Og de søkte å få se Jesus, hvem han var
Jeg vitner om at Jesus lever, at han kjenner oss og at han har kraften til å helbrede, til å forvandle og til å tilgi.
Brødre, søstre og venner, i 2013 ble min hustru Laurel og jeg kalt som misjonsledere i Tsjekkia og Slovakia misjon. Våre fire barn virket sammen med oss.1 Vi ble velsignet som familie med strålende misjonærer og gjennom de bemerkelsesverdige tsjekkiske og slovakiske hellige. Vi er glad i dem.
Da familien vår kom på misjonsmarken, fulgte noe eldste Joseph B. Wirthlin underviste, med oss. I en tale med tittelen “Det største bud” spurte eldste Wirthlin: “Elsker du Herren?” Hans råd til de av oss som ville svare ja, var enkelt og dyptgripende: “Tilbring tid med ham. Mediter over hans ord. Ta hans åk på dere. Legg vinn på å forstå og adlyde.”2 Eldste Wirthlin lovet så forvandlende velsignelser til dem som var villige til å gi tid og plass til Jesus Kristus.3
Vi tok eldste Wirthlins råd og løfte til hjertet. Sammen med våre misjonærer tilbragte vi lengre tid med Jesus da vi studerte Matteus, Markus, Lukas og Johannes i Det nye testamente og 3 Nephi i Mormons bok. På slutten av hvert misjonærmøte var vi tilbake i det vi omtalte som “de fem evangeliene”,4 der vi leste, drøftet, overveide og lærte om Jesus.
Det å tilbringe tid med Jesus i Skriftene forandret alt for meg, for Laurel og for våre misjonærer. Vi fikk en dypere forståelse av hvem han var og hva som var viktig for ham. Sammen så vi nærmere på hvordan han underviste, hva han underviste, hvordan han viste kjærlighet, hva han gjorde for å velsigne og tjene, hans mirakler, hvordan han reagerte på svik, hva han gjorde med vanskelige menneskelige følelser, hans titler og navn, hvordan han lyttet, hvordan han løste konflikter, den verden han levde i, hans lignelser, hvordan han oppmuntret til enhet og vennlighet, hans evne til å tilgi og helbrede, hans prekener, hans bønner, hans sonoffer, hans oppstandelse, hans evangelium.
Vi følte oss ofte som den “kortvokste” Sakkeus som løp for å klatre opp i et morbærtre da Jesus gikk gjennom Jeriko fordi vi, slik Lukas beskrev det, “søkte å få se Jesus, hvem han var”.5 Det var ikke Jesus slik vi ville eller ønsket at han skulle være, men snarere Jesus slik han egentlig var og er.6 Akkurat slik eldste Wirthlin hadde lovet, lærte vi på en svært reell måte at “Jesu Kristi evangelium forandrer oss. Det tar oss som jordens menn og kvinner og foredler oss til evighetens menn og kvinner.”7
Det var spesielle dager. Vi begynte å tro at “ingenting er umulig for Gud”.8 Hellige ettermiddager i Praha, Bratislava eller Brno og å få erfare Jesu kraft og virkelighet, fortsetter å resonnere i alt som vedrører vårt liv.
Vi studerte ofte Markus 2:1–12. Historien der er overbevisende. Jeg ønsker å lese en del av den direkte fra Markus, og deretter dele den slik jeg har lært å forstå den etter omfattende studium og drøfting med våre misjonærer og andre.9
“Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme.
Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem.
De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann.
På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på.
Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt!”
Etter en samtale med noen i folkemengden,10 ser Jesus på den lamme mannen og helbreder ham fysisk og sier:
“Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus.
Og han sto opp, tok straks båren og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.”11
Og nå historien slik jeg har lært å forstå den: Tidlig i sitt virke vendte Jesus tilbake til Kapernaum, en liten fiskerby på nordsiden av Genesaretsjøen.12 Han hadde nylig utført en rekke mirakler ved å helbrede de syke og drive ut onde ånder.13 Ivrige etter å høre og oppleve mannen som het Jesus, samlet landsbyboerne seg ved huset der det ryktes at han bodde.14 Mens de samlet seg, begynte Jesus å undervise.15
Boliger på den tiden i Kapernaum var enetasjes boliger med flatt tak, gruppert sammen.16 Taket og veggene var en blanding av sten, tømmer, leire og halmtak, med inngang via en liten trapp på siden av huset.17 Folkemengden vokste raskt i huset, fylte rommet der Jesus underviste, og spredte seg ut på gaten.18
Historien fokuserer på en mann “som var lam” og de fire vennene hans.19 Med lammelse følger det også ofte svekket styrke og skjelvinger.20 Jeg forestiller meg at en av de fire sier til de andre: “Jesus er i landsbyen vår. Vi vet alle om miraklene han har utført og dem han har helbredet. Hvis vi bare kan få vår venn til Jesus, kan han kanskje også bli gjort hel.”
Så hver av dem tar et hjørne av vennens matte eller seng, og begynner å bære ham gjennom de krokete, smale, ikke brolagte gatene i Kapernaum.21 Med verkende muskler runder de fire det siste hjørnet, for bare å oppdage at folkemengden, eller “trykket” som [de engelske] Skriftene kaller det, fra mengden som er samlet for å lytte, er så stort at det er umulig å nå frem til Jesus.22 Med kjærlighet og tro gir ikke de fire opp. De kravler i hast opp trappen til det flate taket og løfter forsiktig vennen sin og sengen hans med seg opp, bryter opp en åpning i taket over rommet der Jesus underviser, og firer ned vennen sin.23
Tenk på at midt i det som må ha vært et viktig undervisningsøyeblikk, hører Jesus en skrapelyd, ser opp og ser et hull i taket som blir større mens støv og halm faller ned i rommet. En lam mann på en seng senkes så ned til gulvet. På bemerkelsesverdig vis skjelner Jesus at dette ikke er en avbrytelse, men snarere noe som er av betydning. Han ser på mannen på sengen, tilgir offentlig hans synder og helbreder ham fysisk.24
Med denne beretningen fra Markus 2 i tankene, blir flere viktige sannheter tydelige om Jesus som Kristus. For det første, når vi prøver å hjelpe noen vi er glad i å komme til Kristus, kan vi gjøre det med tillit til at han har evnen til å lette syndens byrde, og å tilgi. For det annet, når vi bringer fysiske, følelsesmessige eller andre sykdommer til Kristus, kan vi gjøre det vel vitende om at han har kraft til å helbrede og trøste. For det tredje, når vi gjør en innsats som de fire for å bringe andre til Kristus, kan vi gjøre det forvisset om at han ser våre sanne hensikter og vil hedre dem på en passende måte.
Husk at Jesu undervisning ble avbrutt av at et hull kom til syne på taket. Istedenfor å refse eller avvise de fire som laget hullet for å ha forstyrret, forteller skriftstedet oss at “Jesus så deres tro”.25 De som så mirakelet, “ble … grepet av frykt, og de priste Gud som hadde gitt mennesker så stor en makt.”26
Brødre og søstre, la meg avslutte med ytterligere to observasjoner. Enten det er som misjonærer, omsorgspersoner, Hjelpeforenings-presidenter, biskoper, lærere, foreldre, søsken eller venner, er vi alle engasjert som siste dagers hellige disipler i arbeidet med å bringe andre til Kristus. Derfor blir egenskapene de fire vennene viste, verdt å overveie og etterligne.27 De er modige, tilpasningsdyktige, standhaftige, kreative, allsidige, håpefulle, besluttsomme, trofaste, optimistiske, ydmyke og utholdende.
I tillegg understreker de fire den åndelige betydningen av samhørighet og fellesskap.28 For å bringe vennen sin til Kristus, måtte hver av de fire bære sitt hjørne. Hvis én slipper taket, blir det vanskeligere. Hvis to gir opp, blir oppgaven praktisk talt umulig. Hver og en av oss har en rolle å spille i Guds rike.29 Når vi fyller denne rollen og gjør vår del, bærer vi vårt hjørne. Enten det er i Argentina eller Vietnam, Accra eller Brisbane, en gren eller en menighet, en familie eller misjonærledsager, har vi alle et hjørne å bære. Når vi gjør det, og hvis vi vil, velsigner Herren oss alle. Slik han så deres tro, vil han også se vår, og velsigne oss som et folk.
På forskjellige tidspunkter har jeg båret hjørnet på en seng, og til andre tider har jeg vært den som har blitt båret. En del av kraften i denne bemerkelsesverdige historien om Jesus, er at den minner oss på hvor mye vi trenger hverandre, som brødre og søstre, for å komme til Kristus og bli forvandlet.
Dette er noen av de tingene jeg har lært av å tilbringe tid med Jesus i Markus 2.
“Måtte Gud la oss være i stand til å [bære vårt hjørne], så vi ikke viker tilbake, så vi ikke frykter, men at vi kan være sterke i vår tro og besluttsomme i vårt arbeide, for å utføre Herrens hensikter.”30
Jeg vitner om at Jesus lever, at han kjenner oss og at han har kraften til å helbrede, til å forvandle og til å tilgi. I Jesu Kristi navn. Amen.