Gud hjelper den trofaste prestedømsbærer
Budskapet kan komme som ord til ditt sinn eller som en følelse, eller begge deler. Men det vil … gi deg forsikring og rettledning om det du må gjøre.
I kveld tenker jeg på en gutt et eller annet sted i verden. Han lurer på om han kan gjøre det som kreves av en prestedømsbærer. Jeg var bekymret for det da jeg var 13-14 år.
Jeg hadde vokst opp på misjonsmarken hvor det bare var en liten gren, som hadde møter hjemme hos oss. Så flyttet familien min til et sted hvor det var staver og store menigheter, møtehus og quorumer av gutter som alle syntes å vite så mye mer enn meg om hva prestedømsbærere gjør. Jeg var nesten sikker på at jeg ville gjøre noe feil når det ble min tur til å forberede eller dele ut nadverden.
Jeg husker at jeg i frykt og desperasjon gikk utenfor møtehuset for å være alene. Jeg var bekymret. Jeg ba om hjelp og en smule forsikring om at jeg ikke ville gjøre noe feil når jeg skulle tjene Gud i hans prestedømme.
Det er nå mange år siden. Jeg har hatt Det melkisedekske prestedømme i over 50 år. Men de siste dagene har jeg bedt og på samme måte bønnfalt om hjelp og forsikring om at jeg ikke må feile i det kall jeg har fått til å virke i Det første presidentskap. Andre synes å være så mye mer egnet til å tjene og så mye bedre forberedt. Men da jeg ba denne gangen, tror jeg at jeg kunne føle et svar som antagelig ble sendt meg utenfor møtehuset til Yalecrest menighet for lenge siden. Det er det samme svaret som du kan forvente å få når du står overfor et kall til å tjene i prestedømmet som synes å ligge utenfor dine evner.
Budskapet kan komme som ord til ditt sinn eller som en følelse, eller begge deler. Men det vil inneholde minst tre ting som vil gi deg forsikring og rettledning om det du må gjøre i det tilsynelatende overveldende kallet.
For det første vil forsikringen komme ved et minne om situasjoner da vår himmelske Fader har hjulpet deg gjennom farer eller vanskeligheter. Det har skjedd i mitt tilfelle de siste dagene.
Da jeg var ung og ennå bodde i New Jersey, var det en gang en stor flokk rasende mennesker som samlet seg utenfor huset vårt. Mor gikk ut for å møte dem, og hun sto alene med alle disse menneskene som for meg så veldig farlige ut. Jeg kunne ikke høre hva hun sa, men etter en stund gikk de fredelig sin vei. Jeg husker ennå at jeg var vitne til et mirakel.
Fra eldre år har jeg et ferskere minne om en rasende menneskemengde som jeg ble kalt av Det første presidentskap til å møte, og som plutselig og uforklarlig ble grepet av en fredelig og forsonlig holdning. Jeg ble sendt for å tale til ledere og prester fra kirkesamfunn i USA som hadde kommet sammen i Minneapolis for å løse konkurranseproblemet kirkesamfunn imellom.
Da jeg kom, fikk jeg vite at jeg var oppsatt som taler. Mitt emne skulle være: Hvorfor det var nødvendig med en gjenopprettelse av den sanne kirke gjennom Joseph Smith. Jeg trådte inn i siste øyeblikk som erstatning for eldste Neal A. Maxwell.
Da jeg kom til byen kvelden før møtene og så igjennom programmet, ringte jeg til president Hinckley. Jeg fortalte ham at møtene skulle vare i tre dager, at det skulle holdes en rekke taler samtidig, og at de tilstedeværende kunne velge hvilket møte de ville være tilstede på. Jeg fortalte ham at hvis jeg fortalte sannheten, fryktet jeg at det ikke ville komme noen til min andre sesjon, og at jeg trolig ville komme snart hjem igjen. Jeg spurte hva han syntes jeg skulle gjøre. Han sa: «Bruk ditt beste skjønn.»
Jeg ba hele natten. Omkring daggry var jeg sikker på at det jeg skulle si om gjenopprettelsen, ikke var «dette er hva vi tror skjedde Joseph Smith og hvorfor vi tror det skjedde», men «dette er hva som skjedde Joseph Smith, og det er hvorfor Herren gjorde det». Denne natten fikk jeg ingen forsikring om utfallet, bare et klart påbud – sett i gang.
Til min forundring sto prestene i kø for å snakke med meg etter talen. Alle, den ene etter den andre, kom bort og fortalte i hovedsak det samme. De hadde alle på et eller annet tidspunkt i livet truffet et medlem av Kirken som de beundret. Mange av dem sa at de bodde i et område hvor stavspresidenten under en katastrofe hadde kommet til unnsetning for ikke bare sine egne medlemmer, men også hele samfunnet. De spurte om jeg kunne ta med hilsener og overbringe en takk til folk som ikke bare var ukjente for meg, men som jeg heller ikke hadde håp om noen gang å treffe.
Mot slutten av de tre dagene med møter kom det flere og flere for å høre budskapet om evangeliets gjengivelse og gjenopprettelsen av den sanne Jesu Kristi Kirke, ikke fordi de trodde på budskapet, men fordi de hadde vært vitne til folks godhet – gjenopprettelsens frukter.
Mens jeg har bedt disse siste nettene, har disse og andre minner strømmet til meg med en forsikring som denne: «Har jeg ikke alltid passet på deg? Tenk på de gangene jeg har ledet deg til hvilens vann. Husk de gangene jeg har dekket bord for deg like for dine fienders øyne. Husk, og frykt ikke for ondt.» (Se Salme 23.)
Så, til de nye diakonene: Husk. Han har alltid passet på dere helt fra barndommen av. Til de nye quorumspresidentene: Husk. Til dere fedre med barn som er en utfordring for dere: Husk, og frykt ikke. Det som er umulig for dere, er mulig med Guds hjelp i hans tjeneste. Og selv da dere var bitte små, og i årene siden, har han med sin kraft og Ånd gått foran dere og ved deres venstre side og ved deres høyre, når dere gikk i hans tjeneste (se L&p 84:88). Dere kan motta den samme forsikring om at Gud vil våke over dere hvis dere ber om det i tro. Jeg vet det.
Annen del av budskapet dere vil få når dere ber om hjelp i møte med en vanskelig oppgave, opplevde jeg grytidlig fredag morgen. Jeg hadde bedt, slik dere vil be, angående min overveldende utilstrekkelighet. Svaret kom svært tydelig, veldig direkte og virkelig irettesettende mens jeg ba. «Glem deg selv – begynn å be for dem du skal tjene.» Det utretter mirakler når det gjelder å få Den hellige ånd, det kan jeg vitne om.
Men vær forberedt på å glemme tiden når du ber. Du vil føle kjærlighet for dem du skal tjene. Du vil føle deres behov, deres håp, deres smerte, og det samme når det gjelder deres familie. Og mens du ber, vil sirkelen utvide seg mer enn du kan forestille deg, til folk som kanskje ikke tilhører quorumet eller familien, men til deres kjære over hele verden. Når du glemmer deg selv for å be for denne sirkelen av andre, vil din tjeneste forøkes i ditt hjerte. Den vil ikke forandre bare din tjenestegjerning, men også ditt hjerte. Det er fordi Faderen og hans elskede Sønn, som du er kalt til å tjene, kjenner og elsker så mange mennesker som din tjenestegjerning vil berøre, selv hvor få du kan synes de er.
Det tredje og siste budskapet du kan være oppmerksom på når du ber om hjelp i en vanskelig prestedømsoppgave, er dette – jeg fikk det også – gå til verks. Prestedømmets kraft er gitt deg for å velsigne andre. Og det betinger alltid at vi beveger oss ut og gjør noe, vanligvis noe som er vanskelig. Så du kan forvente, i tillegg til forsikringen om Guds hjelp og befalingen om å glemme deg selv, den tydelige tilskyndelsen fra Den hellige ånd om å gå ut og gjøre noe som er til velsignelse for en annen. Det kan være noe så innlysende som å gå med en bønn i hjertet for å besøke en person, en familie eller et quorumsmedlem som dere er tildelt. For en far kan det være å irettesette et av sine barn.
Enten det du skal gjøre er å irettesette eller undervise i Jesu Kristi evangelium, vil du klare det bedre hvis du husker hva suksess vil innebære. Du skal hjelpe vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, å gjøre evig liv mulig for dem du tjener. For å klare det må Ånden føre et vitnesbyrd inn i deres hjerte. Og vitnesbyrdet må lede dem til å velge å holde Guds bud, uansett hva som måtte komme av stormer og fristelser.
Har du dette i tankene, vil Ånden lede deg når du skal undervise og korrigere i kraft av prestedømmet. Du vil holde deg ren så du kan undervise med Ånden. Du vil be om at Ånden vil fortelle deg når du skal korrigere, hvordan du skal korigere og hvordan du skal vise større kjærlighet (se L&p 121:43-44). Uansett hva du gjør i din prestedømstjeneste, kan det utledes og måles ut fra hvor godt det kunne ha hjulpet eller hjalp vedkommende å etablere et vitnesbyrd om sannheten i sitt liv og hjerte som er tilstrekkelig til at forsoningen kan virke og fortsette å være virksom.
Du kan motta forsikring knyttet til din tjeneste. Du kan glemme deg selv og begynne å be for og være glad i dem du skal tjene. Og du kan velge hva du vil gjøre og se hvor godt du lykkes, ved i hvilken grad det forandrer hjertene til dem du tjener.
Men det vil aldri være lett for deg eller dem du tjener. Det vil alltid være smerte forbundet med tjeneste og den omvendelse som er nødvendig for å få forsoningens kraft til å forandre hjerter. Det ligger i det du er kalt til å gjøre. Tenk på Frelseren, i hvis tjeneste du er. På hvilket punkt i hans jordiske liv kan du se en situasjon som var lett for ham? Var det da lett det han ba sine disipler om? Hvorfor skulle det da noensinne være lett i hans tjeneste, eller for hans disipler?
Grunnen antydes i betegnelsen «et sønderknust hjerte», som dere har blitt undervist så vel om i dag. Skriftene omtaler noen ganger at folks hjerter bløtgjøres, men oftere er ordene som beskriver den tilstand vi søker personlig og for dem vi tjener, et «sønderknust hjerte». Det kan hjelpe oss å akseptere at vårt kall til å tjene og behovet for den omvendelse vi trenger og søker, ikke vil være lett. Og det hjelper oss å forstå bedre hvorfor vitnesbyrd må komme inn vårt folks i hjerter. Tro på at Jesus Kristus sonet for deres synder må synke inn i hjertet – et sønderknust hjerte.
La oss i kveld sammen bestemme oss for hva vi vil gjøre. Vi står alle, uansett hvilket kall vi måtte ha, overfor oppgaver som overgår vår egen styrke. Det gjør jeg, og det gjør dere. Det er slik av den enkle grunn at suksess er å få et vitnesbyrd inn i folks hjerte. Vi kan ikke få det til å skje. Selv Gud kan ikke tvinge det på noen.
Så hvis vi skal lykkes, må folk vi tjener, velge å akseptere Åndens vitnesbyrd i sitt hjerte. Ånden er rede. Men mange er ikke rede til å innby Ånden. Vår oppgave, som vi har makt til å utføre, er å innby Ånden i vårt liv, så folk vi tjener vil få et ønske om selv å få de Åndens frukter som de ser vi har.
Det leder meg til noen forslag til hva vi kan velge å gjøre, eller ikke gjøre. Noe som vi kan gjøre, innbyr Ånden. Noe tvinger Ånden til å trekke seg bort. Det vet dere av egen erfaring.
Ingen prestedømsbærer som vil lykkes, vil være likeglad med hvor han retter blikket. Å velge å se på bilder som vekker begjær, vil få Ånden til å trekke seg bort. Dere har blitt advart av eldste Clayton, slik dere alltid vil bli advart mot farene ved Internett og media som legger pornografiske bilder frem for oss. Men uanstendighet er nå så vanlig at det i det daglige liv krever disiplin – et bevisst valg om ikke å dvele ved noe som helst som får frem følelser i oss som vil avvise Ånden.
Den samme påpasselighet kreves med hensyn til det vi sier. Vi kan ikke håpe på å tale for Herren med mindre vi er omhyggelige med våre ord. Vulgaritet og banning krenker Ånden. På samme måte som uanstendighet synes å bli mer og mer vanlig, blir også vulgært språk og banning det. Det pleide å være slik at man bare på visse steder og blant visse grupper kunne høre misbruk av Herrens navn, vulgære ord og rå humor. Nå synes det å forekomme overalt, og at det for mange er sosialt akseptabelt der det én gang ikke var det.
Du kan bestemme deg for å forandre din egen talemåte – og det må du – selv om du ikke kan ha kontroll over det andre sier. Men jeg vet av egen erfaring at selv i en slik fryktelig situasjon kan du regne med Guds hjelp. For mange år siden var jeg offiser i flyvåpenet, og i to år delte jeg kontor med en oberst i Marinen, en oberst i Hæren og en barket sjøoffiser. De hadde lært seg et språk i krig og fred som virket frastøtende på meg, og jeg vet at det drev Den hellige ånd bort. Jeg var på den tiden distriktsmisjonær og prøvde om kveldene å dra ut for å finne folk og undervise dem ved Den hellige ånds innflytelse. Det var tungt. Jeg hadde bare løytnants grad. De var høyt overordnet meg. Jeg hadde ingen mulighet til å forandre språket deres. Men jeg ba om hjelp. Jeg vet ikke hvordan Gud gjorde det, men med tiden forandret språket deres seg. Langsomt forsvant banningen og deretter vulgaritetene. Bare når de drakk, dukket det opp igjen, men det var om kveldene, så jeg kunne unnskylde meg med misjonærarbeid.
Du kan ha minner som disse til å styrke din tro når livet byr på vanskeligheter. Gud hjelper den trofaste prestedømsbærer som bestemmer seg for ikke å se og si noe ugudelig, selv i en ugudelig verden. Det vil ikke være lett. Det er det aldri. Men du kan få oppfylt dette løftet, slik jeg vet at jeg kan få det oppfylt: «La også ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg» (L&p 121:45).
Jeg vitner om at jeg vet at dere og jeg bærer Guds prestedømme og at han vil besvare våre bønner med en kjærkommen forsikring og med hjelp til å tjene ham bedre. Dette lover jeg dere, og jeg vitner om det i Jesu Kristi navn. Amen.