Hold deg på stien
Iblant tror vi at vi kan leve på kanten og likevel beholde vår dyd. Men det er et farlig sted å være.
På en av turstiene i en dal nær mitt hjem er det et skilt hvor det står: «Hold deg på stien.» Når man går på denne stien, blir det snart helt tydelig at dette er et godt råd. Det er fjellskrenter, svinger og bratte stup. Noen steder er grunnen utenfor stien ustabil, og i visse perioder av året hender det at en og annen klapperslange dukker opp. Mitt budskap til dere alle i kveld er det samme som står på det skiltet – Hold dere på stien.
For flere år siden dro jeg på fottur i Teton-fjellene i Wyoming sammen med en gruppe unge kvinner. Det var en krevende tur, og den andre dagen kom vi til den farligste delen av turen. Vi skulle gå langs Hurricane Pass (Orkanpasset) – som er et passende navn på grunn av at det nesten alltid blåser kraftig der. En skogvokter ba oss holde oss midt på stien, legge oss så lavt som mulig på den åpne delen av stien, ha tingene våre godt sikret i ryggsekken og skynde oss. Dette var ikke noe sted for fotografering eller somling. Jeg var svært lettet og glad da alle de unge kvinnene hadde kommet seg trygt forbi dette stedet. Det var faktisk ingen av dem som spurte hvor nær kanten de kunne gå!
Iblant når vi går på livets stier, ønsker vi å oppholde oss på farlige steder idet vi tror det er morsomt og spennende og at vi har full kontroll. Iblant tror vi at vi kan leve på kanten og likevel beholde vår dyd. Men det er et farlig sted å være. Profeten Joseph Smith sa: «Lykke er hensikten og formålet med vår eksistens; og lykkelige vil vi også til slutt bli hvis vi følger den vei som fører til lykke, og er dydige.» (Profeten Joseph Smiths læresetninger, red. Joseph Fielding Smith [1976], s. 193.)
Herrens råd til Emma Smith i Lære og pakter kapittel 25 er hans råd til alle hans dyrebare døtre. Der får vi regler for god oppførsel og blir rådet til å «[vandre] på dydens stier» (v. 2). Dyd «er et mønster for tanke [eller] adferd som er basert på høye moralske normer» (Forkynn mitt evangelium, s. 118). Hva er så de høyre moralske normene som hjelper oss å være dydige?
Dyd omfatter sømmelighet – i tanke, språk, påkledning og oppførsel. Sømmelighet er også kyskhetens fundament. Akkurat som man ikke går barbent på stier hvor det finnes klapperslanger, er det i dagens verden like viktig for vår sikkerhet å være sømmelige. Når vi er sømmelige, viser vi andre at vi forstår vårt forhold til vår Fader i himmelen som hans døtre. Vi viser at vi elsker ham og at vi vil stå som hans vitner i alle ting. Når vi er sømmelige, lar vi andre vite at vi setter dyd høyt («Dearest Children, God Is Near You», Hymns, nr. 96). Sømmelighet har ingenting med å være «hip» å gjøre. Det handler om hjertet og om å være hellig. Det handler ikke om å være moteriktig. Det handler om å være trofast. Det handler ikke om å være kul. Det handler om å være kysk og å holde pakter. Det handler ikke om å være populær, men om å være ren. Sømmelighet har alt å gjøre med å bevege seg trygt på kyskhetens og dydens sti. Det er tydelig at dyd er et krav for å få opphøyelse. Mormon hjelper oss å forstå at både dyd og kyskhet er «mer kjært og dyrebart enn noe annet» (Moroni 9: 9). Vi har simpelthen ikke råd til å ta lett på dette eller komme for nær kanten. Det er farlig for enhver Guds datter.
I Lære og pakter kapittel 25 blir vi rådet til å holde fast ved våre pakter (se v. 13). Det betyr at vi holder oss til, overholder og virkelig anstrenger oss for å holde de løftene vi gir til Herren. Våre pakter vil styrke oss til å motstå fristelser. Ved å holde våre pakter blir våre skritt på dydens sti stødigere. Ved å holde de paktene vi inngikk i dåpen, kan vi holde oss midt på stien. Eldste Jeffrey R. Holland minner oss om følgende:
«Vi begynner med dåpen og inngår så pakter etter hvert som vi følger denne veien til evig liv, og holder oss på veien ved å holde dem…
Den hellige ånds tilskyndelser vil alltid være tilstrekkelige for våre behov hvis vi holder oss på paktens vei. De fleste dager går veien oppover bakke, men hjelpen vi får til å klatre, er bokstavelig talt guddommelig. Det er tre medlemmer av Guddommen – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – som hjelper oss på grunn av paktene vi har inngått.
For å minne oss om disse paktene tar vi del i nadverden hver uke. I bønnen for brødet vitner vi “for deg, O Gud, du evige Fader, at [vi] er villige til å påta [oss] din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt [oss], så hans Ånd alltid kan være hos [oss]” (L&p 20:77)» («Hva jeg skulle ønske at ethvert nytt medlem visste – og enhver som har vært medlem lenge, husket», Liahona, okt. 2006, 11-12).
Med Åndens veiledning vil dere føle dere trygge og lykkelige, og deres tanker vil alltid være prydet med dyd. Mormons bok beskriver hva som skjedde da et helt samfunn holdt sine pakter og levde rent og dydig: «Og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd» (4. Nephi 1:16). Med Den hellige ånds veiledning vil dere også øve rettferdig innflytelse på andre.
På mitt kontor har jeg bilder av flere generasjoner kvinner i min familie – min oldemor, min bestemor, min mor og min datter, Emi. Deres livsførsel, fylt med hengivenhet og tro på planen, har hjulpet meg å klatre høyere og reise lenger. Når jeg ser på bildene nå, kan jeg så tydelig se viktigheten av å leve rettskaffent. I dag har jeg ikke bare én datter, men fem svigerdøtre og fem små barnebarn å føye til dette bildet. Jeg føler et stort ansvar for å leve eksemplarisk, dydig og hellig for dem. Selv om dere er den første i en lang rekke av kommende generasjoner, har dere et ansvar for dem som følger etter dere.
Jeg dro nylig på den samme fotturen i Teton-fjellene som jeg fortalte om tidligere, men denne gangen sammen med min mann og en gruppe venner på vår alder. I begynnelsen var det spennende og lett, men før vi kom til bestemmelsesstedet, var vi utslitt, og jeg visste at jeg var i vanskeligheter. Jeg var ikke like godt fysisk forberedt for turen som jeg var da jeg var sammen med de unge kvinnene mange år tidligere – og jeg hadde slurvet med pakkingen og tatt med for mye. Vekten av oppakningen begynte å plage meg, og jeg var klar til å gi opp. De andre begynte også å merke høyden, det bratte terrenget og de tunge oppakningene. Min mann fornemmet dette og skyndte seg videre. Jeg følte meg forlatt. Men etter ca. en time kunne jeg se min mann komme nedover stien på den andre siden av dalen. Han løp mot meg. Da han kom frem til meg, tok han oppakningen min, tørket tårene mine og ledet meg til målet – en krystallklar innsjø omgitt av høye furutrær. Så snudde han, gikk nedover stien igjen og gjorde det samme fire ganger til for de andre som var med. Mens jeg iakttok ham, var jeg lei meg for at jeg var så uforberedt, og enda mer lei meg for at jeg hadde så mange ekstra ting i oppakningen som økte vekten han måtte bære for meg. Men jeg var så takknemlig for hans styrke, for hans uselviskhet, for at han var så forberedt og for hans kjærlighet.
Når dere bestiger livets fjell, må dere holde dere på dydens sti. Det vil være andre som kan hjelpe dere – foreldre, familiemedlemmer, biskoper, veiledere og rettskafne venner i alle aldre. Og om dere blir slitne eller tar feil veivalg, kan dere endre kurs og komme dere tilbake til dydens sti. Husk alltid at Frelseren er der for dere. Han vil hjelpe dere å omvende dere, styrke dere, lette deres byrder, tørke deres tårer, trøste dere og fortsette å hjelpe dere å holde dere på stien.
Frelseren er det fullkomne eksempel på dyd. Da Jesus vandret på veiene i Det hellige land, «gikk [han] omkring og gjorde vel» (Apostlenes gjerninger 10:38). Han helbredet de syke, ga de blinde synet tilbake og vekket de døde. «Han forkynte evighetens sannheter, realiteten av vår førjordiske tilværelse, hensikten med vårt liv på jorden og Guds … døtres muligheter i det kommende liv» (se «Den levende Kristus – apostlenes vitnesbyrd, Liahona, apr. 2002, 2). Ett av mine favorittskriftsteder er: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette» (Ordspr. 3:5-6).
Jeg vitner om at dette er sant. Han har ikke bare merket veien, men til tider har han endog ledet meg ved hånden. «Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.» («Den levende Kristus», Liahona, apr. 2000, 3.) Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever! Han vil høre deres bønner og lede deres skritt. Jesus Kristus er vårt Forbilde og vår Veileder. Hold dere på stien! Vær sømmelige. Hold fast ved deres pakter, og lev verdig til Den hellige ånds veiledning. Herren lover: «Vær … ved godt mot, for jeg vil lede dere. Riket er deres, rikets velsignelser er deres, og evighetens rikdommer er deres» (L&p 78:18). Jeg står virkelig helt forundret på grunn av «hans uforlignelige liv og den uendelige kraft i hans store sonoffer» («Den levende Kristus», Liahona, apr. 2000, 2), i Jesu Kristi navn, amen.