2007
Tre mål til å veilede dere
November 2007


Tre mål til å veilede dere

Deres innflytelse strekker seg langt utover dere selv og deres hjem, og berører andre over hele verden.

Bilde

I kveld har våre sjeler strukket seg mot himmelen. Vi har blitt velsignet med vakker musikk og inspirerte budskap. Herrens ånd er her.

Søster Julie Beck, Silvia Allred, Barbara Thompson – Gud være takket for deres kjære mødre og fedre, deres lærere, deres ungdomsledere og andre som så potensialet i dere.

For å omskrive en tanke:

Man vet aldri hva en pike er verdt,

man får bare vente og se.

Men enhver kvinne i en høy posisjon,

var en gang en pike som det.1

Det er et stort privilegium å få være sammen med dere. Jeg vet at i tillegg til dere som er samlet her i Konferansesenteret, er det mange tusen som ser og lytter til møtene via satellittoverføring.

Når jeg taler til dere, er jeg klar over at jeg som mann er i mindretall og må være forsiktig med hva jeg sier. Det minner meg om mannen som gikk inn i en bokhandel og ba ekspeditøren – en kvinne – om hjelp: «Har dere en bok med tittelen Mannen, kvinnenes herre?» Ekspeditøren så ham rett inn i øynene og sa sarkastisk: «Prøv fiction-avdelingen!»

Jeg forsikrer dere i kveld om at jeg respekterer dere, Kirkens kvinner, og er høyst klar over, for å sitere William R. Wallace, at «den hånd som beveger vuggen, er den samme som regjerer verden».2

I 1901 sa president Lorenzo Snow: «Hjelpeforeningens medlemmer har … hjulpet de lidende, de har slått sine kjærlige armer omkring de farløse og enkene, og de har holdt seg uplettet av verden. Jeg kan vitne om at det ikke finnes noen renere og mer gudfryktige kvinner i verden enn de som finnes i Hjelpeforeningen.»3

Som på president Snows tid er det, her og nå, besøk som skal gjøres, hilsener som skal overbringes og hungrende sjeler som skal mettes. Når jeg tenker på Hjelpeforeningen i dag, idet jeg taler til dere i ydmykhet, søker jeg vår himmelske Faders guddommelige veiledning.

I denne ånd har jeg følt det riktig å gi medlemmene av Hjelpeforeningen i hele verden tre mål å strebe etter:

  1. 1. Studer flittig.

  2. 2. Be oppriktig.

  3. 3. Tjen med glede.

La oss se nærmere på hvert av disse målene. For det første, studer flittig. Verdens Frelser sa: «Søk visdoms ord fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og også ved tro.»4 Han tilføyde: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg.»5

Et studium av Skriftene vil styrke vårt vitnesbyrd, i tillegg til våre familiemedlemmers vitnesbyrd. Våre barn i dag vokser opp omgitt av røster som oppfordrer dem til å oppgi det som er riktig og isteden trakte etter verdens fornøyelser. Med mindre de har en sikker grunnvoll i Jesu Kristi evangelium, et vitnesbyrd om sannheten og en fast beslutning om å leve rettferdig, er de mottakelige for slik innflytelse. Det er vårt ansvar å styrke og beskytte dem.

I faretruende grad blir våre barn i dag utdannet av mediene, herunder Internett. I USA sies det at gjennomsnittsbarnet ser på TV ca. fire timer hver dag, og en stor del av programmene er fylt med vold, bruk av alkohol og narkotika, og seksuelt innhold. Filmer og dataspill kommer i tillegg til de fire timene.6 Og statistikkene er noenlunde de samme for andre utviklede land. Budskapene som formidles på TV, i filmer og andre medier, er svært ofte stikk i strid med det vi ønsker at våre barn skal ta til seg og være glad i. Det er vårt ansvar ikke bare å lære dem å være sunne i ånd og lære, men også å hjelpe dem å holde seg slik, uavhengig av ytre krefter de måtte møte. Dette vil kreve mye mer tid og innsats fra vår side – og for å kunne hjelpe andre, trenger vi selv en stor grad av åndelig og moralsk mot til å motstå det onde vi ser på alle kanter.

Vi lever i den tid som ble omtalt i 2. Nephi, kapittel 9:

«Hvor selvgode, skrøpelige og tåpelige er ikke menneskene. Når de er lærde, tror de at de er vise og lytter ikke til Guds råd, for de setter det til side og innbiller seg at de vet alt best selv. Derfor er deres visdom tåpelighet, og den gavner dem ikke, og de skal forgå.

Men det er godt å være lærd hvis man lytter til Guds råd.»7

Vi trenger mot til å holde på våre normer på tross av verdens latterliggjørelse. President J. Reuben Clark jr., som i mange år var medlem av Det første presidentskap, sa: «Vi er ikke ukjent med tilfeller hvor mennesker som forutsettes å ha tro, … har følt at de må modifisere eller bortforklare sin tro eller nedbryte den ved å utvanne den, eller til og med late som de fornekter den, fordi de kunne bli latterliggjort av ikke-troende kolleger hvis de erklærer sin tro. Disse er hyklere.»8

Jeg kommer til å tenke på de mektige versene som finnes i 2. Timoteus i Det nye testamente, kapittel 1, vers 7 og 8:

«For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre.»

I tillegg til vårt studium av åndelige anliggender er timelig lærdom også helt uunnværlig. Ofte er fremtiden ukjent. Derfor er det nødvendig at vi forbereder oss på det uvisse. Statistikken viser at dere på et eller annet tidspunkt, på grunn av sykdom eller fordi ektemannen dør eller av økonomiske grunner, kan bli nødt til å innta forsørgerens rolle. Noen av dere har allerede denne rollen. Jeg oppfordrer dere på det sterkeste til å ta utdannelse – hvis dere ikke allerede gjør det eller har gjort det – så dere kan være forberedt på å forsørge familien hvis omstendighetene skulle tilsi det.

Deres talenter vil vokse når dere studerer og lærer. Dere vil bli bedre i stand til å hjelpe deres familie å lære, og dere vil ha fred i sinnet når dere vet at dere har forberedt dere til de eventualiteter dere kan møte i livet.

Jeg gjentar: Studer flittig.

Det andre målet jeg ønsker å nevne er: Be oppriktig. Herren sa: «Be alltid, og jeg vil utgyte min Ånd over deg, og stor skal din velsignelse være.»9

Det har kanskje aldri tidligere vært større behov for å be og å lære våre familiemedlemmer å be. Bønn er et forsvar mot fristelse. Det er gjennom oppriktig og inderlig bønn vi kan motta de nødvendige velsignelser og den støtte vi trenger for å klare oss gjennom denne noen ganger vanskelige og utfordrende reisen vi kaller jordelivet.

Vi kan lære våre barn og barnebarn viktigheten av bønn både ved ord og ved eksempel. Jeg vil dele med dere en leksjon i å undervise ved eksempel, beskrevet i et brev en mor har sendt meg om bønn. «Kjære president Monson. Av og til lurer jeg på om jeg betyr noe for mine barn. Spesielt siden jeg er enslig mor og har to jobber for å få endene til å møtes, kommer jeg noen ganger hjem til fullt kaos, men jeg gir aldri opp håpet.»

I brevet beskriver hun videre hvordan hun og hennes barn så på generalkonferansen, hvor jeg talte om bønn. Sønnen hennes sa: «Mor, du har allerede lært oss det.» Hun spurte: «Hva mener du?» Sønnen svarte: «Du har jo lært oss å be og vist oss hvordan, men forleden kveld kom jeg inn på rommet ditt for å spørre om noe, og fant deg på dine knær i bønn til vår himmelske Fader. Hvis han er så viktig for deg, vil han være viktig for meg.» Brevet ble avsluttet slik: «Jeg går ut fra at vi aldri vet hvilken innflytelse vi øver før et barn ser at vi selv gjør det vi har prøvd å lære ham å gjøre.»

For noen år siden, like før jeg skulle reise fra Salt Lake for å delta på årsmøtet til Amerikas guttespeidere i Atlanta, Georgia, bestemte jeg meg for å ta med meg nok eksemplarer av New Era til kanskje å kunne gi speiderlederne del i dette utmerkede tidsskriftet. Da jeg kom til hotellet i Atlanta, åpnet jeg pakken med blader. Jeg oppdaget at min sekretær, tilsynelatende uten noen spesiell grunn, hadde lagt to ekstra eksemplarer av juninummeret, som handlet om tempelekteskap, i pakken. Jeg la igjen de to bladene på hotellrommet, og delte som planlagt ut de andre bladene.

På årsmøtets siste dag hadde jeg svært liten lyst til å delta på den planlagte lunsjen, men følte at jeg måtte tilbake til rommet. Telefonen ringte idet jeg kom inn. Det var et medlem av Kirken som hadde hørt at jeg var i Atlanta. Hun presenterte seg og spurte om jeg kunne gi hennes 10 år gamle datter en velsignelse. Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og hun sa at hun og mannen, deres datter og deres sønn straks ville komme til hotellrommet mitt. Mens jeg ventet, ba jeg om hjelp. Applausen på årsmøtet ble byttet ut med den følelse av fred som ledsager bønn.

Så banket det på døren, og det ble mitt privilegium å møte en flott familie. Den 10 år gamle datteren gikk ved hjelp av krykker. På grunn av kreft hadde hun måttet amputere venstre ben. Likevel strålte hennes ansikt, og hennes tillit til Gud var urokkelig. En velsignelse ble gitt. Mor og sønn knelte ved sengen mens faren og jeg la våre hender på den vesle datteren. Vi ble ledet av Guds ånd. Dens kraft gjorde oss ydmyke.

Jeg følte tårene strømme nedover kinnene og ned på hendene mine, som hvilte på hodet til dette vakre Guds barn. Jeg snakket om evige ordinanser og opphøyelse som familie. Herren tilskyndet meg til å oppfordre denne familien til å dra til Guds hellige tempel. Etter velsignelsen fikk jeg vite at et slikt tempelbesøk var planlagt. Det ble stilt spørsmål angående templet. Jeg hørte ingen røst fra himmelen, og heller ikke så jeg et syn. Likevel kom følgende ord klart til mitt sinn: «Henvis til New Era.» Jeg kikket bort på kommoden, og der lå de to ekstra eksemplarene av tempelnummeret av New Era. Ett eksemplar ble gitt til datteren og det andre til hennes foreldre. Vi bladde gjennom dem sammen.

Familien sa farvel, og igjen var det stille i rommet. En takknemlig bønn kom lett, og igjen en fast beslutning om alltid å ha en plass til bønn.

Mine kjære søstre, be ikke om oppgaver tilpasset deres evner, men be om evner tilpasset deres oppgaver. Da er det ikke noe mirakel at oppgaven blir utført, men derimot er dere miraklet.

Be oppriktig.

Til slutt, tjen med glede. Dere er en mektig kraft til det gode, en av de sterkeste i hele verden. Deres innflytelse strekker seg langt utover dere selv og deres hjem, og berører andre over hele verden. Dere har hjulpet deres brødre og søstre på tvers av gater, byer, nasjoner, kontinenter og hav. Dere personifiserer Hjelpeforeningens motto: «Nestekjærlighet svikter aldri.»

Dere er naturligvis omgitt av anledninger til å tjene. Utvilsomt ser dere noen ganger så mange slike anledninger at dere kan føle dere en tanke overveldet. Hvor skal dere begynne? Hvordan kan dere klare alt sammen? Hvordan kan dere velge blant alle behovene dere ser, hvor og hvordan dere skal tjene?

Ofte er små tjenestegjerninger alt som skal til for å oppløfte og velsigne en annen – et spørsmål om en persons familie, noen få oppmuntrende ord, en oppriktig kompliment, et lite takkekort, en kort telefonsamtale. Hvis vi er observante og bevisste, og hvis vi handler i henhold til de tilskyndelsene som kommer til oss, kan vi utrette mye godt. Iblant er det imidlertid behov for mer.

Jeg fikk nylig høre om en barmhjertighetstjeneste som ble utført for en mor da hennes barn var veldig små. Hun var ofte oppe midt på natten for å dekke behovene til sine små, slik mødre pleier å gjøre. Ofte kom hennes venn og nabo over gaten innom dagen etter og sa: «Jeg så at lyset var på midt på natten, og jeg vet at du var oppe med barna. Jeg tar dem med meg hjem noen timer mens du tar deg en lur.» Denne takknemlige moren sa: «Jeg var så takknemlig for hennes kjærkomne tilbud at det ikke var før det hadde skjedd flere ganger at det slo meg at om hun hadde sett lyset på hos meg, så var det fordi hun selv var oppe med et av sine barn og trengte en lur like mye som jeg. Hun lærte meg en viktig lekse, og siden den gang har jeg prøvd å være like observant som hun var når det gjelder å se etter muligheter til å tjene andre.»

Utallige tjenestegjerninger utføres av den enorme hær av Hjelpeforeningens besøkende lærerinner. For noen år siden hørte jeg om to av dem som hjalp en sørgende enke, Angela, barnebarnet til et søskenbarn av meg. Angelas mann og en venn hadde vært på snøscootertur og blitt kvalt i et snøskred. Begge etterlot seg en gravid hustru – i Angelas tilfelle deres første barn, og i det andre tilfellet en hustru som ikke bare ventet barn, men også hadde en smårolling fra før. I begravelsen til Angelas mann sa biskopen at da han hadde fått høre om den tragiske ulykken, hadde han øyeblikkelig dratt hjem til Angela. Nesten i samme øyeblikk som han kom frem, ringte det på døren. Døren ble åpnet, og der sto Angelas to besøkende lærerinner. Biskopen sa at han observerte mens de så oppriktig uttrykte sin kjærlighet og medlidenhet med Angela. De tre kvinnene gråt sammen, og det var tydelig at disse flotte besøkende lærerinnene virkelig brydde seg om Angela. Slik kanskje bare kvinner kan, antydet de forsiktig – uten å bli spurt – nøyaktig hva slags hjelp de ville gi. At de ville være der så lenge Angela trengte dem, var innlysende. Biskopen uttrykte sin dype takknemlighet over å vite at de ville være en reell kilde til trøst for henne i dagene fremover.

Slike handlinger av kjærlighet og medlidenhet gjentas om og om igjen av denne kirkens storartede besøkende lærerinner – ikke alltid under like dramatiske omstendigheter, men uansett like oppriktig.

Jeg berømmer dere som med kjærlig omsorg og medfølende omtanke bespiser den sultne, kler den nakne og huser den hjemløse. Han som ser at en spurv faller til jorden, vil legge merke til slik tjeneste. Et ønske om å løfte, villighet til å hjelpe og vennlighet til å gi kommer fra et hjerte som er fylt av kjærlighet. Tjen med glede.

Vår kjære profet, president Gordon B. Hinckley, har sagt om dere: «Gud plantet i kvinner noe guddommelig som kommer til uttrykk i stillferdig styrke, i ynde, i fred, i godhet, i dyd, i sannhet, i kjærlighet.»10

Mine kjære søstre, måtte vår himmelske Fader velsigne hver enkelt av dere, gift eller enslig, i deres hjem, i deres familier, i selve livet – slik at dere kan bli verdige verdens Frelsers strålende hilsen: «Vel gjort, du gode og tro tjener!»11 Det ber jeg om og gir dere min velsignelse, og også James E. Fausts kjære hustru, hans elskede Ruth, som er her i kveld på forreste rad, og deres familie, i Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Se «Nobody Knows What a Boy Is Worth», i Best-Loved Poems of the LDS People, red. Jack M. Lyon og andre (1996), 19.

  2. «The Hand That Rocks the Cradle Is the Hand That Rules the World», i The World’s Best-Loved Poems, red. James Gilchrist Lawson (1955), 242.

  3. The Teachings of Lorenzo Snow, red. Clyde J. Williams (1984), 143.

  4. L&p 88:118.

  5. Johannes 5:39.

  6. American Academy of Pediatrics, «Television and the Family», 1, www.aap.org/family/tv1.htm.

  7. 2. Nephi 9:28-29.

  8. «Kirkens fastlagte kurs for utdannelse» (tale holdt under sommerskolen for Seminar, Institutt og Kirkens skolelærere i Aspen Grove, 8. aug. 1938), i James R. Clark, red., Messages of the First Presidency of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 6 bind (1965-75), 6:52.

  9. L&p 19:38.

  10. Teachings of Gordon B. Hinckley (1997), 387.

  11. Matteus 25:21.