Skilsmisse
Et godt ekteskap betinger ikke en fullkommen mann eller en fullkommen kvinne. Det betinger bare en mann og en kvinne som er villige til å anstrenge seg sammen for å bli fullkomne.
Jeg har følt meg tilskyndet til å snakke om skilsmisse. Det er et ømtålig tema fordi det vekker så sterke følelser hos personer som har vært berørt av den på forskjellige måter. Noen betrakter seg selv eller sine kjære som ofre for skilsmisse. Andre synes de har vunnet på den. Noen anser skilsmisse som et tegn på mislykkethet. Andre anser den som en nødvendig fluktvei ut av ekteskapet. På et eller annet vis berører skilsmisse de fleste familier i Kirken.
Uansett deres perspektiv, ber jeg dere lytte når jeg prøver å snakke tydelig om de virkninger skilsmisse har for det evige familieforhold vi søker i henhold til evangeliets plan. Jeg taler av bekymring, men med håp.
I.
Vi lever i en verden hvor selve begrepet ekteskap står i fare og hvor skilsmisse er helt vanlig.
Den oppfatning at samfunnet har sterk interesse av å bevare ekteskapet til felles beste så vel som til beste for ektepar og deres barn, har for manges vedkommende blitt erstattet av den idé at ekteskap bare er et privat forhold mellom samtykkende voksne, og kan oppløses etter den enes eller begges ønske.1
Land som ikke hadde noen skilsmisselov, har adoptert en, og de fleste land som tillater skilsmisse, har gjort den lettere å oppnå. Dessverre, under gjeldende skilsmisselov der ingen av partene trenger å ha skyld, kan det være lettere å bryte ut av et ekteskap med en uønsket ektefelle enn av et arbeidsforhold med en uønsket ansatt. Enkelte omtaler til og med et første ekteskap som «start-ekteskap», som en liten bolig man har en stund før man flytter videre.
Å svekke det begrep at ekteskapet er permanent og dyrebart, har vidtrekkende konsekvenser. Påvirket av sine egne foreldres skilsmisse eller av manges oppfatning av at ekteskap er en fotlenke som hindrer en i å realisere seg selv, skygger noen unge unna ekteskap. Mange som gifter seg, forplikter seg ikke fullt og helt og er rede til å fly ved første alvorlige utfordring.
Til motsetning har profeter i vår tid advart mot å betrakte ekteskap «bare som en kontrakt som kan inngås for fornøyelsens skyld … og brytes ved første vanskelighet… Det er et onde som medfører alvorlig fordømmelse», spesielt hvis barn må lide.2
I oldtiden, og til og med ifølge stammelover i noen land der vi nå har medlemmer, har menn makt til å skille seg fra sin hustru for bagateller. Slik urettferdig undertrykkelse av kvinner ble forkastet av Frelseren, som erklærte:
«Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.
«Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor» (Matteus 19:8-9).
I den type ekteskap som kreves for opphøyelse – evigvarende og Gud-lignende av kvalitet – vurderes ikke skilsmisse. I Herrens templer blir par viet for all evighet. Men noen ekteskap utvikler seg ikke mot dette idealet. På grunn av «[våre] hårde hjerter» iverksetter ikke Herren på det nåværende tidspunkt konsekvensene av den celestiale norm. Han tillater skilte personer å gifte seg på nytt uten å få den umoralske plett på seg som spesifiseres i den høyere lov. Med mindre et skilt medlem har begått alvorlige overtredelser, kan han eller hun bli berettiget til tempelanbefaling på grunnlag av de samme verdinormer som gjelder andre medlemmer.
II
Det er mange gode medlemmer i Kirken som har blitt skilt. Jeg taler først til dem. Vi vet at mange av dere er uskyldige ofre – medlemmer hvis tidligere ektefeller til stadighet svek hellige pakter eller løp fra eller nektet å ta ekteskapelig ansvar over tid. Medlemmer som har opplevd slikt overgrep, har førstehåndskjennskap til omstendigheter som er verre enn skilsmisse.
Når et ekteskap er dødt og uten håp om gjenopplivelse, er det nødvendig å ha et middel til å gjøre slutt på det. Jeg så eksempler på dette på Filippinene. To dager etter at de ble viet i templet, forlot en ektemann sin unge hustru, og hun har ikke hørt fra ham på over ti år. En gift kvinne stakk av og fikk skilsmisse i et annet land, men hennes mann, som ble igjen, er fremdeles gift i følge filippinsk lov. Siden det ikke fins noen hjemmel for skilsmisse i dette landet, har disse uskyldige, forlatte ofrene ingen mulighet til å oppheve sin status som gifte og komme videre i livet.
Vi vet at noen ser tilbake på sin skilsmisse med sorg over egen delaktighet eller hovedansvar for bruddet. Alle som har vært gjennom en skilsmisse, kjenner smerten og har behov for den helbredende kraft og det håp som forsoningen gir. Den helbredende kraften og dette håpet er der for dem, og også for deres barn.
III
Nå taler jeg til gifte medlemmer, spesielt til dem som måtte overveie skilsmisse.
Jeg oppfordrer dere og dem som råder dere, på det sterkeste til å innse det faktum at for de fleste ekteskapsproblemer er ikke løsningen skilsmisse, men omvendelse. Ofte er ikke årsaken uforenlighet, men egoisme. Første skritt er ikke separasjon, men reformasjon. Skilsmisse er ingen universalløsning, og den forårsaker ofte langvarig hjertesorg. En omfattende internasjonal undersøkelse om nivåer av lykke før og etter «betydelige hendelser i livet», konkluderte med at gjennomsnittsmennesket i langt større grad finner tilbake til sitt lykkenivå etter en ektefelles død enn etter en skilsmisse.3 Ektefeller som håper at skilsmisse vil løse konflikter, opplever ofte at disse forverres fordi vanskelighetene som følger med skilsmisse – spesielt når det er barn – skaper nye konflikter.
Tenk først og fremst på barna. Fordi skilsmisse skiller barnas interesser fra foreldrenes interesser, vil først og fremst barna bli ofre. Spesialister på familieforhold forteller at den viktigste årsak til barns stadig dårligere velbefinnende er den utbredte svekkelse av ekteskapet, fordi familiens ustabilitet reduserer foreldrenes omtanke og engasjement for barna.4 Vi vet at barn som vokser opp i hjem med en enslig mor eller far etter skilsmisse, er mer utsatt for narkotika og alkohol, seksuell umoral, dårlige skoleresultater og ulike former for dårlig behandling.
Et ektepar med alvorlige problemer i ekteskapet skulle snakke med biskopen. Som Herrens dommer vil han gi råd og kanskje også iverksette disiplinærtiltak som vil føre til helbredelse.
Biskoper råder ikke medlemmer til skilsmisse, men de kan hjelpe dem med følgene av deres avgjørelser. Ifølge Herrens lov er et ekteskap, i likhet med et menneskes liv, noe dyrebart og levende. Hvis vårt legeme er sykt, søker vi å helbrede det. Vi gir ikke opp. Så lenge det finnes utsikter til liv, søker vi helbredelse, om og om igjen. Det samme skulle gjelde for våre ekteskap, og hvis vi søker ham, vil Herren hjelpe oss og helbrede oss.
Siste-dagers-hellige ektefeller skulle gjøre alt som står i deres makt for å bevare sitt ekteskap. De skulle følge rådet om å berike sitt ekteskap som står i Budskap fra Det første presidentskap i Liahona, apr. 2007.5 For å unngå såkalt «uforenlighet» skulle de være bestevenner, vennlige og omtenksomme, følsomme for hverandres behov og alltid søke å gjøre hverandre lykkelig. De skulle samarbeide om familiens økonomi, samarbeide når det gjelder å regulere sine ønsker om timelige ting.
Selvfølgelig kan det skje at en ektefelle feiler og den andre blir såret og har det vondt. Når det skjer, skulle den forurettede avveie skuffelser mot det gode vedkommende har gjort tidligere, og mot lysere fremtidsutsikter.
Rug ikke over gamle feiltrinn eller trekk dem frem om og om igjen. I et ekteskap er verkebyller ødeleggende, tilgivelse guddommelig (se L&p 64:9-10). Be om å bli ledet av Herrens ånd til å tilgi feiltrinn (slik president Faust så godt nettopp har lært oss), til å overvinne feil og til å styrke forhold.
Hvis dere allerede er på vei mot det nedre stadiet ekteskap-bare-i-navnet, vær så snill å ta hverandre i hånden, knel ned sammen og be ydmykt om hjelp og om forsoningens helbredende kraft. Deres ydmyke og forente bønner vil føre dere nærmere Herren og hverandre og hjelpe dere på den vanskelige oppturen til ekteskapelig lykke.
Overvei disse observasjonene til en klok biskop med lang erfaring i å råde medlemmer med ekteskapsproblemer. Han snakket om dem som til sist ble skilt, og han sa:
«I alle tilfellene sa ekteparet eller vedkommende at de var klar over at skilsmisse ikke var en god ting, men de hevdet alle at deres situasjon var annerledes.
I alle tilfellene fokuserte de på ektefellens feil og tok lite ansvar for sin egen oppførsel. Kommunikasjonen var brutt sammen.
I alle tilfellene var de opptatt av å se tilbake, de var ikke villige til å gi slipp på byrden med tidligere oppførsel og komme videre.
Noen ganger var alvorlig synd involvert, men som oftest hadde de bare “sluttet å elske hverandre”, og sa: “Han dekker ikke lenger mine behov” eller “hun har forandret seg”.
Alle var bekymret for hvordan det ville påvirke barna, men konklusjonen var alltid “det er verst for dem at vi bor sammen og krangler”.»
Derimot kom ektepar som fulgte biskopens råd og holdt sammen, styrket ut, og deres ekteskap ble til og med sterkere. Dette begynte med at de gjensidig forpliktet seg til å holde budene, være aktive i Kirken, lese i Skriftene og be og til å arbeide med sine ufullkommenheter. De «erkjente forsoningens betydning og kraft for ektefellen og seg selv», og «de var tålmodige og ville prøve om og om igjen». Når ekteparene biskopen rettledet gjorde dette, omvendte seg og arbeidet med å redde sitt ekteskap, rapporterte han at «helbredelse ble oppnådd i 100 prosent av tilfellene».
Heller ikke de som mener ektefellen har all skyld, skulle handle i hast. En undersøkelse fant «ingenting som tydet på at skilsmisse eller separasjon typisk sett gjorde voksne lykkeligere enn å bli værende i et ulykkelig ekteskap. To av tre ulykkelig gifte voksne som unnlot å skille seg, rapporterte at de var lykkelig gift fem år senere.»6 En kvinne som holdt ut i et uutholdelig ekteskap i mange år inntil barna var ute av redet, forklarte: «Det var tre parter i vårt ekteskap – min mann og jeg og Herren. Jeg sa til meg selv at hvis to av oss kunne holde ut, kunne vi holde det sammen.»
Den håpets styrke som kommer til uttrykk i disse eksemplene, belønnes noen ganger med omvendelse og forandring, og noen ganger ikke. Personlige forhold varierer sterkt. Vi kan ikke kontrollere og er ikke ansvarlige for andres valg, selv ikke når vi blir smertelig berørt av dem. Jeg er sikker på at Herren elsker og velsigner ektemenn og hustruer som kjærlig prøver å hjelpe en ektefelle som strever med så dyptsittende problemer som pornografi, annen avhengighet eller med langvarige følger av overgrep i barndommen.
Uansett utfall og uansett hvor vanskelige dine erfaringer er, har du det løfte at du ikke vil bli nektet velsignelsene ved et evig familieforhold hvis du elsker Herren, holder hans bud og gjør det beste du kan. Da den unge Jakob led «mange lidelser og mye sorg» på grunn av andre familiemedlemmers handlinger, forsikret fader Lehi ham: «Du kjenner … Guds storhet, og han skal hellige dine lidelser til ditt gavn» (2. Nephi 2:1-2). Likeledes forsikret apostelen Paulus oss om at «alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud» (Rom. 8:28).
IV
Til slutt vil jeg si litt til dem som går i giftetanker. Den beste måten å unngå skilsmisse fra en ektefelle som er utro, mishandler eller unnlater å støtte deg, er å unngå ekteskap med en slik person. Hvis du ønsker å bli godt gift, spør deg grundig for. Forhold bygget på at man bare er sammen eller utveksler opplysninger over Internett, er ikke tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Det bør være stevnemøter, fulgt av en omsorgsfull, omtenksom og inngående forlovelsestid. Det skulle være rikelig med anledninger til å oppleve den blivende ektefelles oppførsel under en rekke forhold. Forlovede par skulle lære alt de kan om den familien de snart vil bli inngiftet i. I alt dette skulle vi innse at et godt ekteskap ikke betinger en fullkommen mann eller en fullkommen kvinne. Det betinger bare en mann og en kvinne som er villige til å anstrenge seg sammen for å bli fullkomne.
President Spencer W. Kimball sa: «To som kommer til vielsesalteret, må være innforstått med at for å inngå det lykkelige ekteskap de håper på, må de vite at ekteskapet … medfører offer, samarbeid og til og med en reduksjon i personlig frihet. Det medfører lang, vanskelig økonomisering. Det medfører barn og dermed økonomisk belastning, tjeneste og belastningen med omsorg og bekymringer. Men det medfører også de dypeste og beste følelser som fins.»7
Av egen erfaring vitner jeg om det gode ved det ekteskap og familieliv som familie-erklæringen beskriver som grunnlagt på at mann og hustru har et «høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn», og på «vår Herre Jesu Kristi læresetninger».8 Jeg vitner om at han er vår Frelser, og ber i hans navn for alle som strever for å oppnå de høyeste velsignelsene ved en evig familie, i Jesu Kristi navn, amen.