Varig disippelskap
Vi kan finne åndelig selvtillit og fred når vi styrker hellige vaner og gode rutiner som kan opprettholde og gi næring til vår tros bål.
I løpet av denne sommeren har over 200 000 av våre unge over hele verden vokst i tro på en av de hundrevis av ukelange samlingene For the Strength of Youth, eller FSY-konferanser. Siden de kom ut av isolasjon i forbindelse med pandemien, var det å delta for mange en handling i tro på Herren. Mange av de unge deltagerne syntes å følge en lignende kurve oppover mot dypere omvendelse. På slutten av uken spurte jeg dem: “Hvordan har det gått?”
Noen ganger sa de noe sånt som dette: “På mandag var jeg så irritert på mor fordi hun fikk meg til å dra og være med på dette. Jeg kjente ingen. Jeg trodde ikke det var noe for meg. Jeg trodde ikke at jeg ville få noen venner … Men nå er det fredag, og jeg har bare lyst til å bli her. Jeg ønsker bare å føle Ånden i mitt liv. Jeg ønsker å leve slik.”
De har alle sine egne historier å fortelle om øyeblikk med klarhet og åndelige gaver som strømmet gjennom dem og førte dem langs denne vekstkurven. Jeg ble også forandret denne sommeren av FSY, da jeg har sett Guds ånd uopphørlig respondere på de rettferdige ønskene i den enkeltes hjerte i denne store mengden ungdommer, som hver for seg fant mot til å stole på ham med en uke i hans varetekt.
I likhet med fargerike stålskip til sjøs, lever vi i et åndelig korroderende miljø hvor de mest skinnende overbevisningene oppmerksomt må vedlikeholdes, ellers kan de bli skadet, deretter korrodere og så smuldre hen.
Hvilke ting kan vi gjøre for å opprettholde ilden i vår overbevisning?
Opplevelser som FSY-konferanser, leirer, nadverdsmøter og misjoner kan bidra til å styrke vårt vitnesbyrd og bringe oss gjennom vekstkurver og åndelige oppdagelser til steder med relativ fred. Men hva må vi gjøre for å bli der og fortsette å “streve fremover med standhaftighet i Kristus” (2 Nephi 31:20) istedenfor å gå bakover? Vi må fortsette å gjøre de tingene som førte oss dit i første omgang, som å be ofte, fordype oss i Skriftene og yte oppriktig tjeneste.
For noen av oss kan det kreve utøvelse av å stole på Herren bare for å delta på nadverdsmøtet. Men når vi er der, kan den helbredende innflytelsen fra Herrens nadverd, tilføring av evangeliets prinsipper og næring fra kirkefamilien sende oss hjem på høyere grunn.
Hvor kommer kraften i å samles fysisk fra?
På FSY ble mer enn to hundre tusen av våre ungdommer bedre kjent med Frelseren ved å bruke en enkel formel for å komme sammen der to eller flere av dem var samlet i hans navn (se Matteus 18:20), for å engasjere seg i evangeliet og Skriftene, synge sammen, be sammen og finne fred i Kristus. Dette er en mektig resept for åndelig oppvåkning.
Denne spredte gruppen av brødre og søstre har nå dratt hjem for å finne ut hva det vil si å fortsatt “stole på Herren” (Ordspråkene 3:5; ungdomstemaet for 2022) når de er omgitt av larmen i en urolig verden. Det er én ting å “høre ham” (Joseph Smith – Historie 1:17) på et fredelig sted for ettertanke med Skriftene vidt åpne. Men det er noe helt annet å utøve vårt disippelskap i denne jordiske støyen av distraksjoner hvor vi må strebe etter å “høre ham” gjennom tåken av selvopptatthet og vaklende selvtillit. La det ikke være noen tvil: Vår ungdom viser hva helter er laget av når de bestemmer seg for å stå oppreist mot vår tids moralske omskiftninger.
Hva kan familien gjøre hjemme for å bygge videre på momentumet som skapes på Kirkens aktiviteter?
Jeg tjente en gang som ektemannen til Unge kvinners president på stavsplan. En kveld fikk jeg i oppgave å ordne småkaker i foajeen, mens min hustru holdt en temakveld i kirkesalen for foreldre og deres døtre, som forberedte seg til å delta på Unge kvinners leir uken etter. Etter å ha forklart hvor de skulle være og hva de skulle ta med, sa hun: “Tirsdag morgen, når dere slipper de søte jentene av ved bussen, klemmer dere dem godt. Og dere kysser dem farvel – for de kommer ikke tilbake.”
Jeg hørte noen gispe, og så innså jeg at det var meg. “Kommer de ikke tilbake?”
Men så fortsatte hun: “Når dere slipper av disse tirsdagsmorgen-jentene, vil de legge bak seg distraksjonene med færre ting og tilbringe en uke sammen der de vil lære og vokse og stole på Herren. Vi skal be sammen, synge og lage mat, og yte tjeneste sammen, og dele vitnesbyrd med hverandre, og gjøre de ting som gjør det mulig for oss å føle vår himmelske Faders ånd, hele uken, til det gjennomsyrer oss. Og på lørdag vil jentene dere ser gå av bussen, ikke være dem dere leverte på tirsdag. De vil være nye skapninger. Og hvis dere hjelper dem å fortsette fra dette høyere nivået, vil de forbløffe dere. De vil fortsette å forandre seg og vokse. Og det vil familien deres også.”
Den lørdagen skjedde akkurat det som hun forutsa. Da jeg lastet opp telt, hørte jeg min hustrus stemme i det lille skogs-amfiteateret hvor jentene hadde samlet seg før de dro hjem. Jeg hørte henne si: “Å, der er dere. Vi har sett etter dere hele uken. Våre lørdagsjenter.”
Sions trofaste ungdom reiser gjennom overveldende tider. Å finne glede i denne verden av profeterte omveltninger uten å bli en del av denne verden, med sin blindsone mot hellighet, er deres spesielle oppdrag. For omtrent hundre år siden, talte G. K. Chesterton nesten som om han så dette oppdraget som hjemme-sentrert og Kirke-støttet da han sa: “Vi må føle universet som en kjempes slott som skal stormes, og likevel som vår egen hytte, som vi kan vende tilbake til om kvelden” (Orthodoxy [1909], 130).
Heldigvis trenger de ikke å gå ut i strid alene. De har hverandre. Og de har dere. De følger en levende profet, president Russell M. Nelson, som leder med en seers vitende optimisme når han erklærer at denne tids store innsats – Israels innsamling – vil bli både storslått og majestetisk (se “Sions ungdom, kom nå alle” [verdensomspennende andakt for ungdom, 3. juni 2018], HopeofIsrael.ChurchofJesusChrist.org).
I sommer byttet min hustru Kalleen og jeg fly i Amsterdam, der jeg, mange år tidligere, var ny misjonær. Etter at jeg hadde strevd i månedsvis for å lære nederlandsk, landet KLM-flyet vårt, og kapteinen kom med en utydelig bekjentgjørelse over høyttaleranlegget. Etter et øyeblikks stillhet mumlet ledsageren min: “Jeg tror det var nederlandsk.” Vi kikket opp og leste hverandres tanker: “Alt var tapt”.
Men alt var ikke tapt. Mens jeg undret meg over de store stegene vi hadde tatt i tro da vi gikk gjennom denne flyplassen på vei til miraklene som ville regne ned over oss som misjonærer, ble jeg brått bragt tilbake til nåtiden av en levende, andpusten misjonær som skulle gå ombord i et fly hjem. Han presenterte seg og spurte: “President Lund, hva gjør jeg nå? Hva gjør jeg for å holde meg sterk?”
Vel, dette er det samme spørsmålet som våre ungdommer tenker på når de forlater FSY-konferanser, ungdomsleirer og tempelturer og når som helst de føler himmelens krefter: “Hvordan kan det å elske Gud bli til varig disippelskap?”
Jeg følte en svulmende kjærlighet til denne våkne misjonæren som tjente de siste timene av sin misjon, og i Åndens stillhet hørte jeg stemmen min sprekke da jeg ganske enkelt sa: “Du trenger ikke å bruke skiltet for å bære hans navn.”
Jeg ønsket å legge hendene på skuldrene hans og si: “Her er det du må gjøre. Dra hjem og vær akkurat dette. Du er så god at du nesten gløder i mørket. Din misjonsdisiplin og dine ofre har gjort deg til en fantastisk Guds sønn. Fortsett å gjøre hjemme det som har fungert så mektig for deg her. Du har lært å be og til hvem du ber og bønnens språk. Du har studert hans ord og blitt glad i Frelseren ved å prøve å bli ham lik. Du har elsket vår himmelske Fader slik han elsket sin Fader, tjent andre slik han tjente andre, og etterlevd budene slik han etterlevde dem – og når du ikke gjorde det, har du omvendt deg. Disippelskapet ditt er ikke bare et slagord på en t-skjorte – det har blitt en del av ditt liv som du målbevisst har levd for andre. Så dra hjem og gjør det. Vær det. Ta med deg dette åndelige momentumet inn i resten av ditt liv.”
Jeg vet at ved å stole på Herren Jesus Kristus og hans pakts sti, kan vi finne åndelig selvtillit og fred når vi styrker hellige vaner og gode rutiner som kan opprettholde og gi næring til vår tros bål. Måtte vi alle komme stadig nærmere disse varmende bålene og, uansett hva som måtte komme, bli værende. I Jesu Kristi navn. Amen.