Et kongelig prestedømme
Tiden og omstendighetene kan forandre seg, men kjennetegnene på en trofast bærer av Guds prestedømme forblir konstante.
Brødre, når jeg ser utover fra den ene enden til den andre av denne storslagne bygningen, kan jeg bare si at dere er et inspirerende skue. Det er forbløffende å tenke på at det i tusenvis av møtehus over hele verden sitter andre bærere av Guds prestedømme og ser denne sendingen via satellitt. Dere kommer fra forskjellige land og snakker mange språk, men en felles tråd binder oss sammen. Vi har blitt tiltrodd å bære prestedømmet og handle på vegne av Gud. Vi har fått en hellig tillit. Det forventes mye av oss.
Vi som bærer Guds prestedømme og hedrer det, er blant dem som har blitt holdt tilbake for denne spesielle tidsepoken. Apostelen Peter beskrev oss i annet kapitel av Peters første brev, niende vers: «Dette er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.»
Hvordan kan dere og jeg bli verdige denne betegnelsen, «et kongelig presteskap»? Hva kjennetegner en trofast sønn av den levende Gud? I kveld vil jeg at vi skal overveie noen av disse kjennetegnene.
Tiden og omstendighetene kan forandre seg, men kjennetegnene på en trofast bærer av Guds prestedømme forblir konstante.
Jeg vil først av alt foreslå at vi alle utvikler kjennetegnet perspektiv. En forfatter sa at historiens grind beveger seg på små hengsler, og det gjør også menneskenes liv. Hvis vi skal anvende dette prinsippet på vårt eget liv, kan vi si at vi er resultatet av mange små avgjørelser. Vi er med andre ord produktet av våre valg. Vi må utvikle evnen til å minnes fortiden, evaluere nåtiden og se hen til fremtiden for å kunne oppnå det som Herren ønsker at vi skal oppnå i livet.
Dere unge menn som bærer Det aronske prestedømme, skulle ha evnen til å se for dere at dere bærer Det melkisedekske prestedømme, og så forberede dere som diakoner, som lærere og som prester til å motta Guds melkisedekske prestedømme. Det er deres ansvar å være beredt når dere mottar Det melkisedekske prestedømme, til å ta imot et kall til å virke som misjonær og deretter utføre det. Å, som jeg ber om at alle gutter og alle menn må få kjennetegnet perspektiv.
Det andre prinsippet jeg vil vektlegge som kjennetegn på en trofast Guds prestedømsbærer, er kjennetegnet innsats. Det er ikke nok å ønske å gjøre innsatsen og å si at vi skal gjøre innsatsen. Vi må faktisk gjøre innsatsen. Det er ved å gjøre, ikke bare tenke, at vi kan nå våre mål. Hvis vi stadig utsetter våre mål, vil vi aldri oppleve å nå dem. En eller annen sa det slik: Lev kun for morgendagen, og du kommer til å ha en mengde tomme gårsdager i dag.1
I juli 1976 var løperen Garry Bjorklund fast bestemt på å kvalifisere seg for det amerikanske OL-lagets 10 000-meterløp under OL i Montreal. Halvveis i det krevende kvalifiseringsløpet mistet han imidlertid sin venstre sko. Hva ville dere og jeg ha gjort i en slik situasjon? Han kunne jo ha gitt opp og stanset. Han kunne ha skyldt på sin uflaks og mistet muligheten til å delta i sitt livs største løp, men denne mesterutøveren gjorde ikke det. Han løp videre uten den ene skoen. Han visste at han måtte løpe fortere enn noen gang tidligere. Han visste at hans konkurrenter nå hadde en fordel som de ikke hadde i begynnelsen av løpet. Han løp på denne koksgrusbanen med én sko på og én sko av, ble nummer tre og kvalifiserte seg for løpet og muligheten til å vinne gullmedaljen. Hans løpstid var hans bestenotering noensinne. Han gjorde den innsatsen han måtte for å nå sitt mål.
Som prestedømsbærere kan vi oppleve perioder i livet hvor vi vakler, hvor vi blir trette og leie eller hvor vi møter skuffelse eller sorg. Når dette skjer, håper jeg at vi vil holde ut og kjempe enda hardere i retning av vårt mål.
En eller annen gang vil vi alle bli kalt til en stilling i Kirken, enten som diakonenes quorumspresident, som sekretær for lærernes quorum, som prestedømsveileder, som klassens lærer eller som biskop. Jeg kunne ha nevnt flere, men dere forstår hva jeg vil frem til. Jeg var bare 22 år gammel da jeg ble kalt til biskop for sjette og syvende menighet i Salt Lake City. Med 1080 medlemmer i menigheten krevdes en hel del arbeid for å sørge for at alt som skulle gjøres ble tatt hånd om, og at alle medlemmene i menigheten følte seg inkludert og våket over. Selv om kallet var enormt i omfang, lot jeg det ikke overvelde meg. Jeg skred til verket, slik også andre gjorde, og gjorde alt jeg kunne for å tjene. Vi kan alle gjøre det samme, uavhengig av hvilket kall eller oppdrag det gjelder.
Ifjor bestemte jeg meg for å finne ut hvor mange boliger som fremdeles sto fra perioden mellom 1950 og 1955, da jeg virket som biskop i dette området. Jeg kjørte sakte rundt i hvert av kvartalene som en gang utgjorde menigheten. Jeg ble forbauset over å finne ut at av alle husene og leilighetskompleksene hvor våre 1080 medlemmer hadde bodd, var det bare tre boliger som fremdeles sto. Utenfor ett av husene var plenen overgrodd og trærne ubeskåret, og jeg fant ut at ingen bodde der. Av de andre to husene som fremdeles sto, var ett gjenspikret og ubebodd, mens det i det andre var et eller annet beskjedent forretningskontor.
Jeg parkerte bilen, slo av tenningen og bare satt der en lang stund. Jeg kunne se for meg hvert hus, hvert leilighetskompleks og hvert eneste medlem som hadde bodd der. Selv om hjemmene og bygningene var borte, var minnene om familiene som bodde i hver av boligene fremdeles veldig klare. Jeg tenkte på forfatteren James Barries ord om at Gud ga oss minner så vi kunne ha juniroser i livets desember.2 Jeg var meget takknemlig for muligheten til å virke i dette kallet. Vi kan alle få slike velsignelser hvis vi gjør vårt aller beste i våre oppdrag.
Kjennetegnet innsats kreves av alle prestedømsbærere.
Det tredje prinsippet jeg vil fremholde, er kjennetegnet tro. Vi må ha tro på oss selv og tro på vår himmelske Faders evne til å velsigne oss og veilede oss i våre bestrebelser. For mange år siden skrev forfatteren av en salme en vakker sannhet: «Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster.»3 La oss med andre ord sette vår lit til Herrens evne til å veilede oss. Vi vet at vennskap kan forandre seg, men Herren er konstant.
Shakespeare forklarte i sitt skuespill Henrik VIII denne sannheten gjennom kardinal Wolsey – en mann som nøt høy status og stor pomp og prakt på grunn av sitt vennskap med kongen. Da vennskapet tok slutt, ble kardinal Wolsey fratatt sin myndighet og mistet dermed sin prominens og anseelse. Han hadde oppnådd alt, for så å miste alt. I sin hjertesorg uttalte han en virkelig sannhet til sin tjener Cromwell. Han sa:
O, Cromwell, Cromwell,
hadde jeg kun tjent min Gud med halvparten av den nidkjærhet
jeg tjente kongen med, hadde han ei nå på mine gamle dager
støtt meg naken ut i fienders vold.4
Jeg tror vi finner kjennetegnet tro i ethvert hjerte som er her i kveld.
Jeg vil legge kjennetegnet dyd til på listen. Herren sa at vi alltid skulle la våre tanker være prydet med dyd.5
Jeg husker et prestedømsmøte i Tabernaklet i Salt Lake City mens jeg var bærer av Det aronske prestedømme. Kirkens president talte til prestedømmet, og han sa noe som jeg aldri har glemt. Kort fortalt sa han at menn som begår seksuelle eller andre synder, ikke gjør det i løpet av et lite øyeblikk. Han understreket at våre handlinger følger våre tanker, og når vi begår synd, er det fordi vi først har tenkt på å begå nettopp denne synden. Så sa presidenten at måten å unngå synd på, er å holde våre tanker rene. Skriftstedet forteller oss at slik vi tenker i vårt hjerte, slik er vi.6 Vi må ha kjennetegnet dyd.
Hvis vi skal være misjonærer i vår himmelske Faders rike, må vi være berettiget til Den hellige ånds veiledning, og vi har blitt fortalt at hans Ånd ikke vil bo i urene eller vanhellige tabernakler.
Til slutt vil jeg legge til kjennetegnet bønn. Ønsket om å kommunisere med sin himmelske Fader er et kjennetegn på en trofast Guds prestedømsbærer.
Når vi oppsender våre familiebønner og våre personlige bønner til Herren, så la oss gjøre det i tro på og med tillit til ham. La oss huske apostelen Paulus’ formaning til hebreerne: «For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»7 Hvis noen av oss har vært sene til å lytte til rådet om å be alltid, finnes ingen bedre tid å begynne enn nå. William Cowper erklærte: «Satan skjelver når han ser den svakeste av de hellige på sine knær.»8 De som mener at bønn kan være tegn på fysisk svakhet, skulle huske at en mann aldri er større enn når han ligger på sine knær.
Måtte vi alltid minnes:
Bønnen er sjelens dype trang,
tenkt eller sagt med ord,
berører strenger med en klang
som dypt i hjertet bor…
Ved deg vi alle ledes hjem,
du kjære Frelser stor.
Ved bønn du også nådde frem,
lær du oss bønnens ord.9
Når vi foredler kjennetegnet bønn, vil vi motta de velsignelser vår himmelske Fader har til oss.
Til slutt, måtte vi ha perspektiv. Måtte vi gjøre en innsats. Måtte vi være eksempler på tro og dyd og alltid gjøre bønn til en del av vårt liv. Da vil vi i sannhet bli et kongelig presteskap. Dette er min bønn, min personlige bønn i kveld, og den kommer fra mitt hjerte i Jesu Kristi navn. Amen.