2007
Den eneste sanne Gud og Jesus Kristus, som han utsendte
forrige neste

Den eneste sanne Gud og Jesus Kristus, som han utsendte

Vi mener det er selvinnlysende ut fra Skriftene at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er adskilte personer, tre guddommelige personer.

Som eldste Ballard nevnte tidligere på dette møtet, har ulike strømninger i vår tid gitt Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige stadig mer offentlig oppmerksomhet. Herren sa til sitt folk i fordums tid at dette siste dagers verk ville bli «et underlig og forunderlig verk»,1 og det er det. Men selv om vi innbyr alle og enhver til å granske dets under nærmere, er det én ting vi ikke ønsker at noen skal undres over – og det er hvorvidt vi er «kristne» eller ikke.

I det store og hele har kontroversen i denne forbindelse dreiet seg om to doktrinære spørsmål – vårt syn på Guddommen og vår tro på prinsippet om fortsatt åpenbaring, og at vi dermed har en åpen skriftlig kanon. Vi tar ikke opp dette fordi vi behøver å unnskylde vår tro, men vi ønsker ikke å bli misforstått. I ønske om å øke forståelsen og utvetydig erklære vår kristendom, vil jeg derfor i dag tale om det første av de to doktrinære spørsmål som jeg nettopp nevnte.

Vår første trosartikkel i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er: «Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd.»2 Vi tror at disse tre guddommelige personene tilsammen utgjør én Guddom, som er ett i hensikt, i manér, i vitnesbyrd, i misjon. Vi tror at de har den samme guddommelige barmhjertighet og kjærlighet, rettferdighet og nåde, tålmodighet, tilgivelse og forløsning. Jeg tror det er riktig å si at vi tror de er ett på enhver tenkelig måte av evig betydning, unntatt på den måten at de er tre personer i én felles «gudematerie», en treenighetsforestilling som aldri ble fremsatt i Skriftene fordi den ikke er sann.

Faktisk står det i ingen mindre kilde enn den betrodde Harper’s Bible Dictionary at «den formelle lære om treenigheten slik den ble definert av de store kirkemøtene i det fjerde og femte århundre, ikke er å finne i Det nye testamente».3

Enhver kritikk av at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke forfekter nåtidens kristne syn på Gud, Jesus og Den hellige ånd, kan derfor ikke dreie seg om vår vektlegging av Kristus, men må snarere være en erkjennelse (som også stemmer) av at vårt syn på Guddommen bryter med den kristne tradisjon i tiden etter Det nye testamente og vender tilbake til den lære Jesus selv forkynte. Det kan være på sin plass å si noen ord om historien etter Det nye testamente.

I år 325 e.Kr. innkalte den romerske keiser Konstantin til kirkemøtet i Nikea, for blant annet å ta opp det stadig mer aktuelle spørsmål om Guds «tre entiteter». Resultatet av kirkemenns, filosofers og kirkelige lederes opphetede meningsbrytning ble etter hvert kjent (etter 125 år og tre nye store kirkemøter)4 som den nikenske trosbekjennelse, med senere omformuleringer som den atanasianske trosbekjennelse. Disse ulike utviklingene og gjentakelsene av trosbekjennelser – og andre som kom gjennom århundrene – erklærte at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd var abstrakte, absolutte, oversanselige, kunne ta mange former, var evig sameksisterende og ukjennelige, uten legeme, lemmer eller følelser, og eksisterte utenfor tid og rom. I disse trosbekjennelsene er alle tre medlemmene adskilte personer, samtidig som de er ett vesen, det mye omtalte «treenighetens mysterium». De er tre adskilte personer, men likevel ikke tre Guder, men én. Alle tre personene er ubegripelige, men likevel er det én Gud som er ubegripelig.

Vi er i det minste enige med våre kritikere på dette ene punktet – nemlig at en slik formulering om treenigheten i sannhet er ubegripelig. Når et så forvirrende gudsbegrep ble påtvunget kirken, er det ikke til å undre seg over at en munk i det fjerde århundre utbrøt: «Akk og ve! De har tatt fra meg min Gud, … og jeg vet ikke hvem jeg skal tilbe eller henvende meg til.»5 Hvordan kan vi stole på, elske og tilbe, for ikke å snakke om strebe etter å ligne, en som er ubegripelig og ukjennelig? Hva med Jesu bønn til sin Fader i himmelen om at «dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus»?6

Vi ønsker ikke å bringe noens tro eller noen religions læresetninger i vanry. Vi viser alle den samme respekt for deres lære som vi ønsker de skal vise for vår. (Dette står også i en av våre trosartikler.) Men hvis noen påstår at vi ikke er kristne fordi vi ikke står inne for det fjerde eller femte århundres syn på Guddommen, hva da med de første kristne, som i mange tilfeller hadde sett den levende Kristus, og som heller ikke var av denne oppfatning?7

Vi mener det er innlysende ut fra Skriftene at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er adskilte personer, tre guddommelige personer, og legger til grunn slike utvetydige illustrasjoner som Frelserens store forbønn som jeg nettopp har nevnt, hans dåp som ble utført av Johannes, opplevelsen på Forklarelsens berg og Stefanus’ martyrdød – for å nevne bare fire.

Med disse kildene i Det nye testamente og andre8 friskt i minne, er det kanskje unødvendig å spørre hva Jesus mente da han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.»9 Ved en annen anledning sa han: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.»10 Om sine motstandere sa han: «Nå har de sett … og hater likevel både meg og min Far.»11 Dessuten ser vi naturligvis den alltid ærbødige underkastelse overfor sin Fader som fikk Jesus til å si: «Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god!»12 «Min Far er større enn jeg.»13

Hvem var det Jesus ba så inntrengende til i alle år, herunder forpinte rop som: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!»14 og «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg»?15 Å godta de beviser som finnes i Skriftene på at ellers fullkomment forente medlemmer av Guddommen likevel er adskilte og forskjellige personer, er ikke det samme som å forfekte polyteisme, men er snarere en del av den store åpenbaring Jesus kom for å overbringe angående guddommelige personers natur. Apostelen Paulus sa det best: «Kristus Jesus, … da han var i Guds skikkelse, … holdt det [ikke] for et røvet bytte å være Gud lik.»16

En annen grunn til at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige holdes utenfor kategorien kristne av noen, er at vi tror, i likhet med oldtidens profeter og apostler, på en legemliggjort – men utvilsomt herliggjort – Gud.17 Til de som kritiserer denne trosoppfatningen som er tuftet på Skriftene, vil jeg i det minste retorisk spørre: Hvis tanken på en legemliggjort Gud er motbydelig, hvorfor er da hele kristenhetens mest sentrale læresetninger og absolutt viktigste kjennetegn Herren Jesu Kristi legemliggjørelse, forsoning og fysiske oppstandelse? Hvis det å ha et legeme ikke bare er unødvendig, men ikke ønskelig for Guddommen, hvorfor forløste hele menneskehetens Forløser sitt legeme fra dødens favntak og graven, for slik å garantere at det aldri, hverken i tid eller evighet, igjen ville bli adskilt fra hans ånd?18 Enhver som forkaster tanken på en legemliggjort Gud, forkaster samtidig både den jordiske og den oppstandne Kristus. Ingen som hevder å være en sann kristen, vil ønske å gjøre dette.

Til alle innenfor rekkevidden av min røst som har vært usikre på om vi er kristne, bærer jeg dette vitnesbyrd. Jeg vitner om at Jesus Kristus i bokstavelig forstand er den levende Sønn av den i bokstavelig forstand levende Gud. Denne Jesus er vår Frelser og Forløser, som under veiledning fra Faderen, skapte himmel og jord og alt som i dem er. Jeg bærer vitnesbyrd om at han ble født av en mor som var jomfru, og at han mens han levde, utførte mektige mirakler som ble sett både av en mengde av hans disipler og hans fiender. Jeg vitner om at han hadde makt over døden fordi han var guddommelig, men at han frivillig underkastet seg døden for vår skyld fordi han også en stund var dødelig. Jeg erklærer at han ved frivillig å underkaste seg døden, påtok seg verdens synder og betalte en altomfattende pris for enhver sorg og sykdom, enhver hjertesorg og bedrøvelse, helt fra Adam og til verdens ende. Da han gjorde dette, overvant han både graven fysisk, og helvete åndelig, og satte den menneskelige familie fri. Jeg bærer vitnesbyrd om at han i bokstavelig forstand sto opp fra graven, og etter å ha steget opp til sin Fader for å fullføre oppstandelsesprosessen, viste han seg gjentatte ganger for hundrevis av disipler både i den gamle og den nye verden. Jeg vet at han er Israels Hellige, den Messias som en dag vil komme tilbake i sin endelige herlighet for å regjere på jorden som herrenes Herre og kongenes Konge. Jeg vet at det ikke er gitt noe annet navn under himmelen hvorved et menneske kan bli frelst, og at det kun er ved å stole fullt og helt på hans fortjeneste, barmhjertighet og evigvarende nåde19 at vi kan få evig liv.

Jeg vitner dessuten angående denne strålende lære, at som forberedelse for sin regjering i tusenårsriket, har Jesus allerede kommet, mer enn én gang, i legemliggjort og majestetisk herlighet. Våren 1820 gikk en 14 år gammel gutt som var forvirret over mange av de læresetningene som fremdeles forvirrer mye av kristendommen, inn i en lund for å be. Som svar på denne oppriktige bønn som ble holdt i så ung alder, viste Faderen og Sønnen seg som legemliggjorte, herliggjorte personer for den unge profeten Joseph Smith. Denne dagen markerte begynnelsen på gjengivelsen av den Herre Jesu Kristi sanne nytestamentlige evangelium og andre profetiske sannheter som er gitt helt siden Adam og frem til vår tid.

Jeg stadfester at mitt vitnesbyrd om disse ting er sant, og at himmelen er åpen for alle som søker den samme bekreftelse. Gjennom Sannhetens hellige ånd kan vi alle få kjenne «den eneste sanne Gud og ham [han] utsendte».20 Måtte vi etterleve deres læresetninger og være sanne kristne både i ord og i gjerning. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.

Noter

  1. Jesaja 29:14.

  2. 1. trosartikkel.

  3. Paul F. Achtemeier, red. (1985), 1099; uthevelse tilføyd.

  4. Konstantinopel, 381 e.Kr., Efesus, 431 e.Kr., Chalcedon, 451 e.Kr.

  5. Sitert i Owen Chadwick: Western Asceticism (1958), s. 235.

  6. Johannes 17:3, uthevelse tilføyd.

  7. For en grundig gjennomgang av dette emnet, se Stephen E. Robinson: Are Mormons Christian? 71-89; se også Robert Millet: Getting at the Truth, 2004, 106-22.

  8. Se for eksempel Johannes 12:27-30; Johannes 14:26; Romerne 8:34; Hebreerne 1:1-3.

  9. Johannes 5:19; se også Johannes 14:10.

  10. Johannes 6:38.

  11. Johannes 15:24.

  12. Matteus 19:17.

  13. Johannes 14:28.

  14. Matteus 26:39.

  15. Matteus 27:46.

  16. Filipperne 2:5-6.

  17. Se David L. Paulsen: «Early Christian Belief in a Corporeal Deity: Origen and Augustine as Reluctant Witnesses», Harvard Theological Review, bind 83, nr. 2 (1990), 105-16; David L. Paulsen: «The Doctrine of Divine Embodiment: Restoration, Judeo-Christian, and Philosophical Perspectives», Brigham Young University Studies, bind 35, nr. 4 (1996), 7-94; James L. Kugel: The God of Old: Inside the Lost World of the Bible (2003), xi-xii, 5-6, 104-6, 134-35; Clark Pinnock: Most Moved Mover: A Theology of God’s Openness (2001), 33-34.

  18. Se Romerne 6:9; Alma 11:45.

  19. Se 1. Nephi 10:6; 2. Nephi 2:8; 31:19; Moroni 6:4; JSO Romerne 3:24.

  20. Johannes 17:3.