En arv av oppmuntring
Jeg oppfordrer deg til å fortsette å strebe etter å kvalifisere deg til å vende tilbake til vår himmelske Fader og Jesus Kristus.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere på denne generalkonferansen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi har følt deres tro og deres kjærlighet hvor dere enn er. Vi har blitt oppbygget av den inspirerte undervisningen, de mektige vitnesbyrdene og den fantastiske musikken.
Jeg oppfordrer deg til å fortsette å strebe etter å kvalifisere deg til å vende tilbake til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Uansett hvor du er på paktens sti, vil du oppleve en kamp mot jordelivets fysiske prøvelser og Satans motstand.
Som mor fortalte meg da jeg klaget over hvor vanskelig det var: “Å, Hal, selvfølgelig er det vanskelig. Det skal det være. Livet er en prøve.”
Hun kunne si det rolig, selv med et smil, fordi hun visste to ting. Uansett kamp ville det viktigste være å komme hjem for å være sammen med sin himmelske Fader. Og hun visste at hun kunne klare det ved tro på sin Frelser.
Hun følte at han var nær henne. Da hun visste at hun var i ferd med å dø, snakket hun med meg om Frelseren mens hun lå på soverommet sitt. Det var en dør til et annet rom nær sengen hennes. Hun smilte og så på døren og snakket rolig om å få se Ham snart. Jeg husker fortsatt at jeg så på døren og forestilte meg rommet bak den.
Hun er nå i åndeverdenen. Hun klarte å holde blikket festet på belønningen hun ønsket til tross for mange år med fysiske og personlige prøvelser.
Arven av oppmuntring som hun etterlot seg, er best beskrevet i Moroni 7, hvor Mormon oppmuntrer sin sønn Moroni og hans folk. Det er en arv av oppmuntring til en etterslekt slik min mor ga til sin familie. Mormon videreformidlet denne arven av oppmuntring til alle som er fast bestemt på å kvalifisere seg, gjennom alle sine moralske prøver, til evig liv.
Mormon begynner i de første versene av Moroni 7 med et vitnesbyrd om Jesus Kristus, om engler og Kristi ånd, som gjør det mulig for oss å kjenne godt fra ondt og dermed være i stand til å velge det rette.
Han setter Jesus Kristus først, og det samme gjør alle som lykkes med å gi oppmuntring til dem som strever oppover på veien til sitt himmelske hjem:
“For ifølge Kristi ord kan intet menneske bli frelst uten å ha tro på hans navn. Derfor, hvis disse ting har opphørt, da har troen også opphørt, og menneskene befinner seg i en fryktelig tilstand, for det er med dem som om ingen forløsning hadde funnet sted.
Men se, mine elskede brødre, jeg bedømmer dere som bedre, for etter deres saktmodighet å dømme har dere tro på Kristus, for hvis dere ikke har tro på ham, da er dere ikke verdige til å bli regnet blant hans kirkes folk.”1
Mormon så saktmodighet som tegn på styrken i deres tro. Han så at de følte seg avhengige av Frelseren. Han oppmuntret dem ved å legge merke til denne troen. Mormon fortsatte å gi dem oppmuntring ved å hjelpe dem å forstå at deres tro og saktmodighet ville bygge opp deres forsikring og deres tillit til å kunne lykkes i sin kamp:
“Og videre, mine elskede brødre, vil jeg tale til dere om håp. Hvordan er det mulig for dere å komme til tro uten å ha håp?
Og hva er det dere skal håpe på? Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv, og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet.
Derfor, hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.
Og videre, se, jeg sier dere at han kan ikke ha tro og håp uten å være saktmodig og ydmyk av hjertet.”2
Mormon oppmuntrer dem så ved å vitne om at de er på vei til å motta sitt hjertes gave og bli fylt med Kristi rene kjærlighet. Han vever sammen for dem sammenhengen mellom tro på Jesus Kristus, saktmodighet, ydmykhet, Den hellige ånd og det faste håp om å oppnå evig liv. Han oppmuntrer dem på denne måten:
“For ingen er antagelig for Gud unntatt den som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og hvis et menneske er saktmodig og ydmyk av hjertet og bekjenner ved Den hellige ånds kraft at Jesus er Kristus, må han nødvendigvis ha kjærlighet, for hvis han ikke har kjærlighet, er han intet. Derfor må han nødvendigvis ha kjærlighet.”3
Når jeg ser tilbake, ser jeg nå hvordan denne gaven nestekjærlighet – Kristi rene kjærlighet – styrket, veiledet, oppholdt og forandret min mor i hennes kamp på veien hjem.
“Og kjærligheten er tålmodig og er velvillig og misunner ikke og blåser seg ikke opp, søker ikke sitt eget, blir ikke lett bitter, tenker intet ondt og gleder seg ikke over ugudelighet, men gleder seg ved sannheten. Den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.
Derfor, mine elskede brødre, hvis dere ikke har kjærlighet, er dere intet, for kjærligheten svikter aldri. Derfor, hold fast ved kjærligheten som er det største av alt, for alle ting skal svikte.
Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.
Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er, så vi kan ha dette håp, så vi kan bli renset likesom han er ren.”4
Jeg er takknemlig for oppmuntringen fra Mormons eksempel og undervisning. Jeg har også blitt velsignet ved min mors arv. Profeter fra Adam og ned til vår tid, har gjennom undervisning og ved eksempel, styrket meg.
Av hensyn til dem jeg kjenner personlig og deres familie, har jeg valgt å ikke prøve å snakke om detaljene i deres kamper eller snakke om deres store gaver offentlig. Men det jeg har sett, har oppmuntret meg og forandret meg til det bedre.
Med fare for å invadere hennes privatliv, vil jeg legge til en kort rapport om den oppmuntring jeg har fått fra min hustru. Jeg gjør det med forsiktighet. Hun er en privat person som hverken søker eller verdsetter ros.
Vi har vært gift i 60 år. Det er på grunn av denne erfaringen at jeg nå forstår betydningen av disse ordene i Skriftene: tro, håp, saktmodighet, å holde ut, ikke søke sitt eget, glede seg over sannhet, ikke tenke ondt og fremfor alt nestekjærlighet.5 På bakgrunn av den erfaringen kan jeg bære vitnesbyrd om at tilsynelatende ordinære mennesker kan ta til seg alle disse fantastiske idealene i sitt daglige liv på sin reise gjennom livets utfordringer.
Millioner av dere som lytter, kjenner slike mennesker. Mange av dere er slike mennesker. Vi trenger alle slike oppmuntrende eksempler og kjærlige venner.
Når du sitter sammen med noen som deres omsorgssøster eller bror, representerer du Herren. Tenk på hva han ville gjøre eller si. Han ville innby dem til å komme til ham. Han ville oppmuntre dem. Han ville legge merke til og rose at de har begynt på forandringene de vil måtte gjøre. Og han ville være det fullkomne eksempel for dem å etterligne.
Ingen kan gjøre det helt fullstendig ennå, men ved å lytte til denne konferansen kan du vite at du er på vei. Frelseren kjenner ditt strev i detalj. Han kjenner ditt store potensial til å vokse i tro, håp og nestekjærlighet.
Budene og paktene han tilbyr deg, er ikke prøver for å kontrollere deg. De er en gave for å løfte deg mot å motta alle Guds gaver og vende hjem til din himmelske Fader og Herren, som elsker deg.
Jesus Kristus betalte prisen for våre synder. Vi kan gjøre krav på det evig livs velsignelse hvis vi har nok tro på ham til å omvende oss og bli som et barn, rene og rede til å motta den største av alle Guds gaver.
Jeg ber om at du vil ta imot hans innbydelse og at du vil tilby den til andre av vår himmelske Faders barn.
Jeg ber for våre misjonærer over hele verden. Måtte de bli inspirert til å oppmuntre hver enkelt til å ha et ønske om og å tro at innbydelsen kommer fra Jesus Kristus gjennom hans tjenere som har påtatt seg hans navn.
Jeg vitner om at Han lever, og leder sin Kirke. Jeg er hans vitne. President Russell M. Nelson er Guds levende profet for hele jorden. Jeg vet at det er sant. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.