alle som leser den ydmykt og ber angående den, vil få åpenbart ved Den hellige ånds kraft at den er sann (se Moroni 10:4).

Siden første gang den ble utgitt ved et landsens trykkeri i Palmyra, New York, er det trykt over 133 millioner eksemplarer. Den er oversatt til 105 språk. For ikke lenge siden ble den kåret til en av de 20 mest innflytelsesrike bøker som noensinne er utgitt i Nord-Amerika.

En førsteutgave ble nylig solgt for 105 000 dollar. Men den billigste pocketbokutgave er like verdifull for den leser som elsker dens språk og budskap.

Gjennom alle disse årene har kritikerne forsøkt å forklare den bort. De har uttalt seg mot den. De har latterliggjort den. Den har imidlertid overlevd dem alle, og dens innflytelse i dag er større enn noen gang i dens historie.

I denne begivenhetsrekken kom så gjengivelsen av prestedømmet, som ble overdratt av oppstandne personer som hadde det mens Frelseren vandret på jorden. Dette skjedde i 1829, da Joseph bare var 23 år gammel.

Etter å ha mottatt prestedømmet ble Kirken organisert 6. april 1830, da Joseph ennå ikke hadde fylt 25. Organisasjonen er også unik og skiller seg ut fra den tradisjonelle kristendom. Den drives overveiende av et legpresteskap. Frivillig tjeneste er det geniale ved den. Etter hvert som den har vokst og bredt seg utover, har mangfoldige tusen trofaste og dyktige menn ledet den frem.

I dag står jeg helt forundret over de storartede ting Gud åpenbarte til sin utvalgte profet, mens han ennå var ung og stort sett ukjent. Språket i disse åpenbaringene i seg selv overgår evnene til selv en høyt utdannet mann.

Religionsvitere utenfor vår tro, som ikke vil godta våre bemerkelsesverdige læresetninger, stiller seg uforstående til dette verks store fremgang, som påvirker mennesker over hele verden. Alt takket være profeten Joseph, seeren og åpenbareren, den Herre Jesu Kristi apostel, som ble forutordinert til å komme frem i denne generasjon som et redskap i Den allmektiges hender, for å gjengi til jorden det som Frelseren forkynte da han vandret langs veiene i Palestina.

Jeg bekrefter for dere i dag mitt vitnesbyrd om profeten Josephs kall, hans gjerninger og om at han beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod som martyr for den evige sannhet. Hver enkelt av dere kan bære vitnesbyrd om det samme. Dere og jeg står overfor det enkle spørsmål om vi vil godta sannheten av det første syn og det som fulgte. Hele denne kirkens gyldighet hviler på spørsmålet om dette er sant. Hvis det er sant, og det vitner jeg om at det er, så er det verk vi er engasjert i, det viktigste i verden.

Jeg vitner om at disse ting er sanne, og jeg nedkaller himmelens velsignelser over dere. Måtte himmelens luker åpnes og velsignelser bli øst ut over dere, slik Herren har lovet. Glem aldri at dette var hans løfte, og at han har makt og evne til å sørge for at det blir oppfylt. Dette ber jeg om idet jeg gir dere min velsignelse og min kjærlighet i vår Forløsers, den Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.