Generalkonferanse
Helhjertet
Generalkonferansen oktober 2022


Helhjertet

Vi skulle være Jesu etterfølgere, som glade og helhjertet er på vår egen personlige reise i disippelskapet.

Noen ganger hjelper det å vite hva man kan forvente.

Nær slutten av sitt virke fortalte Jesus sine apostler at det ville komme vanskelige tider. Men han sa også: “Se til at dere ikke lar dere skremme.”1 Ja, han ville dra, men han ville ikke la dem bli alene igjen.2 Han ville sende sin Ånd for å hjelpe dem å huske, stå fast og finne fred. Frelseren oppfyller sitt løfte om å være med oss, men vi må stadig se hen til ham for å gjenkjenne og nyte hans nærvær.

Kristi disipler har alltid opplevd vanskelige tider.

En god venn av meg sendte meg en gammel artikkel fra Nebraska Advertiser, en avis i Midtvesten i USA, datert 9. juli 1857. 3 Det sto: “Tidlig i dag morges dro en gruppe mormonere forbi på sin reise til Salt Lake. Kvinner (ikke særlig delikate må man si) slepte håndkjerrer som dyr, en kvinne snublet ned i den mørke gjørmen, noe som gjorde at det ble en liten pause i prosesjonen, små barn trasket av sted i sine rare fremmede kjoler og så like bestemt ut som sine mødre.”3

Jeg har tenkt mye på denne kvinnen, som var møkkete av gjørme. Hvorfor trakk hun kjerren alene? Var hun alenemor? Hva ga henne den indre styrken, motet, utholdenheten til å foreta en slik opprivende reise gjennom gjørmen, dra alle sine eiendeler i en håndkjerre til et ukjent hjem i ørkenen – og til tider bli spottet av tilskuere?4

President Joseph F. Smith talte om disse pionerkvinnenes indre styrke og sa: “Kunne dere lede en av disse kvinnene bort fra deres overbevisning angående Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige? Kunne dere formørke deres sinn når det gjaldt Joseph Smiths misjon? Kunne dere gjøre dem blinde for Jesu Kristi, Guds Sønns misjon? Nei, aldri i verden kunne dere det. Hvorfor? Fordi de visste det. Gud hadde åpenbart det for dem, og de forsto det, og ingen makt på jorden kunne vende dem bort fra det de visste var sant.”5

Brødre og søstre, å være slike menn og kvinner er kallet i vår tid – disipler som graver dypt for å finne styrken til å fortsette å trekke når de blir kalt til å gå gjennom villmarken, disipler med overbevisning som er blitt åpenbart til oss av Gud, Jesu etterfølgere som glade og helhjertet er på vår egen personlige reise i disippelskapet. Som Jesu Kristi disipler tror vi og kan vi vokse i tre viktige sannheter.

For det første, vi kan holde våre pakter, selv når det ikke er lett.

Når din tro, din familie eller din fremtid blir utfordret – når du lurer på hvorfor livet er så vanskelig når du gjør ditt beste for å etterleve evangeliet – husk at Herren ba oss om å forvente vanskeligheter. Vanskeligheter er en del av planen og betyr ikke at du har blitt forlatt. De er en del av hva det vil si å være hans.6 Han var tross alt “en smertenes mann, vel kjent med sykdom”.7

Jeg lærer at vår himmelske Fader er mer interessert i min vekst som en Jesu Kristi disippel, enn han er med min komfort. Jeg vil kanskje ikke alltid at det skal være slik – men slik er det!

Å leve i bekvemmelighet gir ikke kraft. Kraften vi trenger for å motstå vår tids hete, er Herrens kraft, og hans kraft strømmer gjennom våre pakter med ham.8 Å lene oss fremover i vår tro når vi står overfor sterk motvind – å strebe oppriktig hver dag for å gjøre det vi inngikk pakt med Frelseren at vi ville gjøre, selv om vi er slitne, bekymret og strever med urovekkende spørsmål og problemer – er gradvis å motta hans lys, hans styrke, hans kjærlighet, hans Ånd og hans fred.

Poenget med å gå på paktens sti er å nærme seg Frelseren. Han er poenget, ikke vår fullkomne fremgang. Det er ikke et kappløp, og vi må ikke sammenligne vår reise med andres. Selv når vi snubler, er Han der.

For det annet, vi kan handle i tro.

Som Jesu Kristi disipler forstår vi at tro på ham krever handling – spesielt i vanskelige tider.9

For mange år siden bestemte mine foreldre seg for å legge nytt teppe i huset. Kvelden før det nye teppet kom, ba mor brødrene mine om å fjerne møbler og ta bort teppene på soverommene, slik at det nye teppet kunne legges. Min den gang syv år gamle søster Emily sov allerede. Så mens hun sov fjernet de stille alle møblene fra rommet hennes, bortsett fra sengen, og tok deretter ut teppet. Vel, slik eldre brødre noen ganger gjør, bestemte de seg for å gjøre en skøyerstrek. De fjernet resten av eiendelene hennes fra skapet og fra veggene, slik at rommet var helt tomt. Så skrev de en lapp og festet den på veggen: “Kjære Emily, vi flyttet. Vi skriver om noen dager og forteller deg hvor vi er. Kjærlig hilsen din familie.”

Neste morgen da Emily ikke kom til frokost, gikk brødrene mine for å finne henne – der var hun, trist og alene bak en lukket dør. Emily reflekterte over denne opplevelsen senere: “Jeg var knust. Men hva ville ha skjedd hvis jeg bare hadde åpnet døren? Hva ville jeg ha hørt? Hva ville jeg ha luktet? Jeg ville ha visst at jeg ikke var alene. Jeg ville ha visst at jeg virkelig var elsket. Tanken slo meg aldri engang at jeg kunne gjøre noe med situasjonen min. Jeg bare ga opp og holdt meg på rommet mitt og gråt. Men hvis jeg bare ganske enkelt hadde åpnet døren.”10

Søsteren min gjorde en antagelse basert på det hun så, men det var ikke en gjenspeiling av hvordan ting faktisk var. Er det ikke interessant at vi, i likhet med Emily, kan bli så tynget av sorg eller smerte eller motløshet eller bekymring, ensomhet eller sinne eller frustrasjon at det ikke faller oss inn at vi kan gjøre noe, åpne døren og handle med tro på Jesus Kristus?

Skriftene er fulle av eksempler på menn og kvinner, Kristi disipler, som, når de sto overfor det umulige, ganske enkelt handlet – som reiste seg i tro og gikk.11

Til spedalske som søkte helbredelse, sa Kristus: “Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset.”12

De dro for å vise seg for prestene som om de allerede hadde blitt helbredet, og i prosessen, da de handlet, ble de det.

Jeg vil også si at hvis tanken på å handle midt i din smerte føles umulig, la din handling være å strekke deg ut for å få hjelp – til en venn, et familiemedlem, en leder i Kirken, en profesjonell. Det kan være et første skritt til håp.

For det tredje, vi kan være helhjertede og gledesfylte i vår hengivenhet13

Når det kommer vanskelige tider, prøver jeg å huske at jeg valgte å følge Kristus før jeg kom til jorden, og at utfordringer med min tro, min helse og min utholdenhet er en del av grunnen til at jeg er her. Jeg vil absolutt ikke la dagens prøvelse sette spørsmålstegn ved Guds kjærlighet til meg, eller la den vende min tro på ham til tvil. Prøvelser betyr ikke at planen svikter. De er en del av planen som har til hensikt å hjelpe meg å søke Gud. Jeg blir ham mer lik når jeg tålmodig holder ut, og forhåpentligvis, i likhet med ham, når jeg er i pine, ber mer inntrengende.14

Jesus Kristus var det fullkomne eksempel på å elske vår Fader av hele sitt hjerte, på å gjøre hans vilje, uansett pris.15 Jeg ønsker å følge hans eksempel ved å gjøre det samme.

Jeg blir inspirert av enkens helhjertede disippelskap, hun som kastet sine to skjerver i tempelkisten. Hun ga sitt alt.16

Jesus Kristus forsto hvor rikelig hennes alt var, der andre bare så hva hun manglet. Det samme gjelder hver enkelt av oss. Han ser ikke på det vi mangler som nederlag, men snarere som en mulighet til å utøve tro og vokse.

Konklusjon

Mine Jesu Kristi meddisipler, av hele mitt hjerte velger jeg å stå sammen med Herren. Jeg velger å stå sammen med hans utvalgte tjenere – president Russell M. Nelson og hans medapostler – for de taler for ham og er forvaltere av ordinansene og paktene som knytter meg til Frelseren.

Når jeg snubler, vil jeg fortsette å reise meg og stole på Jesu Kristi nåde og styrkende kraft. Jeg vil holde min pakt med ham og arbeide gjennom mine spørsmål ved å studere Guds ord, ved tro og med Den hellige ånds hjelp, hvis veiledning jeg stoler på. Jeg vil søke hans Ånd hver dag ved å gjøre de små og enkle tingene.

Dette er min disippelens vei.

Og inntil den dag når jordelivets daglige sår blir helbredet, vil jeg vente på Herren og stole på ham, hans tidsplan, hans visdom og hans plan.17

Arm i arm med dere ønsker jeg å stå sammen med ham for evig. Helhjertet. Når vi elsker Jesus Kristus av hele vårt hjerte, gir han oss alt til gjengjeld.18 I Jesu Kristi navn. Amen.